Feature

Spillåret 2022 - Skribentenes personlige favoritter

Her er våre personlige favorittspill fra 2022

Både store og små spill er på favorittlistene til skribentene.

Like før nyttår kunne dere lese redaksjonens felleskåring over årets beste spill. Kåringen delte vi det hele opp i tre artikler.

LES DEL 1: Kategoriene Beste enspilleropplevelse, Beste flerspilleropplevelse og Største skuffelse »

LES DEL 2: Kategoriene Største overraskelse, Beste visuelle opplevelse og Beste lyddesign »

LES DEL 3: Kategoriene Beste musikk, Beste historie og Beste originale idé »

Som vanlig måtte noen personlige spillfavoritter vike på grunn av formatet. Heldigvis har en rekke av skribentene hatt muligheten til å sette opp sine personlige lister med fem spillopplevelser som utmerket seg fra året.

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2022:

Andreas Klebo-Espe:

Grounded

Den store Maurbølla-simulatoren fra Obsidian Entertainment kom som lyn fra klar himmel for meg i 2022. Jo, jeg hadde fått med meg at spillet var i «early access», men hvor utrolig og variert dette spillet er hadde jeg ingen anelse om.

Den mystiske forvandlingen fra å være et vanlig menneske til å bli en liten knertbert på størrelse med et insekt markerer starten på et eventyr som aldri slutter å overraske. Hver gang jeg trodde jeg hadde sett alt i dette spillet, var det nye varierte områder å utforske, fryktinngytende insekter å lære meg å banke opp og spennende utfordringer å løse.

Alt dette smeltes inn i en flerspillerløsning som passer perfekt for en vennegjeng som ikke alltid rekker å være online samtidig. Verdenen deles med opptil fire spillere, som når som helst kan hoppe inn og utrette noe enten man er alene eller sammen. Dermed kunne jeg logge av én kveld, komme tilbake noen dager senere og oppdage at det falleferdige skuret vi hadde slengt opp plutselig var erstattet av en solid borg av stein. Det beste var likevel øyeblikkene vi delte sammen i denne verdenen, idet vi kranglet oss forbi illsinte maur og hissige larver, og det sosiale var en stor del av det som gjorde Grounded til en av mine favoritter i år.

Cult of the Lamb

Et av de klareste tegnene på at jeg liker et spill er de få gangene jeg fortsetter med det etter en anmeldelse. Stort sett har jeg bare tiden av veien, og så snart jeg har kommet meg gjennom spillet og skrevet anmeldelsen er jeg over på noe annet. Cult of the Lamb klarte jeg imidlertid ikke å legge fra meg etter at rulleteksten hadde feid over skjermen.

Også dette spillet kom litt overraskende på meg i år. Alt jeg visste om Cult of the Lamb før jeg tok tak var at jeg, et nusselig lite lam, skulle starte opp en slags religiøs sekt. Opplevelsen skulle riktignok vise seg å være så mye mer, som lokket meg tilbake igjen og igjen.

Kampsystemet er enkelt, men solid og jakten på ressurser for å bygge opp og drifte leiren er direkte avhengighetsskapende. Det største for meg var riktignok ønsket om å gjøre det beste jeg kunne for alle etterfølgerne mine. At jeg ville vært en godhjertet sektleder kom ikke som noe sjokk, men fy søren så langt jeg strekker meg for å blidgjøre folk. Og enten det er å rydde opp etter undersåtter som gjør fra seg på bakken eller å rase gjennom grotter for å redde noens venn fra en sikker død, klarer Cult of the Lamb på mesterlig vis å gjøre alle strabasene til en sann glede.

Vampire Survivors

Desember er alltid måneden jeg prøver å få med meg spillene jeg har gått glipp av i året som gikk. Det er selvfølgelig en umulig oppgave, men midt oppi alle juleforberedelsene sniker jeg meg unna når jeg kan for å teste alt fra storspill til små, skjulte perler. Sånn ble det også i år, og spillet som gjorde størst inntrykk var Vampire Survivors.

Akkurat denne typen «reverse bullet hell»-spill, der spillfiguren står i midten av skjermen og blir bombardert med fiender, er ganske så fersk for meg. Tross anbefalinger fra venner og kjente hadde jeg derfor ingen forventninger da jeg satt meg ned med Vampire Survivors, og de første timene var egentlig bare sånn passe. Det var først da jeg etter hvert begynte å forstå de skjulte mekanikkene i dette spillet, at jeg virkelig begynte å sette pris på hva utvikler Poncle har snekret sammen.

Spilløktene var ikke lenger kaotiske affærer der jeg rasket med meg våpen og egenskaper i hytt og fjoms. I stedet ble Vampire Survivors til en nøye koreografert dans, hvor jeg hele tiden utvikler nye strategier for å holde meg i live så lenge som mulig. Hver gang jeg tror jeg har funnet en taktikk jeg liker best, finner jeg en annen som funker enda bedre, som bidrar kraftig til at Vampire Survivors aldri blir kjedelig.

Elden Ring

Elden Ring sto for mange av de beste, men også de verste spilløyeblikkene mine i 2022. Gleden over å kunne prøve meg på det nyeste spillet fra en av mine yndlingsutviklere var enorm – et ord som også er en god beskrivelse for denne opplevelsen. Her er flere Dark Souls-spill pakket inn i ett, med mesterlige sjefskamper stappet inn i en verden som er gigantisk uten at den noen gang føles tom.

Takket være grove ytelsesproblemer på PC, som fikk spillet mitt til å hakke voldsomt flere ganger i minuttet, tok gleden imidlertid slutt etter 96 og en halv time. Jeg klarte ikke flere dødsfall som faktisk ikke var min skyld, og jeg tror det var et forsøk på å hoppe fra en avsats til en annen – hvor spillet frøs, figuren min stoppet opp og jeg falt ned i avgrunnen – som ble siste dråpen.

Heldigvis er jeg gift med en utrolig kul jente (som sikkert hadde fått nok av klagingen min) og etter en uke gikk hun og kjøpte Elden Ring til meg på PlayStation 5. Dermed var det tilbake til start, men som alltid med Souls-spill er opplevelsen mye greiere andre gangen og jeg kom meg raskt til Haligtree – der jeg hadde gitt opp på PC. Så fikk også jeg endelig kommet meg gjennom dette eventyret av et mesterverk, og etter 100 nye timer på konsoll er jeg fortsatt ikke lei.

Call of Duty: Warzone 2.0

Call of Duty: Warzone 2.0 er det endelige beviset på at man kan ha det gøy med absolutt alle spill så lenge man spiller dem i godt lag. Battle royale-oppfølgeren er nemlig langt svakere enn det opprinnelige Warzone, men som samlepunkt for vennegjengen er spillet fortsatt et brukbart alternativ.

Selve battle royale-modusen tilfører lite nytt til sjangeren, og det som er der fungerer stort sett dårligere enn de fleste av Warzones konkurrenter. Våpenbalanseringen er elendig, og det at hver eneste spiller du møter bruker en kombinasjon av RPK, TAQ-56 og doble pistoler burde for lengst ha gitt utviklerteamet et hint om at endringer burde vært innført for lenge siden. Spillkrasj skjer heldigvis ikke like hyppig som ved lansering, og da kan man i hvert fall stort sett komme seg gjennom rundene uten at en eller flere av lagkameratene blir sparket ut.

Den Escape from Tarkov-inspirerte modusen DMZ har jeg kost meg langt mere med. Her får man samarbeidsfokusert spilling mot datastyrt motstand, ispedd med mer tradisjonelle flerspillerkamper når man støter på andre spillere. Det er friheten til å gjøre hva som helst i DMZ jeg liker best, kombinert med at intensiteten ikke er like ekstrem som i Tarkov. Det gjør liksom ikke så mye at man dør her, som bidrar til å redusere stressnivået flere hakk.

Fortjener Warzone 2.0 å stå på denne listen sammen med fire andre knallgode spillopplevelser? Nei, så absolutt ikke. Det er likevel et spill jeg har brukt mye tid på i 2022, og et som jeg etter all sannsynlighet kommer til å fortsette med i 2023 i håp om at Infinity Ward, Raven Software og gjengen får ryddet opp i alt rotet.

Jørgen Bordal Andersen:

Tunic

Tunic var ikke på radaren min i det hele tatt før spillet ble lansert til Xbox Game Pass på starten av året, og jeg hadde ikke egentlig så høye forventninger da jeg startet det opp. Derfor ble det en god overraskelse da spillet viste seg å være så bra som det var.

Kombinasjonen av den Zelda-aktige verdenen spillet foregår i, de intense og presise kampene og den kryptiske historiefortellingen gir en unik eventyrfølelse, og den snedige instruksjonsboken som lærer deg om spillverdenen er en ordentlig stilig idé. Spillet har ikke stemmeskuespill, og det har veldig lite tekst, men etterhvert som man spiller kan man begynne å ane konturene av en dyster bakgrunnshistorie. I tillegg til god utforsking har spillet et dypere kampsystem enn denne typen spill pleier å ha, som absolutt er et stort pluss.

Et solid og utfordrende Zelda-aktig spill kan være moro nok i seg selv, men kontrasten mellom det fargerike, simplistiske utgangspunktet og de mystiske tingene som foregår under overflaten gjør Tunic til en minneverdig spillopplevelse. Tunic roper kanskje ikke like høyt som de gigantiske storspillene jeg har spilt resten av året, men spillopplevelsen var definitivt en av de beste jeg hadde i 2022.

Horizon Forbidden West

Jeg var en av dem som falt pladask for Horizon Zero Dawn da det kom ut i 2017. I motsetning til de fleste åpen verden-spill var det først og fremst historien og karakterene som holdt meg engasjert i spillet. Spillmessig var det ikke dårlig, men om det ikke hadde vært for den fantastisk gode science fiction-historien som lå i bunnen hadde ikke spillet vært på langt nær like minneverdig for meg.

Det samme vil sikkert gjelde Horizon Forbidden West for mange, men Guerilla tok noen solide grep med oppfølgeren for å trekke spillbarheten opp til samme høyde som historiefortellingen. Navigasjonen i verdenen er mer variert, klatringen er mer fleksibel, og kampsystemet er hakket hvassere denne gangen. Jeg hadde det mye morsommere med å slåss mot robotdinosaurer i Horizon Forbidden West, så for min del var det svært lite å utsette på spillet.

Historien er like engasjerende og godt fortalt som jeg forventet. Reisen til Aloy gjennom disse to spillene er en av mine personlige favoritter når det kommer til spillhistorier, og jeg er overbevist om at fortsatt er mye spennende å gjøre videre i dette universet. Forbidden West er i det hele tatt et skikkelig godt stykke spillhåndverk.

Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge

Et av spillene som ga meg mest glede denne sommeren var gjensynet med de fire ninjaskilpaddene i Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge. Jeg var egentlig solgt så fort jeg fant ut at spillet åpner med en nyinnspilling av introsangen til den originale TMNT-animasjonsserien med Mike Patton bak mikrofonen, og det går bare oppover derfra.

Resten av spillet er stort sett en lang rekke av positive overraskelser i samme gate - råflotte pixelbrett, gode sjefskamper, og en gavepakke av et lydspor. Det sier kanskje litt når det eneste alvorlige jeg hadde å trekke for i anmeldelsen min var at jeg skulle ønske spillet varte lenger. Når en av de senere sjefskampene i spillet smeller til med Wu Tang Clan-veteranene Ghostface Killah og Raekwon på lydsporet var jeg nesten på gråten. Dette spillet er laget av noen som vet akkurat hvem de lager spill for.

I år var det Turtles som leverte mest gode vibber, som var akkurat det jeg trengte i et litt krevende år. Av alle fortidens spillsjangre som har kommet og gått hadde jeg ikke trodd at todimensjonale beat ‘em ups som skulle gjøre det bra i 2020-årene, men her er vi jaggu.

Elden Ring

Som en iherdig From Software-tilhenger er det er vanskelig å komme unna Elden Ring når man skal oppsummere 2022. Den største overraskelsen med Elden Ring ble for meg hvor usannsynlig bra Dark Souls-formelen virker i en åpen verden. Det å utforske The Lands Between på hesteryggen føles som et nytt stort steg for denne typen spill, og det er så utrolig mye innhold å finne langs veien at spillet holdt meg fengslet i ukesvis.

Selv om innholdet jeg koste meg mest med var de mer tradisjonelle Souls-aktige slottene som er spredt rundt i verdenen ble den åpne strukturen noe jeg satt stor pris på i min gjennomspilling. Opplevelsen av å oppdage de intrikate hemmelige veiene i Stormveil Castle er en like stor del av Elden Ring som det er å bli teleportert inn i de grusomme ødemarkene i Caelid bare for å få slått inn skallen av et monster man ikke har noen forutsetning for å kunne sloss mot.

Elden Ring er en selvsikker videreføring av Souls-formelen som er slått sammen med den revolusjonerende åpen verden-tankegangen til The Legend of Zelda: Breath of the Wild, og resultatet er et av tidenes beste spill.

God of War Ragnarök

Ved starten av året skrev jeg at jeg var litt i tvil om det var mulig for Santa Monica å levere et spill som treffer like hardt for andre gang, selv om forventningsnivået mitt til God of War Ragnarök var skyhøyt etter forgjengeren fra 2018.

Selv om Ragnarok kanskje ikke er et friskt pust på samme måte som forgjengeren var vil jeg si at de traff meg minst like hardt denne gangen. Jeg elsker de storslagne, historiedrevne og velproduserte spillene Sony har spesialisert seg på de siste årene, og for meg ligger Ragnarok helt på toppen av det de har sluppet under denne paraplyen. Det er en oppfølger som tar lærdom av de få tingene som kunne forbedres og forsterker det som allerede fungerte bra. Det allerede overbevisende rollegalleriet fra forgjengeren blir utvidet med flere rollefigurer det er lett å investere seg i, og både kampsystemet og verdenen er mer variert enn det første spillet var. Jeg vil også gi litt skryt til de mange sideoppdragene i spillet. De gir deg litt mer å sette fingrene i hvis du ønsker det, og noen fine innblikk i rollefigurene som gjør hele opplevelsen enda litt bedre.

Innen du når slutten på Kratos norrønne eventyr føles avslutningen både fortjent og tilfredsstillende. For min del er det rett og slett ikke mange spill som kommer i nærheten av dette.

Audun Rodem:

Vampire Survivors

Vampire Survivors er spillet som har skremt meg mest i år. Ikke fordi det, som tittelen antyder, handler om grusomme vampyrer og overnaturlige skrømt. Neida. Vampire Survivor har vist meg, som trodde jeg var relativt immun mot spillemaskinenes forlokkende plinking og ploinking, at jeg er like tilbøyelig til å ramle ned i den fallgruva som alle andre.

I bunn og grunn: du styrer en figur som må felle stadig økende bølger av flaggermus, zombier og andre vesener som kommer mot deg – grafisk sett tungt inspirert av Castlevania. Våpnene du har i arsenalet avfyres automatisk, så du trenger bare flytte deg rundt og plukke opp mynter og erfaringspoeng som gjør at du når nye nivå.

For hvert nytt nivå kan du velge mellom å oppgradere våpen eller egenskaper som for eksempel skademengde eller hurtighet, eller plukke ut nye våpen. Våpen kan så kombineres med andre våpen eller egenskaper til supervåpen når de er oppgradert nok. I tillegg dukker det opp kister som, når de åpnes, krysser av på lista over alle triksene en-armede-banditter, med våpen, oppgraderinger og liksompenger. Et progresjonssystem i menyen gjør at du låser opp nye figurer, nye våpen og nye ting å oppdage for hver nye runde.

Spillet er enkelt nok til å være en bakgrunnsaktivitet mens du hører på podcast, men engasjerende nok til å ikke merke at tiden flyr. Det er antageligvis årets mest avhengighetsskapende spill om det klaffer, og selv om grunnprinsippet er enkelt gir det akkurat nok nytt mellom hver runde til å holde klørne i deg i flere titalls timer.

Kanskje er det ikke så rart at Vampire Survivors ble min åpenbaring for at jeg kan ende opp på en eller annen casino i Las Vegas med en kopp med mynter i en hånd og en sigarett i den andre. Spillet er utviklet av en tidligere programerer fra nettopp gambling-industrien, som selv har fortalt at han brukte flere av design-prinsippene som gjør folk hekta da han utviklet det.

Heldigvis måtte jeg bare ut med en engangssum her.

Return to Monkey Island

Sånn på etterskudd burde jeg nok ha skjønt det. I en kultur preget av nostalgi og en lengten etter det som en gang var, der spillskapere filmskapere og musikere enten ønsker å gjøre noe nytt med de største, etablerte verkene sine, eller pusse opp det gamle og selge det om igjen, passer Return to Monkey Island godt inn blant resten. Likevel, jeg hadde aldri i mitt liv trodd at vi skulle få et nytt Monkey Island-spill fra den opprinnelige skaperen igjen.

Det kunne gått riktig galt, med en kort og grei «cash in» som ikke ville satt noe spor. Eller et bittert tilbakeblikk fra en forsmådd skaper, som Gilbert til tider har hatt tendenser til å virke som.

Men takk Gud for at resultatet ble så gjennomarbeidet og godt som dette. Designerne Ron Gilbert og Dave Grossman er tilbake i storform, med en Monkey Island-opplevelse som ikke bare er gjennomsyret med nostalgi og gags som bygger på «husker du dette da, høhø», men som også makter å reflektere over hva det vil si å lage noe nytt basert på noe man gjorde for 30 år siden – hva det kan bety, og hvor vanskelig det kan være.

Return to Monkey Island beholder de noen ganger absurde, og noen ganger småsyrlige (uten å bli slemme) vittighetene som serien er kjent for, samtidig som det klarer å trigge og bygge videre på de nostalgiske røttene som det er umulig å komme videre fra. Og om dette blir enden på visa for Guybrush, LeChuck og Elaine, er det en fin måte å runde det av på.

Elden Ring

Engentlig er det litt juks for meg å ha Elden Ring på lista over årets favoritter. I motsetning til så å si samtlige andre her har jeg fremdeles ikke fullført From Softwares nyeste epos – jeg har bare spilt 15 timer.

Samtidig har de 15 timene gitt såppas mersmak at spillet nå lever i en sånn mulighetsromsboble i hodet mitt. Jeg ser mulighetene, jeg har forstått hva som skjer videre, og ser konturene av det jeg ikke har opplevd ennå. På én måte er det som å ha lest de første sidene av en god bok – du har fått med deg setup-en, og er spent på hvordan det utvikler seg videre.

Jeg tenkte ganske lenge på om jeg skulle utelukke Elden Ring her, men til syvende og sist har min korte tid med spillet gitt en av de beste spillopplevelesene i 2022. Når jeg en dag kommer i riktig modus igjen, til å være den typen spiller som Elden Ring krever av meg, gleder jeg meg til å fortsette eventyret.

Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin

Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin er ikke et spesielt bra spill. På sitt beste vingler det innom et knippe gode bosskamper, og man kan argumentere for at det er nokså gøy å spille med andre (men altså, de fleste spill er morsomme i med en partner).

Her får vi et overkomplisert loot-system som godt kunne vært dummet ned flerfoldige hakk uten å miste noe av verdi, og en ellers upolert opplevelse som er såppas middels at man kan begynne å lure på om mesteparten av budsjettet gikk med på å sikre seg Frank Sinatras versjon av My Way som tittelspor.

Så hva gjør spillet her på lista?

Vel, Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin oser over av en viss type campy sjarm som jeg har falt pladask for. Det hele har et snev av The Room-aktig useriøsitet, men der jeg fremdeles er usikker på hvor alvorlig spillskaperne ønsker at jeg skal ta det. Alt er overdrevent og jugglete på en måte som gjør det nesten umulig å ta på alvor – mye mer enn «vanlige» Final Fantasy-spill – men uten å i det hele tatt gi et lite hint om at det ikke ønsker å bli tatt seriøst.

At jeg er en Final Fantasy-fan fra før av hjelper selvfølgelig betraktelig på hvordan jeg tilnærmer meg spillet, men det er til syvende og sist den bemerkelige sammensmeltningen av det tackye, absurde og det tilsynelatende seriøse som gjør at jeg lister det opp her.

Immortality

Jeg har strevd med å formulere tankene mine rundt Immortality siden jeg fullførte det i høst. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av ambisjonene og det intrikate lappeteppet av mening som oppstår når man krysshopper mellom tre forskjellige liksomfilmer fra tre forskjellige perioder. Filmene i seg selv er åpenbare allusjoner til verk fra enkelte filmskapere, og på overflaten en slags kritkk av ukritiske hyllester av auteur-film, samtidig som spillet ønsker å si noe om kreativitet og inspirasjon i en bransje preget av maktbalanseproblemer.

Du får tilgang til filmklipp fra et arkiv basert på tre forskjellige filmer som deler samme skuespiller. Målet: å finne ut hva som skjedde med henne. For å låse opp nye klipp trykker du på objekter i filmklippet, og transporteres så til et annet klipp fra en av de tre filmene med noe som ligner. For eksempel et eple, eller en pistol. Noen ganger er det mer abstrakt. Det er også en slags tvist tilstede. Denne utforskingen av mise-en-scène, og tankene man gjør seg opp om hva det betyr kan by på mye for dem som legger inn tid.

En av fordelene og ulempene her er nettopp det at man nøster sammen ting på egen hånd, i sin egen rekkefølge og kan skape sin egen vei mot forståelsen av det som skjer. Ulempen er at dette gjør at man kan snuble ned en vei som avduker mye veldig tidlig, og som tar futten ut av videre utforsking.

Jeg tror likevel at et av mine største problemer med Immortality er at det går et par hakk for langt i å definere hva alt betyr. Til å være et spill som delvis lener seg på den samme typen av udefinert nifshet («uncanny») som for eksempel den åpenbare inspirasjonskilden David Lynch gjør, er det også litt for opptatt av å gi svar på alt der tvetydighet ville fungert godt. Antageligvis er jeg ganske alene i denne kritikken, men til syvende og sist var mysteriet bak bedre enn svarene det resulterte i.

At spillet likevel, til tross for disse innvendingene, er med på topplista, er et poeng i seg selv: alt må ikke være perfekt, og jeg setter mer pris på interessante og ambisiøse spill enn de perfekte og blankpolerte.

Espen Jansen:

Marvel SNAP

Jeg har leflet med mange samlekortspill opp gjennom, men det er og blir det aller første jeg virkelig brukte tid på, Hearthstone, som står igjen som det jeg husker best. I hvert fall inntil nå, for i år slapp brått utviklerne av nettopp Hearthstone et splitter nytt spill: Marvel SNAP.

Og jaggu er ikke dette nøyaktig like givende, engasjerende og altoppslukende som det World of Warcraft-varianten var i 2014. Spennende mekanikker, lekre kort og raske runder gjør dette til et ekstremt vanedannende strategispill. Det betyr at Marvel SNAP er et spill som man like gjerne kan ta en runde av mens man gjør sitt fornødne, og som man kan fyre av tolv runder på rad for å oppgradere de kortene man liker aller best. Og de blir det stadig flere av.

Til å være så intuitivt og lett forståelig, har spillet tonnevis av dybde, og stadig nytt innhold i form av kort, arenaer og skins sikrer at man stadig har noe å se fram til.

Disney Dreamlight Valley

Til tross for at jeg brukte omlag 30 timer med Animal Crossing: New Horizons i koronapandemiens spede begynnelse, ble jeg aldri helt fortrolig med Tom Nook og hans ablegøyer. Spillet føltes etter hvert mer og mer som en forpliktelse jeg måtte se til hver dag, og da folk begynte å snakke om neper og når på døgnet det var best å logge seg inn for å tjene flest mulig bjeller, mistet jeg sansen helt.

Synd, for jeg likte de grunnleggende spillmekanikkene svært godt, og det var trivelig å bare traske rundt og utforske en bortgjemt ferieøy.

Da er heldigvis Disney Dreamlight Valley langt mer spiselig, og det skader heller ikke at jeg formelig elsker alt som har med Disney å gjøre. Her kan man leve ut den ene barndomsdrømmen etter den andre, enten man drar på fisketur med Donald, lærer magi fra Merlin eller hjelper Onkel Skrue med å fylle opp pengebingen. Spillet skiller seg også positivt ut ved å være godt skrevet, ha oppriktig spennende oppdrag og by på genuint fine øyeblikk. Ren Disney-magi.

Overwatch 2

Blizzard Entertainment

Jeg var blant de som falt helt pladask for det originale Overwatch da det ble lansert i 2016, og det skulle gå flere år og mange hundre timer før jeg omsider la Tracer og kompani på hylla.

Det må stadig poengteres at Overwatch 2 ikke er et fullverdig nytt spill, men i stedet en videreutvikling og rebranding av det første spillet. Det tok litt tid før opplevelsen fant fotfeste, men etter et par brokete uker var det nesten som å spille Overwatch for første gang igjen. Jeg har knapt sett meg tilbake siden lanseringen i oktober, og Apex Legends ligger nå brakk i bakspeilet.

Overwatch 2 er rett og slett bare fryktelig gøy å spille. Hver kamp har en helt egen flyt; universet er pent og sindig sammensatt; og jeg lar meg stadig begeistre for hvordan de mange figurene ter seg i og utenfor kamp. Jeg har mine klare favoritter blant heltene, men finner kontinuerlig nye grunner til å veksle mellom det voksende rollegalleriet, og det er få figurer jeg ikke setter pris på. Og så blir det selvfølgelig ekstra artig med en kompis eller to på slep.

God of War Ragnarök

De som har fulgt med på Gamer.no det siste halvåret vet allerede godt hva jeg synes om det avsluttende kapittelet i God og Wars nyeste saga. Der det forrige spillet i serien var et glimrende friskt pust for Kratos, gjør ikke Ragnarök fullt så mye nytt, men det er desto bedre til å ta i bruk den norrøne mytologien og dette fargesprakende universet for alt det det er verdt.

I likhet med de fleste PlayStation-eksklusive spillene fra de seneste årene, er God of War Ragnarök rett og slett ekstremt godt håndverk. Dette merker man i alt fra historie og figurer, til kampsystem og flyt. Særlig sistnevnte bidrar til at dette er et spill som river tak i deg og holder spenningsnivået skyhøyt fra start til slutt.

Det skal sies at historien famler noe når alle trådene skal nøstes opp, og jeg har fortsatt til gode å vende tilbake for å utforske videre etter rulleteksten, men det er vanskelig å komme utenom at dette er et eksemplarisk godt spill.

GhostWire: Tokyo

Det er som alltid vanskelig å komprimere årets favorittspill til bare fem utvalgte, og da jeg skulle komme fram til det aller siste innslaget på denne listen, sto det lenge mellom Kirby and the Forgotten Lands og GhostWire: Tokyo. Dette er to vidt forskjellige spill, som likevel føles veldig like for meg. De kom begge ut på samme dato på vårparten av 2022, et kvartal som var preget av både eksterne og interne omveltninger. De lot meg begge søke tilfukt i og utforske hvert sitt kreative og forunderlige univers, og jeg likte dem begge umåtelig godt — beviselig ved at begge fikk 9/10 på anmelderterningen.

Grunnen til at det er GhostWire: Tokyo som stikker av med femteplassen, er da egentlig bare fordi jeg føler det er spill som gikk de fleste hus forbi, og jeg synes det fortjener enormt mye mer oppmerksomhet. Ved siden av å være ekstremt stemningsfullt, byr nemlig spillet på noen av de kuleste fiendene, de tøffeste animasjonene og det desidert mest underholdende kampsystemet i noe spill i år.

Her jager man paraplyfektende slendermenn gatelangs det ene øyeblikket, mens man i det neste kjøper besvergelser fra snakkende katter. Opplevelsen er satt til en åpen verden, men er likevel kompakt nok til at dette er et spill man faktisk også kan bli ferdig med. Dette føles overraskende godt i en bransje hvor spillene stadig skal vare lenger og lenger.

Øystein Furevik:

Pentiment

Pentiment er ei oppleving. Det er ei historie som byr på noko nytt og spanande eg må seie eg aldri heilt har sett før. Det er eit fantastisk avbrekk frå action, vald, adrenalin og enda ei verd som må reddast frå undergangen. Alt handlar om hendingane i ein liten by på 1500-talet, og spelet byr på den sterkaste opplevinga eg har hatt i år. Det er ikkje berre årets udiskutabelt beste spel, der er eitt av dei beste spela på lang, lang tid.

Ingenting kunne førebu meg på kor fantastisk Pentiment skulle ende opp med å vere. Det er eit spel der alt du gjer har ein konsekvens, men du likevel innser at du er ei lita brikke i noko større. Du kan ikkje endre kva veg verda vil gå, men du kan endre liva til dei rundt deg, og det på fundamentalet vis. I tillegg er det eit spel som lærer deg noko. Etter å ha runda Pentiment sat eg igjen med både større kjennskap til, og interesse for tidsepoken historia utspelar seg i.

Evil West

Ein av dei fine tinga med denne jobben er at du kan ta sjansen på noko som berre sånn halvvegs ser interessant ut utan at det kostar deg noko. Kva er det verste som skjer? Det suger og du får ein artig jobb med å slakte det. Ikkje så denne gongen. Evil West tok meg fullstendig på senga. Eg venta meg et typisk europeisk actionspel med rust i ledda og grei, men ikkje fantastisk underhaldning.

Det eg fekk er eit av det beste og mest spinnville acitonspela på lang tid. Vi møter eit knippe cowboyar som bankar vampyrar og andre skrømt med høgteknologiske våpen. Evil West byr på grisebank, elektriske støt, og ei lang rekke stadig større og verre fiendar du raskt legg under deg. Når spelet i tillegg byr på ei glimrande presentert historie med nokre av dei tøffaste figurane i eit spel på lang tid, har vi ein vinnar.

Triangle Strategy

Taktiske rollespel av japansk sort har fengsla meg sidan seint 90-tal. Det er derimot ein sjanger som har nesten blitt ignorert dei siste åra, men i år har Square Enix gått hardt til verks for å revitalisere sjangeren. Ikkje berre har vi fått nye versjonar av klassikarar som Tactics Ogre og Front Mission, men tidleg i 2022 gav dei ut det fantastiske taktikkspelet Triangle Strategy frå studioet bak HD-pikselspelet Octopath Traveler.

Sjølv om namnet Triangle Sgtrategy er noko tvilsamt, er det ingen grunn til å tvile på innhaldet. Her får vi suveren taktikk i beste stil, med ein haug nyvinningar og forbetringar sjangeren har godt av. I tillegg får vi ei spanande og godt fortalt historie der vi får gjere avgjerande val med store konsekvensar. Forhåpentlegvis blir det berre meir taktikk i framtida, for dette gav meirsmak.

Scorn

Scorn var eit av dei mest unike spela i 2022. Her fekk vi eit nervepirrande eventyrspel som sende oss ut på ei reise gjennom ekle og perverse område der det meste såg ut som om det var inspirert av ein kjønnsleg kroppsdel. Om du er ein fan av den erotiske kunsten til H.R. Giger, er Scorn som å ta steget inn i maleria hans, der du kan vandre rundt i dei medan du fyllest med undring over kvar du er, kva ting er, og kvar du er på veg.

Spelet er eit eventyr med enkle actionelement, men du er ingen krigar, og det kan vere like så greit å prøve å unngå det meste av kamp. Fokuset ligg på å opne vegar vidare inn i denne stemningsfulle verda, og løyse deg mange praktiske utfordringane som ligg i vegen for deg. Historia som blir fortalt kjem til deg utan eit ord, og handlar meir om di eiga erfaring enn noko anna.

Star Ocean: The Divine Force

Endeleg eit Star Ocean der eg ikkje har lyst til å kaste rollebesetninga ut av eit romskip i fart. Star Ocean: The Divine Force er eit japansk rollespel frå eit team som endeleg har funne ut kva dei vil. Det er stort, ambisiøst, men mest av alt veldig moro. Her få vi utforske store verder i eit høgt tempo, kaste oss ut i frenetiske kampar med eit heidundrandes kampsystem i kjend Star Ocean-stil.

Gameplay har alltid vore kongen i Star Ocean-spela, men tri-Ace har tatt det til nye høger i Star Ocean: The Divine Force. Med dei store områda fulle av moglegheiter for utforsking, spenstige sjefskampar, flott musikk, eit artig minispel og ei historie som for ein gongs skuld faktisk er interessant å følgje med på, har Star Ocean endeleg levert det spelet vi har venta på.

Spillåret 2022

Les også

Siste fra forsiden