Anmeldelse

Sonic Rush

Sonic Rush er akkurat som du husker det. Det er selvsagt et helt nytt spill, men i prinsippet er det helt likt de første Sonic-spillene som ble gitt ut til Segas tidligere konsoller. Jobben din er å komme seg fra ende til annen, og helst i en viss hastighet. Verden raser forbi deg, små og store hindre truer med å ta fra deg farten din mens antallet ringer du har grafset til deg er ditt eneste håndgripelige bevis på hvordan du klarer deg. Kort sagt.

Det er ikke egentlig så mye spill i Sonic Rush. Banene er egentlig hverken særlig vanskelige eller særlig store, og det tar sjeldent mer enn fire minutter å springe gjennom dem. Du skal stort sett løpe den veien nesa peker, og det er ikke så mange hindre på veien. Det er overraskende moro, selv om det egentlig bare er fordi det går latterlig fort. Belønningene er stort sett bare en ny måte å forsere terreng på, og selv om det ser veldig stilig ut har det veldig lite å si for hvordan man faktisk spiller.

Kort og godt
Men dette var overfladisk. Det er alltid mange ruter til målet i Sonic Rush, og hvilken rute du ender opp med er et direkte resultat av hvor godt du spiller. Beregner du hoppene dine riktig eller braser du inn i fiender og faller ned kanter rett som det er? Mislykkede beregninger tar, i motsetning til i tidligere Sonic-spill, stort sett ikke livet av deg, men degraderer deg til en mindre utfordrende del av brettet. Her er det færre ringer, og ting tar generelt lenger tid. Men du kommer deg gjennom brettene. Enkelt og greit.

Poenget er at du blir rangert på slutten av hvert brett, og hvorvidt du bryr deg om denne rangeringen eller ikke, er rimelig viktig for hvorvidt du vil like Sonic Rush eller ikke. Sier du deg ferdig med et brett bare fordi du har kommet deg gjennom det, er ikke dette spillet for deg. Det er nemlig ytterst få brett, og selv om flere av dem er svinaktig vanskelige, blir spillet forferdelig innholdsløst. Når brettene er unnagjort, skal du samfare dem, og når du føler deg komfortabel med alle hopp, kanter og looper, er det på tide å fly gjennom dem som en pil.

Når du er fornøyd med rekorden din, må du samle kaosstener, via små stylus-styrte løp hvor du skal samle så og så mange ringer innen du når målstreken. Disse er festlige. Sonic springer rundt i en half-pipe, og du styrer posisjonen hans med stylusen. Dra ham ut mot kanten, og han hopper, gjerne mot ballonger som starter små, tidsbegrensede trykk-fort-på-nummererte-punkter spill. Disse får du flere ringer av, som du risikerer å miste om du treffer fiender. I motsetning til i hovedspillet, mister du ikke alle ringene om du treffer en fiende, men de sinker deg og tar fra deg en god håndfull, hvilket raskt kan koste deg løpet. Det er ikke like forseggjort som selve hovedspillet, men til å være så enkelt er det veldig nervepirrende og fornøyelig, og en god unnskyldning for litt lek med stylusen.

Og det var alt, folkens
Så lenge dette holder for deg, kan du gjøre deg klar til en godbit. Det er det raskeste, og mest tiltalende Sonic-spillet til nå, med vanvittig detaljerte og veltegnede bakgrunner. De er kanskje ikke så lette å studere, med tanke på farten du stort sett holder, men når du iblant slakker nok av til å se mer enn bare en strøm av piksler, er det mye å sette pris på her. Sonic Team har ikke akkurat vridd hjernene sine for å finne på dristige og spektakulære omgivelser, så du blir servert en lett miks av blant annet pyramider, jungel og romskip, men hver enkelt setting har sitt eget sett med hindre og fiender knyttet til temaene som sørger for å skape variasjon, og sørger for at omgivelsene blir mer enn bare dekorasjon.

Det viktigste problemet med spillet er at de få endeløse fallene kommer totalt uanmeldt. Om du ikke følger godt med, kan du aldri vite om du er på bunnplan eller ikke, og om et eventuelt fall vil være fatalt eller ikke. Dermed blir du nødt til å ta sjansen, noe som raskt kan komme til å koste deg livet. Man kan også godt si at fiendene i spillet er billige greier, siden de stort sett er synlige i brøkdelen av et sekund før du enten har drept dem eller blitt drept av dem, men siden den eneste måten du kan skades av dem på, er å løpe rett i synet på dem, er det en urettferdig påstand.

Rull deg sammen til en ball, gjør et lite hopp, eller bare peis på med superfart, og slemmingene dør som fluer. Fiender fungerer også stort sett som indikatorer på at du kan løse et problem på en annen måte; istedet for å ta en treg heis kan du hoppe i sikksakk mellom fiender og på den måten spare masse tid på et rekordforsøk. Igjen er jo dette bare morsomt om du virkelig ønsker å skrelle sekunder av rundetidene dine, men det legger enda et lag av finesse over hva som umiddelbart virker å være et svært enkelt og ukomplisert spill.

Finesse er egentlig alt Sonic Rush har å tilby. Dette er et femten år gammelt spill kledd opp i alt glitteret moderne teknologi kan feste på et gammelt drog. Sonic var aldri det mest veldesignede plattformspillet i gamle dager, og egentlig kan ikke Sonic Rush måle seg med for eksempel Super Mario World-spillene i dag heller. Rent teknisk ble Sonic Rush overgått lenge før det kom ut, og det gjør heller ingenting nytt. Du kan ta triks mens du er på skinner og i store hopp, og du kan holde inne en knapp for å løpe fortere og drepe fiender, hvilket knapt er noe mer enn strømlinjeforming.

Småspillene og bosskampene er det nærmeste du kommer innovasjon, og selv om de ikke egentlig legger så mye til opplevelsen, er de svært minneverdige. Som resten av spillet, er bossene rimelig harde og har noen riktig utrivelige og ofte uforutsigbare mønstre som må overvåkes og forstås før du kan levere dødsstøtet. Men det er som i alle de gamle Sonic-spillene, bare i tre dimensjoner. Pent og stilig, uten tvil, og en veldig god idé, men ikke noe salgsargument. Det er i seg selv ikke noe å glede seg til. Det er mye bedre enn de fleste plattformspill, men de fleste plattformspill er forferdelig dårlige. Det er veldig morsomt å løpe fort, men det er ikke alle som synes det er verdt mange hundre kroner. Det er mye å gjøre, men bare hvis du er dyktig nok til å klare å utføre det. Sonic Rush er, i tidsrommet siden det forrige todimensjonale Sonic-spillet, rukket å bli et unntak fra regelen om tilgjengelighet. Uten utfordringen er det verdiløst, men utfordringen kan vise seg å bli et reelt problem for mange spillere. Urettferdig, men sant.

Konklusjon
Nå, som for femten år siden, dreier Sonic seg om å løpe den veien nesa peker, klarere noen hopp og håpe at fallet ikke dreper deg om du bommer. Det er en berg-og-dalbane der du skal sanke ringer og komme deg gjennom løypa så fort de små, blå beina dine kan bære deg. Selv om det er raffinert og attraktivt, er det ikke noe enestående. Det er bare et spill som gjør akkurat hva det vil, slik det vil, veldig godt. Det er det beste Sonic-spillet noensinne, men spørsmålet er om det er godt nok til å anbefales. Det er en formidabel tivoliattraksjon, men med mindre du virkelig liker fart for fartens skyld, er det ikke så mye mer.

Sonic Rush er et underlig spill, for det gjør mye galt. Men det er et kjempegodt Sonic-spill, og for alle de som elsker å se blå ting løpe fort gjennom fargerike, deilige landskaper slik bare Sega lager dem, er dette årets begivenhet. Det er et raffinert og gjennomført Sonic-spill, herlig frigjort fra den tredimensjonale skrustikka det stakkars pinnsvinet har befunnet seg i siden Dreamcasten traff markedet, selv om det dessverre ikke er tidløst.

Vurdering


Sonic Rush DS DS 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. november 2005
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sonic Team

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen