ANMELDELSE: Divinity 2: The Dragon Knight Saga
Anmeldelse

Divinity 2: The Dragon Knight Saga

To flotte rollespillopplevelser i én glitrende pakke.

Mye å gjøre

The Dragon Knight Saga skilter naturligvis med massevis av oppdrag, og selv om spillene har en del postmannjobber og finnerlønn-saker, er oppdragene generelt underholdende. Dette er ikke minst fordi at de både er velskrevne og ekstremt fantasifulle spill, og overraskende fulle av humor.

Svevende festninger.
Svevende festninger.

Faktisk havner denne utgivelsen lett på lista over årets morsomste spill, takket være de mange bisarre situasjonene du vil oppleve underveis og de til tider utrolige samtalene du vil ha. Og i motsetning til i mange andre rollespill, er det din egen figur som står for noen av de beste linjene, spesielt om du velger å være litt frekk mot de mange tullingene som bor i Rivellon.

Utviklernes gode fantasi gjør også utforskingen mer spennende enn i mange andre spill, fordi du stadig kommer over merkelige og uventede ting på din reise. Disse gir deg artige avbrekk fra all drepingen, og sørger for at opplevelsen huskes bedre. Spillet har noen underholdende gåter, spesielt i de underjordiske hulene og bygningene du finner. Her er det mange skjulte hemmeligheter, så det lønner seg å ha øynene på stilker.

Store forskjeller

The Dragon Knight Saga er som sagt bygd opp av to forskjellige spill, og disse er veldig ulike. Ego Draconis er åpent og litt Oblivion-aktig, med gigantiske landområder som kan utforskes og massevis av pittoreske miljøer. Det er også svært kampfokusert, og en majoritet av spilletiden vil du bruke på å gradvis jobbe deg gjennom store områder fulle av fiender. Her er det ingen «nivåskalering», så mens du stort sett har mye frihet til å dra hvor du vil, begrenses utforskningen av fiender som lager hakkemat av deg med mindre du er mektig nok når du beveger deg inn i områdene deres.

Magi er nødvendig i slike spill.
Magi er nødvendig i slike spill.

Flames of Vengeance er nesten den rake motsetningen til Ego Draconis. Her foregår handlingen i et begrenset bymiljø, og er i mye større grad preget av å utføre ulike oppdrag. Men samtidig er strukturen mye åpnere enn i Ego Draconis, som tross sine åpne miljøer har en fullstendig lineær kampanje. I Flames of Vengeance får du i praksis den gamle «finn fem gjenstander»-strukturen, hvor hovedkampanjen er oppdelt i flere mindre oppdrag som kan gjøres i den rekkefølgen du velger selv. Ofte er disse skjult i det som i utgangspunktet ser ut til å være helt tilfeldige jobber for folk du møter, noe som visker ut separasjonen av «hovedoppdrag» og «sideoppdrag» de fleste av dagens rollespill flittig benytter seg av.

For de som har fullført Ego Draconis

Flames of Vengeance foregår like etter at Ego Draconis-historien sluttet, og skal jeg kommentere pakken videre sier det seg selv at det blir noen «spoilere» her, så du kan like godt hoppe til konklusjonen om du ikke har spilt Ego Draconis før.

Underjordisk slakt.
Underjordisk slakt.

Ego Draconis-veteraner husker utvilsomt at ved spillets slutt gikk det meste galt. Du ble fanget i et magisk fengsel, og fienden din, Damian, var mektigere enn noen gang. I det Flames of Vengeance starter, får du imidlertid besøk. Ånden til en eldgammel trollmann ved navn Behrlihn forteller at du kun har én sjanse til å rette opp igjen feilene, og den er det han som kan gi deg. Hvis du hjelper ham, skal han hjelpe deg. Deretter frigjør han deg enten du vil eller ikke.

Dette høres for så vidt greit ut, helt til du finner ut at Behrlihn er minst like farlig som galningen Damian. Men spørsmålet er om situasjonen i det hele tatt kan bli verre, så du har fint lite valg. Handlingen foregår i den en gang så mektige byen Aleroth, som er under angrep av både vandøde kryp og Damians styrker. Trollmannen Zandalor klarer så vidt å beskytte byen ved hjelp av et magisk skjold, men før eller siden vil det briste. Innen den tid bør noen (det vil si «du») ha kommet opp med en alternativ redning for byen.

På grunn av skjoldet kommer du aldri utenfor bymurene, og det innebærer at du med unntak av én sekvens aldri får bruk for drageformen din. Noen vil kanskje savne dette, men ikke jeg. Det var artig å være fri til å fly som fuglen i Ego Draconis, men etter en litt drage-tung avslutning er det bare positivt å bli låst til bakkenivå igjen. Flames of Vengeance har også en annen stor forskjell fra Ego Draconis. Områdene hvor det finnes monstre i er svært begrenset, men til gjengjeld vil du aldri klare å renske dem bort. De dukker nemlig opp igjen etter kort tid, klare til å drepe (og bli drept) igjen.

Aleroth.
Aleroth.

Dette har både positive og negative følger. Monstrene kommer tilbake litt for raskt, så man får aldri noen følelse av tilfredsstillelse eller skikkelig fred. Samtidig er monstrene en endeløs kilde til erfaringspoeng, så de som ikke har noe i mot å «grinde» litt vil alltid ha mulighet til å bli sterkere med litt innsats. Når det er sagt, følte jeg aldri noe genuint behov for dette; Flames of Vengeance er ikke like vanskelig som originalen.

Konklusjon

Divinity 2: Ego Draconis var et herlig rollespill med visse skjønnhetsfeil da det opprinnelig ble lansert for ett år siden. Den nye versjonen har bedre grafikk, færre irritasjonsmomenter og en generelt mer strømlinjeformet opplevelse. I tillegg får vi en fabelaktig tilleggspakke som ikke bare lar oss oppleve en skikkelig avslutning på drageridderens saga, men også inneholder massevis av herlig innhold med et mye kraftigere fokus på interaksjon med andre figurer enn det vi fant i originalen. Resultatet er en strålende spillopplevelse alle rollespilltilhengere bør få med seg, så lenge de ikke har noe i mot actionbasert kamp fremfor virtuelle terninger.

Divinity 2: The Dragon Knight Saga er i salg for Xbox 360 og PC (testet)

Vurdering

Kommentarer (34)

Forsiden akkurat nå

Til toppen