ANMELDELSE: Borderlands 3
(Foto: 2K Games)

Hjernedød underholdning på sitt beste

Borderlands 3 finner på ingen måte opp kruttet på nytt, men det trenger det heller ikke.

Etter et kortere og antiklimatisk sidesprang i det underlige Battleborn-universet, vender Gearbox Software omsider tilbake til spillserien «alle» egentlig vil at de skal lage. Og når jeg sier «alle», kan jeg si det med en viss pondus, for så sent som for to dager siden ble det kunngjort at Borderlands 3 har solgt i rekordfart, med over fem millioner kopier solgt på knappe fem dager.

Vi i Gamer – som ganske mange andre publikasjoner – fikk dessverre ikke tilgang på spillet i forkant av dets lansering, så det er først nå, etter en drøy uke på interplanetarisk drapstokt, at vi omsider kan sette karakter på det nyeste innslaget i den populære «loot shooter»-serien. Det er strengt tatt ikke helt nødvendig, for alt du trenger å vite er det faktum at dette er mer Borderlands … og da vet du allerede om dette er et spill for deg eller ikke.

Velkommen tilbake til Pandora! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Sikt, skrik, skyt

Men hvis vi først skal gå nøyere til verks, kan vi for all del gjøre det skikkelig: Borderlands 3 er det femte ordentlige spillet i serien, og foregår således et sted i kjølvannet av Borderlands 2 og Telltale-spillet Tales from the Borderlands. Som seg hør og bør er det fortsatt snakk om en løssluppen skattejakt hvor man løper rundt som én av fire unike figurer som stadig når nye nivåer, låser opp ferdigheter og får tak i mer og mer spinnville våpen.

Også denne gangen står universets skjebne på spill: De veslevoksne tvillingene Troy og Tyreen Calypso bruker den massive følgeskaren de har på sosiale medier for å verve alle de verste utskuddene i galaksen til deres private hær. Målet er å finne «The Great Vault», det største hvelvet i universet for å i tur bruke dets innhold for å bli vaskekte gudeskikkelser. Det må følgelig du, og en bøling tilbakevendende figurer fra de foregående spillene, stoppe. 

Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Og det er omtrent alt man trenger å vite om historien. Det overhengende plottet er som vanlig ikke enormt viktig, og heller ikke spesielt imponerende – i stedet handler Borderlands 3 mye mer om handlingen som foregår innad i de forskjellige oppdragene man kastes ut på.

Spesielt underholdende er spillets mange spennende sideoppdrag. Her virker det som om utviklernes kreativitet har fått løpe mer eller mindre løpsk, og det resulterer i en rekke minneverdige opplevelser som skiller seg fra de relativt streite hovedoppdragene.

Variasjonen er det ikke mye å si på – selv om man stort sett gjør det samme hele tiden (skyt, løp, plukk opp gjenstand, skyt, løp, åpne kiste, kjør bil, skyt), er omgivelsene fargerike og varierte nok til at det aldri blir kjedelig å spille Borderlands 3. 

Og det er her, når man løper, skyter og «loot»-er seg gjennom de åpne landskapene, de mange fortreffelige hoved- og sidefigurene virkelig får lov til å skinne. Dette er ikke bare på grunn av de merkelige påfunnene man må gjennomføre som en del av spillets oppdrag, men også på grunn av den sedvanlige humoren og stilen Borderlands-spillene er så kjent for.

Vitsene sitter ekstremt løst, og selv om det av og til blir litt anmassende med mye skriking og banal «bro»-, prompe- og bæsjehumor, treffer spillet til gjengjeld med en god del av det det prøver seg på.

Kjente fjes! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Romslige roboter

Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere når kjente og kjære figurer som Claptrap, Tiny Tina og Rhys vender tilbake med sine unike personligheter, overdrevne replikker og fremragende stemmeskuespill, og underveis snubler man også over en håndfull nye potensielle favoritter. De nye hovedpersonene gjør også litt ut av seg i løpet av reisen, og særlig glad ble jeg i figuren jeg valgte, den robotiske jegerskikkelsen FL4K.

Som tidligere velger man også nå blant fire vidt forskjellige hovedpersoner ved spillets begynnelse, og valget avgjør hvordan man ser ut, hva man lirer av seg og hvilke egenskaper man kan låse opp på tvers av de snaut 30 timene det tar å fullføre Borderlands 3. Spillet gir deg ikke enormt mye å gå ut ifra før man tar valget sitt, så det koker fort ned til hvem man synes ser interessant ut. 

FL4K (ikke avbildet) er, som de fleste roboter i Borderlands-universet, syrlig, skarp og svært underholdende. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

For meg ble det altså FL4K, og det angrer jeg egentlig ikke på. Han er en typisk «hunter»-figur, med evnen til å bli usynlig, fokus på «critical hits» og ett av tre unike kjæledyr på slep. De tre andre figurene man kan velge mellom representerer også ganske vanlige erketyper, der Amara er en blanding av en trollmann og en «bruiser»; Zane minner litt om Mirage fra Apex Legends, med kloner og lureri; mens Moze kan påkalle en mech som potensielt kan tåle mye juling.

Hver figur har tre unike ferdighetstrær å bryne seg på, og etter hvert som man når nye nivåer kan man plassere poeng der man ønsker for å låse opp passive egenskaper og oppgraderinger. Slik kan man ytterligere finjustere hvilken spillestil man ønsker, og det er mye forskjellig å ta av.

Vågale våpen

Se, så søt! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

På toppen av det hele kommer spillets massive utvalg av skytevåpen. Borderlands har alltid kunnet skryte av det enorme, prosedyrisk genererte arsenalet man kan snuble over rundt omkring i galaksen, og Borderlands 3 er intet unntak. Her finner man automatvåpen som skyter ildkuler, rakettkastere som fryser ned fienden, våpen som eksploderer som granater når man lader om, samt våpen som forvandles til små roboter som får bein og begynner å løpe rundt på slagmarken for å plaffe løs av egen fri vilje.

Det er mye å oppdage, og spillet sparer aldri på kruttet. Om Borderlands 3 har ett motto, må det være «jo mer, jo bedre». Dette gjelder for så vidt for alt spillet gjør – inkludert tidligere nevnte humor og ferdigheter – men det er først og fremst våpnene som tar den såkalte kaka.

Det er våpen overalt!

Våpen dukker opp i skap, i toaletter, på døde fiender og i hauger begravd under bakken – de befinner seg overalt, og man er pent nødt til å saumfare all mulig «loot» for å finne ut hva man vil plukke opp og ta med seg videre. Et sedvanlig fargesystem forteller raskt hvor sjeldent det aktuelle våpenet er, men utenom dette må man aktivt sammenligne de ulike egenskapene våpenet har for å vite om det er bedre eller dårligere enn det du har nå.

Jeg setter pris på at utviklerne gir spillerne valgfrihet og gir oss mer enn ett tall (som enten er grønt eller rødt) å forholde oss til, men det føles likevel som om det  finnes en bedre løsning enn dette. Allerede etter en drøy time bak spakene er ryggsekken full, og da må jeg slukøret hoppe tilbake til nærmeste våpenforhandler for å sortere gjennom dritten. Dette går fort fra å være interessant «min-maxing» til å føles som arbeid; det tar for laaaaaang tid, spesielt med tanke på hvor mange våpen man finner i løpet av spillet; og enda verre er det faktum at menyene ofte er trege og lite samarbeidsvillige.

Det er alltid noe bak fossen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spennende samarbeid

Det å faktisk bruke våpnene er imidlertid langt fra strevsomt: Skytingen er riktignok hakket mindre presis enn i de konkurransedrevne spillene jeg har sognet til i det siste (deriblant Apex Legends og Overwatch), men etter en liten tilvenningsfase går det stort sett på skinner. Jeg har personlig rukket å bli særlig glad i spillets pumpehagler som gjør lovlig mye skade og kan kaste fiender opp i luften ved «critical hits». 

Det er gøy å duellere iblant. PS: Jeg vant. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Dette gjelder i det minste for vanlige fiender – sjefsfiender er på sin side mye vanskeligere å håndtere. Disse koker som regel ned til lange og omfattende sammenstøt hvor man pumper løs på vedkommende i det som virker som en liten evighet. Noen av bossene er riktignok svært kreative, men for det meste er dette blant de kjedeligste delene av spillet. 

Hvorvidt dette skyldes det faktum at jeg stort sett har spilt Borderlands 3 alene, er kanskje én mulig grunn, men selv da jeg hoppet inn i gruppe med en kompis var ikke sjefsfiendene spesielt underholdende.

Muligheten til å spille med andre – enten lokalt med én kumpan eller over nettet med opptil tre – kommer uansett godt med, og takket være en håndfull parametere man kan justere, er det stort sett aldri noe problem å havne på lag med de man vil. Og da blir spillet brått også enda litt mer spennende.

Konklusjon

Borderlands 3 er, ikke overraskende, mer Borderlands. Dette betyr at alle som har noen som helst erfaring med serien vet ganske nøyaktig hva de får servert, og det lenge før man i det hele tatt tar fatt på den evinnelige skattejakten på Pandora og omegn.

For de som ikke er like bevandret i Gearbox' postapokalyptiske romunivers, kan jeg fortelle at det betyr at man får servert god samarbeidsaction på en eng av stadig bedre og mer elleville skytevåpen, dekket med en saus som for det meste består av overdreven humor og spennende sideoppdrag. Og det fungerer fortsatt veldig godt, selv etter tre spill som alle har fulgt omtrent den samme oppskriften.

Min humor. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Borderlands 3 er stort sett hjernedød underholdning, men det mener jeg er nesten utelukkende positivt når det kommer til denne serien. Det er et spill som ikke krever all verden og ikke har enorm dybde, men som likevel klarer å glede, overraske og bevege takket være de finurlige figurene, de herlige rollespillmekanikkene og den fargerike variasjonen som preger planetene man besøker underveis i spillet. 

Alt er imidlertid ikke fryd og gammen, og det er flere irritasjonsmomenter som holder dette tilbake fra å være en helt smertefri opplevelse. Den halvbakte historien, langdryge kamper og utrolig strevsom håndtering av våpen og utstyr er spillets absolutt svakeste punkter.

Spesielt det siste aspektet er noe man virkelig skulle håpe og tro at utviklerne hadde funnet ut av nå, men den gang ei. Man snubler over hundrevis – ja, kanskje bortimot tusen – skytevåpen og duppeditter i løpet av spillets gang, og det å skulle manuelt sammenligne, selge og håndtere alt dette (på toppen av spillets meget trege menysystem) blir en tålmodighetsprøve av de sjeldne.

Heldigvis leverer Borderlands 3 som forventet på de viktigste punktene, og selv om ingen av spillets bestanddeler finner opp kruttet på nytt, er det likevel mer enn godt nok, men kanskje de bør tenke bittelitt nyere når de før eller siden bestemmer seg for å lage Borderlands 4.

For andre spennende skytespill, kan vi anbefale Control og Wolfenstein: Youngblood.

Vurdering

"Mer Borderlands, og det er ikke noe å kimse av."

Kommentarer (30)

Forsiden akkurat nå

Til toppen