(Bilde: Ovosonico)

Spilldikt som er skreddersydd for Vita

Det er verdt å få med seg Murasaki Baby.

Alle med en PlayStation Vita i bagasjen har for lengst forstått hvor Sony nå ønsker å ta konsollen. Mens planen først tilsynelatende var å stake ut en kurs med minikonsollvarianter av stortitlene, slik som Uncharted, LittleBigPlanet, Assassin's Creed, har de det siste halvåret hatt fokus på mindre titler. Og gjerne av sorten sin ligger et par hakk unna det mest populistiske på markedet.

Murasaki Baby er proppet av merkelige figurer.
Murasaki Baby er proppet av merkelige figurer.Bilde: Ovosonico

Ett gløtt på Murasaki Baby burde fortelle deg hvilken side av strategien spillet faller på. Figurer og visuelle bilder som minner om den mer mørke, naivistiske og kontrastfylte stilen til Edward Gorey og Tim Burton – særlig fra slike verk som The Melancoly Death of Oyster Boy & Other Stories skrevet av sistnevnte. Og det er ikke bare på overflaten at spillet minner om Burtons diktsamling. 

Absurdgalleriet

I likhet med Burton-boken ligger mye av fokuset i Murasaki Baby tilsynelatende på absurde figurer i absurde situasjoner og tilstander. På ferden møter du for eksempel to barn som er skrudd sammen ved hodet, slik at beina stikker i været på den ene stakkaren. Eller en pusling som har blitt spist av en svær kosekanin. Røttene til de absurde situasjonene utdypes når småjenta går inn i noen trange huspassasjer på veien, og ser bilder på veggen som beskriver hvordan stakkarne endte opp slik.

Helt effektiv er denne formidlingsformen ikke, men det skaper en kontekst for hvorfor figurene oppfører seg slik de gjør. Det besvarer hvorfor kosekaningutten er redd for støy, og hvorfor den de to sammenskrudde hodene kan være tergete og fæl i ett øyeblikk, før de blir vennlige og hjelpsomme når du snur opp ned på verdenen. Disse småhistoriene en god grunn til å fortsette å bevege seg gjennom det som egentlig er et vagt spill som tilsynelatende handler om mareritt vår hovedperson er for ung og erfaren til å forstå. 

Hver figur har sin egen historie å fortelle.
Hver figur har sin egen historie å fortelle.Bilde: Ovosonico

Hovedpersonen er et jentebarn, knapt nok i snakkealder, som våkner opp og entrer en dør på letting etter mammaen sin. På ferden må hun gjennom fire tablå, hver med sine egne figurer, spillmekaniske komplikasjoner og tema. Hun vasser i samme absurditetsfarvann som resten av flokken, med en munn plassert i panna og en søtlig vridd demonisk stemme.

«Touchy feely»

Smårollingen stabber seg bortover flaten ved at du bruker fingeren din til å holde henne i hånda og lede henne langs brettene. Er du litt for krapp i bevegelsene snubler hun med et gisp, så pass på. Med seg har hun en lilla ballong som du må beskytte ved å dra den unna farer som pigger og flyvende sikkerhetsnåler.

Du kan skifte bakgrunnen for å løse problemer.
Du kan skifte bakgrunnen for å løse problemer.Bilde: Ovosonico

Det er et tydelig mål om å få spilleren til å knyttes til den lille jenta. Når hun snubler og faller, og vimser seg på beina igjen er det vanskelig å ikke føle noe. Hva dette noe er, er nok avhengig av om du klarer å leve deg inn i de små grå sketsjene slik jeg gjør. For på tross av de mer gotiske bitene er det absolutt noe naivistisk søtt å hente her, noe som gjør at du vil ta vare på henne og hjelpe henne med å finne mamma. 

Du må til tider holde fast i ballongen så jenta ikke blåser bort.
Du må til tider holde fast i ballongen så jenta ikke blåser bort.Bilde: Ovosonico

Når du når enden i brettene kommer du til en dør. Dette fungerer som en god konklusjon på brettene, som i seg selv har en god spenningskurve fra start til slutt. På denne måten gjør spillet at det alltid er interessant å spille fra øyeblikk til øyeblikk, samtidig som døren setter punktum for kurven før alt begynner på nytt i neste brett. 

I hvert tablå er det mulig å skifte bakgrunnen med et sveip bak på Vita-en for å endre omgivelsene. Omgivelsene er det eneste fargerike i et spill der svart, hvitt og grått dominererer fargepaletten, og er animerte med flotte detaljer som gjør de interessante å studere. De ulike omgivelsene byr på andre effekter som du må bruke for å komme deg forbi hindre. For eksempel kan den ene bakgrunnen brukes til å fryse vann ved å trykke på bakpanelet – men du må passe på at ballongen ikke fryser og sprekker samtidig. Med en annen bakgrunn må du snu Vita-en opp ned for å snu tyngdekraften – men samtidig går en av de merkelige småbarna fra å være snill til å bli slem og stjeler ballongen din.

Vitas essens

Med andre ord: Å lage et spill som er skreddersydd for Sonys håndholdte konsoll har vært et tydelig fokus. I utgangspunktet skulle man tro at dette gjorde Murasaki Baby til et uforståelig sammensurium. Jeg mener, ta en kjapp tenkepause og tenk over hvor mange merkelige inputmuligheter en PS Vita egentlig byr på. Berøringsskjerm med multitouch i front, nok en berøringsflate bak, gyroskop, de vanlige knappene og styrestikkene, to kamera og en mikrofon. Murasaki Baby bruker hele fire av disse seks elementene for å lose deg gjennom det korte eventyret. 

Den gotiske tegnestilen kler spillet.
Den gotiske tegnestilen kler spillet.Bilde: Ovosonico

Likevel har utvikler Ovosonico greid å sluse bruken av disse inn på en naturlig og oversiktlig måte, noe som gjør at frustrasjonen av å måtte snu Vita-en opp ned samtidig som man tafser både foran og bak som regel uteblir. Det er selvfølgelig mulig å irritere seg over at dette ikke er et spill man lett kan kose seg med utstrakt i senga uten å slå et par kolbøtter og krangle med dyna. 

Når det er sagt er det enkelte passasjer som kan føles urettferdig. Særlig mot slutten av spillet kan man snuble litt når spillet ber om presisjon og hurtige bevegelser, men det føles aldri urettferdig. Kun i få tilfeller føles det ut som om berøringsskjermen ikke helt er med på notene, noe som riktignok er irriterende nok til å dra meg ut av universet.

Konklusjon

De animerte bakgrunnene er interessante og detaljerte.
De animerte bakgrunnene er interessante og detaljerte.Bilde: Ovosonico

Å lede den lille jenta gjennom mareritt-tablåene er engasjerende om du klarer å fortape deg i verdenen – noe jeg gjorde i de knappe 2-3 timene spillet varte. Spillet kaster hele tiden nye berøringsbaserte mekanikker mot deg som du må løse, men de er aldri vanskeligere enn det å multitaske på en berøringsskjerm og noen knapper samtidig. Likevel er det tilfredsstillende å løse problemene på veien.

Murasaki Baby lykkes best i å ha en god spenninskurve fra tablå til tablå, der man må håndtere stadig flere problemer på en gang, før alt løser seg når smårollingen når døra på slutten, stabber bort og roper etter mamma inn i mørket. Denne syklusen føles naturlig og gjennomtenkt slik at oppmerksomheten aldri trekkes bort fra spillet.

Det er vanskelig å skulle sette en sluttsum på Murasaki Baby. Det er et spill som på langt nær er viktig nok til å hylles, men samtidig er det et spill det er godt å ha fått med seg. Det er et spill som elsker å være vagt, men samtidig byr på nok av interessante punkter til å lokke deg videre. Det er et spill som nærmest inviterer deg til å tolke det i alle retninger, men som tilsynelatende ikke har mye tolkningsgrunnlag å by på under den naivistiske overflaten. 

Har du lyst på andre spesielle spill til PS Vita? Drapsgåten Danganronpa: Trigger Happy Havoc fikk god respons, eller hva med å prøve romeventyret Velocity 2X

Vurdering


"På langt nær er viktig nok til å hylles, men verdt å få med seg."

Murasaki Baby Vita Vita 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. september 2014
  • Plattform: PlayStation Vita
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: Ovosonico

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen