(Bilde: Ubisoft)

Litt som ein stor og dum actionfilm

Ghost Recon Wildlands har store svakheiter.

Det å spele Tom Clancy’s Ghost Recon Wildlands er litt som å gå å sjå ein stor og dum actionfilm på kino. Du veit at forteljinga vil vere dårleg, men det blir underhaldande likevel. Michael Bay-faktoren er høg, og det er flust av spenstige, floskelfylte dialoglinjer.

Den overordna historia byrjar i praksis som TV-serien «Narcos»; ein amerikansk DEA-agent er blitt drepen i ein veksande narkostat, og USA sender inn eit lag for å avvikle «Santa Blanca»-kartellet steg for steg. Men likskapane ender eigentleg der. Det som følgjer er ei særs føreseieleg forteljing (spelet avslører til og med slutten i eit svakt tilslørt frampeik i ein av dei første provinsane) om kampen mellom det meksikanske kartellet, fridomsforkjemparane og dei amerikanske spesialkommandostyrkane.

FØRSTEINNTRYKK: GØRAN SOLBAKKEN

Ghost Recon Wildlands er et spill som virkelig ikke gir et godt førsteinntrykk. Greit, den åpne verdenen er både stor og helt åpen fra første stund av, den ser pen ut og er ganske så romslig og stor. Men historien som presenteres, premisset for hvorfor man befinner seg i Bolivia, og hvordan de slemme skurkene fremstilles kan i beste fall kalles komisk. Det er stereotypisk teit, dialoger er dårlig skrevet og dytter inn unødvendige obskøniteter tilsynelatende bare for å være macho og edgy, uten at det fungerer på noen som helst måte, annet enn å irritere.
 
Skytingen i spillet kjennes veldig lett, og de ulike våpnene og våpentypene virker ensformige. Det er ingen tyngde bak skuddene, og fremstår som flytende. Jeg synes imidlertid systemene rundt oppgradering av både våpen, utstyr og ferdigheter virker ålreit, selv om jaget etter ressurser blir repetitivt.
 
Utover dette er det allikevel liten tvil om at det går ann å ha det moro sammen med tre andre venner i Wildlands. Det er en stor sandkasse med muligheter for å finne på masse tull, prate skit og se hvor dumme ting man greier å få til. Om det er unikt for Wildlands er lite sannsynlig, men med venner er det uansett moro.

Fire personar frå redaksjonen har vore med på å spele Ghost Recon Wildlands, og førsteinntrykka til dei tre andre vil ligge som tekstboksar i margen av saken. 

Kaos med vener

Ein enorm meksikanar får brått auge på meg, mens eg luskar forbi gjerdet med automatrifla mi over skuldra. Nokre spanske kraftgloser gjallar utover hagen, og før eg veit ordet av det, regner det kuler frå alle kantar. Eg ropar med hes stemme mot lagkameratane mine, som sprintar bort til meg. Nokre mursteinar er det einaste dekket frå dei eksploderande pistolmunningane.

Eg skannar slagmarka, og får auge på ein pansra Jeep parkert på vestsida av hagen. Vår einaste sjanse. Eg, Espen, Gøran og Andreas spurtar mot den innbydande bilen.

Med kuler susande forbi hovudet mitt, hiv eg meg inn bilen og set meg bak rattet. Andreas dumpar ned i setet ved sia, og gestikulerer febrilsk for at eg skal køyre.

Espen har derimot andre planar. Ein raud sirkel brer seg om bilen når Espen hiv ein granat under framhjulet. Mikrofonen hans eksploderer i latter når både eg og Andreas går opp i flammer. Killed in action.

Ghost Recon Wildlands er ofte mykje moro, men sjeldan på det viset utviklaren har lagt opp til. Ein får mest ut av spelet ved å ignorere det ein skal gjere, og heller bruke tida på sjå kven som klarer å myrde dei andre på mest oppfinnsamt vis.

Eminent verdensdesign 

Bolivia er ein fantastisk setting for eit spel. 
Bolivia er ein fantastisk setting for eit spel.  Bilde: Mikkjell Lønning/Gamer.no

Nokre rolege, røffe bluesriff fyller høgtalarane mine mens eg ser utover dei enorme bolivianske landskapa. Eg nikkar sakte med hovudet. Musikken har ein tendens til å kome på akkurat dei rette tidspunkta for å byggje opp stemninga, slik at ein får tid til å nyte av utviklarens framstilling av Bolivia. 

Køyremekanikkane i Ghost Recon Wildlands er latterleg dårlege.
Køyremekanikkane i Ghost Recon Wildlands er latterleg dårlege. Bilde: Mikkjell Lønning/Gamer.no

Design av verda er utan tvil Ghost Recon Wildlands sterkaste side. I ny og ne må ein berre stoppe for å ta inn naturen, og om det er dei høge fjellområda basert på Potosí, Atacamaørkenen, Amazonasregnskogen eller skogområda i låglandet, kan eg garantere at det blir flott, uansett kvar ein er. Det er eit imponerande mangfald blant dei ulike provinsane, alle saman skapt med ein unik detaljrikdom. Det å velje det ufatteleg kontrastrike Bolivia som setting var ein genistrek i seg sjølv. Eg saknar derimot vidare utnytting av settinga. Bolivia har ein fascinerande kultur som utviklaren framstiller på overflata, noko dei kunne gjort mykje meir ut av. Det er nokre hint av den latinamerikanske litteraturens magiske realisme, men Ubisoft Paris maktar ikkje å gjere noko ut av det. Dei kulturelle sidene av spelet verkar drevne av stereotypiar, som er skuffande med tanke på den enorme kunnskapsinnsamlinga som det kanadiske Ubisoft-studioet gjer i forkant av Assassin's Creed-spela.

FØRSTEINNTRYKK: ESPEN JANSEN

For meg virker Ghost Recon Wildlands som et helt potent actionspill. Ja, handlingen er et sammensurium av elendig dialog, sør-amerikanske ufyseligheter og melodramatisk narkopolitikk, men rent teknisk fungerer det faktisk ganske så godt.
 
Spillets univers er nemlig enormt stort, fullt av områder å utforske, oppdrag å utføre og narkobaroner å maltraktere. Å leke «Team America» i det virtuelle Bolivia blir derfor en overraskende artig affære når man får tid til å sette seg inn i livet sør for Ekvator.
 
Det er ikke til å unngå å legge merke til at opplevelsen er gjennomsyret av irritasjonsmomenter og en klumsethet som er erketypisk for spill satt i en åpen verden, men Ghost Recon Wildlands makter å heve seg over dette oftere og oftere jo mer man spiller.
 
Resultatmessig ender det hele opp som en diger, klønete og interessant actionsmørje, som kan by på en del moro (uavhengig om man spiller alene eller sammen med andre spillere).

Keisam forteljing

Stereotypiane reflekterast så til dei grader i karaktergalleriet. Gjennom operasjonen vår for å destabilisere narkostaten får ein møte eit utal av overflatiske og einsidige figurar utan noko form for djupne. Den einaste som viser eit hint av personlegdom er CIA-agent Karen Bowman, som leiar oppdraget vårt i Bolivia, og det skjer berre i ein sekvens som verkar veldig  lite truverdig frå den karakteren. 

Med opp til 40 timar i spelet har eg enno ikkje lært meg namnet på meir enn ein av dei fire hovudkarakterane som me speler med. Dei er bryske, uinteressante og lite truverdige. Funksjonen deira i forteljinga er ikkje mykje anna enn å slakte nokre tusen meksikanarar og fungere som vandrande eksposisjonsmaskinar. Det er steinhaugar i spelet med meir personlegdom enn dei.

Eg kan til ein viss grad forstå kvifor Ubisoft har gjort det slik. Dei har brukt monaleg fleire ressursar på å byggje verda, enn dei har gjort på utvikling av forteljing og karakterar. Dette er eit ganske vanleg grep i sandkassesjangeren, som kan fungere viss ein får til skytemekanikkar og interessante sideoppdrag. Problemet med Ghost Recon Wildlands er at spelet ikkje gjer noko av dette bra. Alle oppdraga er i praksis ei resirkulering av utpostane frå Far Cry-serien med ørsmå variasjonar, og skytemekanikkane er middelmåtige.

- La meg berre ta ein pause for å nyte utsikten før eg skyter deg...
- La meg berre ta ein pause for å nyte utsikten før eg skyter deg... Bilde: Mikkjell Lønning/Gamer.no

Eit typisk oppdrag byrjar med å gå inn i ein busetnad, skyte nokre «sicarios» og finne eit dokument. Dette dokumentet gir deg etterretning om andre dokument, som du må køyre/fly til, før du kan gå inn i ein ny busetnad og skyte fleire «sicarios». Har du skaffa deg nok dokument får du til og med ta ned den lokale sjefen, som igjen inneberer å skyte «sicarios» i ein litt større busetnad. Kanskje finn du deg eit fint dokument, òg. Det er sjølvsagt ikkje alle oppdraga som er slik, men brorparten av oppdraga knytt til hovudforteljinga vil vere på det viset. 

FØRSTEINNTRYKK: ANDREAS BJØRNBEKK

Det er ganske mye som skal til for at et konsept som det vi finner her –  et konsept som først og fremst omhandler moro med venner, en stor åpen verden og mye action – ikke skal funke. Likevel må jeg si meg svært skuffet over Ghost Recon Wildlands. På overflaten så vel som på innsiden minner spillet meg om Ubisofts storsatsning fra i fjor, Tom Clancy’s The Division, men ender opp med å bli svært ulikt. The Division var kanskje ikke perfekt, men det var i det minste engasjerende og morsomt.
 
Forskjellene er tydelige allerede fra introsekvensen, og dialogen her setter tonen for resten av spillet. Jeg er lei av macho-amerikanske agenter for kulhetens skyld, og det kryr tilsynelatende av disse i Bolivia. At disse elitesoldatene blir fremstilt som reddende engler i forhold til de slemme bolivianerne føles som nær utilsiktet komedie. En slappere, mer klisjéfylt fortelling skal man lete lenge etter, og en sjefsskurk jeg ikke bryr meg om gjør ikke situasjonen bedre. 
 
Nå er fokuset riktignok på opplevelsen rundt historien, men denne er dessverre ikke stort bedre. Skytingen og våpnene føles rett og slett billig lette, og mekanikker som kjøring og oppdragsstruktur er bare ikke engasjerende. At det er morsommere med venner er en selvfølge da man kan skape opplevelser sammen, men det alene klarer ikke gjøre opp for en halvbakt, klisjéfylt og forglemmelig spillopplevelse ellers.

Kvar gong ein tar knekken på ein sjef, får ein dra til Karen Bowman for ei orientering. Ein filmsekvens blir spelt, og ein får litt informasjon om kvifor denne sjefen gjorde ditt og datt, som anna enn i nokre ytst få tilfelle er særs uinteressant. Om det ikkje skulle vere nok, er det heile levert gjennom dialogar som er så håplaust dårlege at sjølv den mest amatørmessige pornoregissør ville rynka på nasen. Stemmeskodespelarane gjer sitt beste med det materialet dei har, og eg trur ikkje at det er deira feil at mykje av framføringa verkar platt, utan innleving. 

Konklusjon

Sjølv om Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands har mange klare svakheiter, er det framleis god underhaldning. Eg spelte omtrent halve spelet med vener, og halvparten utan. Det å spele aleine lot meg ta spelet litt meir seriøst, men eg tviler sterkt på at eg hadde gjennomført spelet om eg ikkje skreiv omtale, så eg trur ein bør ha med seg nokre vener her og der viss ein skal gjennom heile forteljinga. 

Ubisoft viser igjen at dei er gode til å byggje store univers, men manglar evne til å fylle dei med givande innhald. Far Cry 3 og Far Cry 4 hadde nokre av dei same problema, men dei hadde i alle fall ein nokolunde engasjerande historie, samt truverdige og interessante antagonistar. Der Pagan Min og Vaas Montego fanga merksemda vår, falmar narkokongen «El Sueño» i samanlikning. 

Høgdeforskjellane i det bolivianske landskapet er ein passande metafor for spelet. Der den fantastiske oppbygginga av verda held seg svevande over dei 6500 meter høge fjella, legg forteljinga, oppdraga og skyte/køyremekanikkane seg godt ned mot havnivå. 

Les også: Grafikksamanlikning av Ghost Recon Wildlands »

Vurdering


PS4 | Windows
Middels
"Til tider underhaldande, men svakheitene skin gjennom. "

Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands Windows

Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands PS4

Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands XOne

Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands Windows Windows 5/10 PS4 5/10 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. mars 2017
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Paris

Beste priser

Ikke på lager 129,- Til butikk
Nedlasting 349,- Til butikk
Nedlasting 434,- Til butikk
Nedlasting 439,- Til butikk

Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands PS4 PS4 5/10 Windows 5/10 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. mars 2017
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Paris

Beste priser

På lager 382,- Til butikk
På lager 538,- Til butikk
På lager 545,- Til butikk
På lager 545,- Til butikk

Tom Clancy's Ghost Recon Wildlands XOne XOne PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. mars 2017
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Paris

Beste priser

Nedlasting 520,- Til butikk
Ikke på lager 545,- Til butikk
Ikke på lager 545,- Til butikk
På lager 548,- Til butikk

Kommentarer (52)

Forsiden akkurat nå

Til toppen