ANMELDELSE: Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
Anmeldelse

Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Som en panter smyger jeg meg fram, grasiøst, sakte og lydløst. Man vet aldri at jeg er der før kaldt stål brutalt penetrer huden på offeret mitt. Innen liket treffer bakken er jeg atter tilbake i armene hos min eneste kjærlighet, mørket.

Det er med andre ord atter igjen tid til å tre inn i rollen som den verste jævelen i hele universet, Richard B. Riddick.

Richard B. Riddick, djevelens budbringer.
Richard B. Riddick, djevelens budbringer.

For de som ikke har kjennskap til vår kjære anti-helt er en liten innføring på plass: Riddick er stjernen fra to spillefilmer, én animert film og nå, to spill. Rollen spilles av Vin Diesel, som også selvsagt har lånt stemmen sin til de to spillene. Riddick er en særdeles mørk figur, som man strengt tatt vet svært lite om: Han har ingen problemer med å drepe for de mest simple årsaker, men han evner samtidig til å skildre mellom rett og galt – i hvert fall til en viss grad.

Selv om Riddick altså først og fremst er en filmfigur, vil mange påstå at det var med spillet Escape from Butcher’s Bay at det var han ble kjent for ”folk flest”.

Spillet, som navnet tilsier, tok for seg Riddicks flukt fra det mest beryktede fengselet i hele universet, Butcher Bay. Spillet ble generelt veldig godt mottatt, og er blant undertegnedes tidløse favoritter. Det er med andre ord høye forventninger som stilles til Assault on Dark Athena, som er en direkte oppfølger til det første spillet.

De døde går igjen

De tror det bare var én av oss, der tar de feil. Jeg beskuer kapteinen på Dark Athena, i det hun tar mitt kaprede skip i nærmere øyesyn, de vet aldri at jeg er der - kun en halvmeter unna. Etter det indirekte møtet med skipets kaptein, Revas, befinner jeg meg altså ombord på skipet Dark Athena. Et mystisk romskip drevet av nevnte kaptein, fullt av lovløse leiesoldater. Man oppdager fort at ting ikke er helt som de burde være. Revas har funnet en måte å omgjøre døde mennesker om til droner, datastyrte roboter som brukes til alt fra mord til skuring av gulvet. Med andre ord vil du i hovedsak måtte stikke og slå deg gjennom denne uhellige blandingen av maskin og menneske, fremfor ekte mennesker.

Før neste sekund har passert ligger han i bakken, få er like farlig som Riddick i mørket.
Før neste sekund har passert ligger han i bakken, få er like farlig som Riddick i mørket.

Likevel føles det fortsatt svært så tilfredsstillende når jeg hever mitt skarpe redskap for første gang om bord på Dark Athena. Riddick ser ingen nåde i den stakkars dronen som blokkerer heisen han må nå, brutalt og nådeløst kjører han sitt redskap inn i skallen på dronen – En høyttaler annonserer at de har mistet kontakt med drone XCR-132.1, Riddick trekker på smilebåndet.

Siden Athena er en direkte oppfølger til Butcher Bay, forventes det at man kjenner til hendelsene som foregikk der – da er det veldig snedig at Butcher's Bay er inkludert med Assault on Dark Athena. Dette skaper dog en liten problemstilling jeg skal komme tilbake til senere.

Kom deg vekk

Når flere droner ligger gjemt rundt i diverse mørke kroker, begynner man å få en viss peiling på hvordan man kommer seg rundt på Athena, da er det på tide å gjøre det Riddick gjør best, rømme.

Du møter etterhvert på den lille jenta Lynn, hun forteller at skipet har tusenvis av fanger sperret inne i skipets indre. Den lille jenta bønnfaller deg om å finne hennes mor som er blant de fangede, noe som selv ikke ismannen Riddick kan motstå.

Etter enda flere knivstikk er utdelt finner du endelig moren, Evelyn, og flere andre karakterer du må gjøre deg kjent med.

Halvt maskin, halvt menneske. Det har ingen betydning, de blør alle likt.
Halvt maskin, halvt menneske. Det har ingen betydning, de blør alle likt.

Oppbygningen her er nokså lik hva man finner i Butcher Bay, men på mange måter ikke riktig så elegant: Fra de forskjellige personene som er i fengselscellene skal alle ha noe, for noe. For eksempel må du skaffe deg en skiftenøkkel slik at du kan manøvrere deg videre rundt på skipet, men for at Evelyn skal kunne gi deg denne må hun ha diverse deler, deretter må du spørre de andre fangene hvor man finner del A og B. Selv om Riddick er en nokså karismatisk kar ("If you don't tell me, I'll rip your throat out"), skal de fleste ha gjort en tjeneste før de forteller hvor du må videre. Ergo må du gi noe for å få noe, slik at du kan igjen kan gi noe – og slik fortsetter visa.

Man befinner seg med andre ord snikende fram og tilbake til det samme punktet flere ganger. Dette er forsåvidt ikke så ille, ettersom man stort sett må velge alternative ruter fram og tilbake, samt at man møter på stadig sterkere motstand – men følelsen av progresjon er tidvis fraværende.

Det er i mørket Riddick trives

Når du endelig har fått tak i siste del til puslespillet, er laget med størknet blod på kniven din blitt svært så tykt, og man forventer på mange måter at spillet nærmer seg slutten. Her tar man uheldigvis feil, for før man vet ordet av det er man tvunget til å bruke skytevåpen fremfor den kjære kniven. Og ja, jeg mener uheldigvis.

Som en jeger i mørket er Riddick i sitt ess, han er lydløs, elegant og livsfarlig. I lyset, med rifla i hånden er han klossete, ikke særlig treffsikker og tåler ikke i nærheten av like mye bank som han gjør i nærkamp. Derfor blir spørsmålet hvorfor så mye som omlag halvparten av spillet foregår i godt opplyste miljøer mens man utveksler kuler med diverse fiender. I Butcher's Bay var balansen mellom sniking og skyting så godt som perfekt balansert, mye fordi man selv kunne velge sin framgangsmåte – i Dark Athena føles det tidvis på det beste som en illusjon. Selv om det finnes skygger å gjemme seg i både her og der, faller valget likevel på den kruttbaserte løsningen ettersom det åpenbart er det utviklerne har tenkt man skal gjøre.

Den velkjente hurtiglagringsfunksjonen er nå borte, ergo blir man totalt avhengig av sjekkpunkter. Dette er et element som på mange måter fungerer veldig bra, ettersom man mister muligheten til den ekstra varsomme framgangsmåten. Skulle man være uheldig å rive ned et klesstativ i det man skal "hilse" på en vakt bakfra, sitter man med skjegget i postkassa: Enten kan man laste tidligere sjekkpunkt, men da risikerer man å måtte spille opp igjen en betydelig mengde av brettet, eller man kan velge å løse problemet med hurtiggående prosjektiler.

Som førstepersonskyter er Riddick såvidt over middelmådig.
Som førstepersonskyter er Riddick såvidt over middelmådig.

Man kan godt si at det er påklistret i overkant mange actionelementer vi godt kunne vært uten, det er i mørket med kniven i hånden Riddick hører hjemme – la han være der. Det er helt ok med velregisserte actionsekvenser nå og da, som når man for eksempel får leke seg med noen særdeles store droner, men når det føles som hovedvekten består av dette blir det litt feil.

En gammel tungvekter i ny drakt

Som nevnt innledningsvis får man altså to spill til prisen av ett i Assault on Dark Athena. Den gamle klassikeren Escape from Butcher’s Bay fra 2004 er altså lagt ved. Dark Athena bygger som sagt direkte opp på hendelsene fra Butcher’s Bay. Ergo er det meningen at man skal spille Butcher’s Bay først, og deretter Dark Athena. Dette skaper en litt spesiell problemstilling, av den enkle grunn at Butcher’s Bay rett og slett er overlegen Dark Athena.

Sommerens solbrillemote presentert av Riddick.
Sommerens solbrillemote, presentert av Riddick.

Om du spiller de to etter hverandre i en og samme økt (det lar seg gjøre med et par Grandiosa og noen flasker Cola), vil Dark Athena føles som lillebroren med nokså god margin. De to spillene er tilnærmet identisk i oppbygningen, men både historien og flyten i spillet er bedre i Butcher’s Bay. Det samme kan også sies om stemningen og karakterene man møter på. Romskipet Athena føles aldri like uhyggelig som veggene i Butcher Bay, karakterene du møter på i Athena snakker du som regel til gjennom en cellegitter – i Butcher Bay kan du risikere å få en knyttneve i trynet om du svarer feil.

Puss, puss, så får du en suss

Av hva det tekniske angår er både oppussede Butcher’s Bay og Dark Athena nokså respektable, uten at det utpreger seg noe voldsomt i verken positiv eller negativ retning. Dark Athena ser naturligvis hakket kvassere ut enn den gamle klassikeren, som har fått et ansiktsløft med et par uheldige arr fra operasjonen; man kan ofte bemerke seg teksturer som ser en anelse forstrukket ut eller unaturlig firkantete.

Det er også litt trist å se at svært lite av spillets gamle skavanker er rettet på, de samme småfeilene som irriterte i 2004 er stort sett fortsatt tilstedeværende. Både i Butcher's Bay og i Dark Athena kan man oppleve at vakter setter seg fast i usynlige vegger, får unaturlig godt nattsyn, eller min personlige favoritt – en sjette sans, noe som er nokså kjedelig når det siste du ønsker er å bli oppdaget.

Det til tross hører disse feilene heldigvis til sjeldenhetene, og du skal være svært uheldig om det ødelegger selve opplevelsen.

Du gjorde HVA med den nye bilen min?
Du gjorde HVA med den nye bilen min?

Hva lyd angår er den generelt nokså god i begge spillene, uten at den her heller utpreger seg noe voldsomt. Derimot er stemmeskuespillet virkelig godt, så godt som alle karakterene virker svært troverdige, spesielt hovedstjernen selv gjør en meget god jobb. Selv om Riddick stort sett kun slenger av gårde såkalte ”oneliners”, er de av samme sorte humor som utpreger resten av spillet. En personlig favoritt er når vår helt henger i en luftsjakt ovenfor et par vakter, og mumler ”Gotta find a way to interrupt the conversation” – før han slipper seg ned og broderer inn navnet sitt nedover ryggraden på de to uheldige ofrene.

Konklusjon

Jeg hadde voldsomt høye forventinger til Dark Athena, har de blitt innfridd? Tja, i hvert fall på god vei. Første halvpart av spillet inneholder alle de samme elementene som gjorde det første spillet til en klassiker. Og her skal det ikke herske noen tvil, de elementene som fungerer, fungerer veldig godt. Spillet taper seg derimot når fokuset blir utelukkende på kuler og krutt utover andre halvpart, men et par kule bosskamper og at man selv får styre blant annet nevnte superdroner gjør at det alt i alt funker greit nok. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne fått litt større valgfrihet på hvordan oppgavene kunne løses, det er ikke alle som må ha konstant action.

Det sagt, spiller man begge spillene etter hverandre i et relativt kort tidsrom, kan variasjonen i form av litt sterkere actionpreg være velkommen. Hvorvidt dette kun er tilfellet for undertegnede vil jo dog vise seg.

Dark Athena tar nok ikke over plassen til Butcher’s Bay i min bok, men blir heller notert som en fullverdig oppfølger. Da er det selvfølgelig positivt at den gamle klassikeren følger med i ny innpakning, om enn litt slurvete sådan.

Om du gikk glipp av det første spillet er Dark Athena absolutt en god unnskyldning til nå å gå til innkjøp. Likte du det gamle spillet litt over middels, bør du også vurdere et innkjøp, den samlede opplevelsen av de to spillene er veldig bra. Falt derimot det første spillet ikke i smak, finnes det ærlig talt ingen god grunn til at du nå bør kjøpe Dark Athena.

Merk: Spillet er lansert på både PC, Playstation 3 og Xbox 360. Kun PC-utgaven er testet.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen