Virtua Tennis 2009
Anmeldelse

Virtua Tennis 2009

For mange er tennis langtekkelig. Er det da smart å understreke det i et spill?

Vi er ikke akkurat bortskjemte med store tennisspillere her til lands, derfor er interessen for idretten heller laber. Hvordan det gjør seg utslag i salg av spill i sjangeren vet jeg ikke, men at det har kommet mye solid her i gården de siste årene er det ingen tvil om. Det er litt over to år siden Sega ga oss Virtua Tennis 3, og nå er man klare med en slags oppfølger. Likevel er det neppe tilfeldig at man har valgt å gi årets utgave navnet 2009 fremfor å putte et firetall på slutten. Dette er nemlig mer en oppusset utgave enn noen ren oppfølger.

Spill en stjerne

Mye er som i «gamle dager» i Virtua Tennis 2009. Kald beregning og riktig bevegelse mot ball er nøkkelen til alt som ligner på suksess når du skal dunke til den lille, gule ballen. I tillegg til hovedmodusen World Tour kan du også hygge deg med flere minispill i flerspiller både lokalt og over nett. Dessuten har man fått med et imponerende lag av liseniserte stjerner. Hvem vil vel ikke ta kontrollen over profiler som Rafael Nadal, Roger Federer og fantasiske Ana Ivanovic?

I World Tour skal du skape og utvikle din egen spiller, og dette er dessverre mer en selsom tålmodighetsprøve enn sportsunderholding. Etter at du har laget en spiller som ender opp med å se nesten prikk lik ut som samtlige motstandere du møter før stjernene dukker opp, er det klart for klatring på rangeringslisten. Du starter i amatørklassen, og selv om du vinner hver bidige turnering er veien mot toppen svært langdryg.

Du spiller turneringer fra kvartfinaler og utover, og motstanderne er så dårlige at du knapt trenger å se på skjermen mens du spiller. Etter hvert blir du nesten sjokkert hvis du taper poeng, og slik bør det ikke være. Timene går, og repetisjonen fortsetter. Motstanderne og banene skiftes gradvis ut, men sannelig tar man seg god tid.

Problemet er først og fremst en dårlig kunstig intelligens i første del av spillet. Motstanderne dine makter ikke lære av egne feil og dine taktiske disposisjoner. Da blir det lett å ta dem på akkurat det samme gang på gang. Når man først får spille mot de store er imidlertid utfordringen og underholdningen stor. Her skal du ha tunga rett i munnen for å ikke få grisebank av stjernene, og du må ha nærmest en komplett spiller for selv å lykkes.

Hver sesong er delt opp i 48 uker, og du velger selv hva du bruker ukene på. Her kan du spille de nevnte turneringene, enten single, double eller begge deler – eller trene opp spilleren din. Du kan blant annet få hjelp av nesten-mannen Tim Henman med en rekke øvelser, eller utvikle deg i treningskamper og minispill. Minispillene er tidvis morsomme, og det er gøy å lære ved å senke piratskuter og spille tetris med tennisballer.

Tunge tak

Omtrent alt du foretar deg tærer imidlertid på kreftene, og hvis du står på for hard kommer skadene. Derfor må du hvile innimellom. Her går du glipp av turneringer og treningstimer, men kreftene kommer i hvert fall tilbake med et brak. Du kan også kjøpe en slags styrkedrikk for å få en mindre opptur, nyttig hvis en stor turnering kommer akkurat i det du er på bunnivå. Pengene du tjener på Touren kan du for øvrig bruke i en anonym og nitrist tennisbutikk der racketene egentlig er det eneste interessante å handle inn.

Treningen er for øvrig ikke så givende som den burde vært. Istedenfor å utvikle egenskaper, oppnår du ulike spesialegenskaper spilleren din kan bruke. Det er i overkant av 20 slike, og måten de brukes på gjør at du må rullere mellom disse spesialegenskapene. I starten er dette totalt uinteressant og hjelper deg ikke nevneverdig, og man burde løst treningssystemet på en mer synlig og givende måte. Hvorfor skal man velge mellom en god forehand og backhand når man har trent opp begge egenskapene?

Banespillet i Virtua Tennis 2009 er enkelt i sin oppbygning, men vanskeligere å mestre. Det er først og fremst her spillet er interessant. For de ultimate slagene må du kombinere beregning av ballbane, eget løp og vinkel mot ballen på en god måte for å få til tilfredsstillende slag. Du merker godt når du får til et superhardt slag, der motstanderen knapt merker at ballen kommer. Slagvariasjonen kunne kanskje vært større, men dette med timing og posisjon skaper likevel fine nyanser i gameplayet.

Løping er også nøkkelen til offensiv suksess. Du gjør deg selv en tjeneste ved å følge godt med på hvordan motstanderen beveger seg. En lettbent fysikkmotor gjør nemlig at man ikke kan skifte løpsretning på en femøring fra side til side. Dermed kan rivalene dine «selge seg» og skli. Hvis du følger med kan du dermed hanke inn mange ekstra poeng bare på deres desperasjon for å komme i posisjon. En fin løsning, som gir litt taktisk dybde i et ellers svært arkadepreget tennisspill.

Grafisk er det ikke veldig mye som skiller 2009-utgaven fra Virtua Tennis 3. Animasjonene er stort sett fine, sett bort fra enkelte løpsanimasjoner, og modelleringen av stjernespillere er helt kurant. Banevariasjonen kunne kanskje vært noe mer spenstig, og flere baner virker bare som tomme skall når du spiller på dem. Hvor blir det av livet og atmosfæren? Fysikkbruken ved løp er fin, og bruken av et verdenskart når man er i World Tour er en god løsning.

Lydbildet har et veldig sterkt arkadepreg, det er i samme gate som blant annet Sega Rally og Pro Evolution Soccer. Musikken er, ikke overraskende, forferdelig. Det blir ikke mye bedre at man spiller den under kampene også, gjerne med litt ekstra el-gitar når du får matchball. Miljølydene er også litt daffe, selv om man forsøker å spe på med generisk tilskuerlyd under de største kampene.

Der World Tour er langdryg og tidvis søvndyssende, er flerspillertilbudet i dette spillet glitrende. Her blir minispillene enda morsommere, og sofamoroa du får ut av disse og konvensjonelle kamper skal ikke undervurderes. Det er også verdt å teste ut flerspiller over nettet, der du kan la ditt navn synes på en global rangeringsstige. Et spill som dette er imidlertid veldig avhengig av god flyt for at det skal være moro over nett, og motstandere med dårlig forbindelse bør unngås. Virtua Tennis 2009 kan likevel bli en liten kultklassiker som flerspillermoro, det er først og fremst her spillet skinner.

Konklusjon

Virtua Tennis 2009 har kanskje ikke et like hardt arkadepreg som forgjengeren, men det føles likevel ikke som mer enn en oppdatert utgave av Virtua Tennis 3. Spillets ryggrad, World Tour, bruker altfor lang tid på å bli interessant. Her må du spille i time etter time mot rivaler som er dummere enn brød og spiller tennis som armløse sjøstjerner. Når de store spillerne endelig dukker opp er utfordringen stor, og gameplayet langt mer interessant.

Flerspillerdelen trekker også opp. Her kan tennisinteresserte spillere ha mye moro både lokalt og over nett. Likevel er Virtua Tennis 2009 for lite nyskapende og inviterende til at det er et toppspill. Selv om det kanskje ikke er helt samme type spill, vil jeg anbefale Top Spin 3 på det varmeste. Det gir en langt mer komplett tennisopplevelse.

Virtua Tennis 2009 er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3 (begge testet). En Wii-versjon følger 18. juni, mens PC-utgaven slippes 26. juni.

Diskuter artikkelen i forumet

PS3 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Virtua Tennis 3

Virtua Tennis 3 PS3 PS3 6/10 X360 6/10 PSP

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 30. mars 2007
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 3+
  • Sjanger: Sport
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sega

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

X360 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Virtua Tennis 3 X360 X360 6/10 PS3 6/10 PSP

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 30. mars 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 3+
  • Sjanger: Sport
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sega

Beste priser

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen