Anmeldelse

Commodore 64 DTV

Commodore 64 ble først lansert i 1982. Maskinen kunne skryte av heftige maskinvarespesifikasjoner (som 16 farger, 64 kb minne og tre lydkanaler), og oppnådde raskt stor popularitet på begge sider av Atlanterhavet. I følge Guinness Rekordbok ble Commodore Business Machines sin lille brødboks tidenes mestselgende hjemmedatamaskin, og den skal definitivt ha sin del av æren for at spilling ble en utbredt hobby blant unge og gamle. For mange av oss som sitter med topp PC eller konsoll i dag, representerte Commodore 64 våre første, vaklende skritt inn i spillverdenen.

Nostalgi blir det penger av
Nå får de som for lengst har solgt eller stuet bort de gamle maskinene sine endelig mulighet til å gjenoppleve ekte Commodore 64-gaming uten bruk av emulator. C64 DTV er, i all enkelthet, en Commodore 64 som er krympet og puttet inn i en joystick. Den drives av to normale AA-batterier, og du kobler den rett på TV-en når du ønsker å spille. Systemet kommer med 30 innebygde spill, hvorav flesteparten er hentet fra arkivene til amerikanske Epyx og britiske Hewson Consultants - to navn som burde være velkjente blant alle som har erfaring med Commodore 64.

Men la oss vente litt med spillene og holde oss til maskinvaren i enda noen avsnitt. Maskinvaren er designet av Jeri Ellsworth, som også jobber med det svært innovative Commodore One-systemet. I stedet for å bare legge inn det absolutt nødvendigste, gjorde hun C64 DTV til en maskin som faktisk er overlegen en ekte Commodore 64. Blant annet har den dobbelt så mye RAM, og kan vise 256 farger på skjermen samtidig. Dette er imidlertid ikke noe en vanlig kjøper av systemet får nyte spesielt godt av - ingen av spillene her er laget for å støtte den oppdaterte maskinvaren.

Hvis du regner deg som en nerd, eller bare er over gjennomsnittet teknisk interessert, kan du imidlertid få mye kos ut av en DTV. Det er nemlig mulig å åpne den opp, for så å koble på tastatur, diskettstasjon og alt det som trengs for å få en komplett datamaskin - en slags "supercommodore". Dette er langt fra lett, men det finnes allerede et relativt stort miljø som leker seg med dette, og det er artig at det faktisk er mulig å gjøre så mye spennende med det som i utgangspunktet er et nostalgisk lite leketøy.

Så var det spillene, da
Commodore 64 var en plattform med et usedvanlig rikt spillmarked. Vi C64-eiere fikk både amerikanske, europeiske og japanske spill (selv om de fleste japanske spillene var arkadespill konvertert til C64 av europeiske og amerikanske utviklere), og det finnes drøssevis av klassikere til systemet. Et problem i forhold til prosjekter av denne typen er imidlertid at Commodore selv kun var interessert i å produsere spill til systemet i den tidligste perioden av maskinens liv.

Det vil si at dagens eiere av Commodore-biblioteket ikke har et spesielt stort spillutvalg, og i stedet har de blitt nødt til å se seg om andre steder - i dette tilfellet hos Epyx og Hewson. Dette betyr at spillene på C64 DTV egentlig ikke representerer de aller beste C64-spillene (som forøvrig ofte var arkadekonversjoner som Bubble Bobble og Ghosts 'n' Goblins), men er i stedet 30 spill fra to viktige utgivere på plattformen. Men, for all del, hvis du noen gang hadde en C64, er sjansene store for at du har vært borte i (eller i det minste hørt om) minst halvparten av spillene på C64 DTV.

Alternativ tekst mangler
California Games

Sportsspill for en hver smak
Så hva befinner seg så på den 2 MB-store ROM-brikken i C64 DTV? Mye rart, faktisk. Både kjente og ukjente spillperler, samt en ikke så rent liten haug middelmådigheter. De mest kjente spillene her må være Epyx sine sportsspill - Summer Games, Winter Games og California Games. Summer og Winter Games fokuserer henholdsvis på de olympiske sommer- og vinterleker, mens California Games fokuserer på mer urbane idretter, som BMX-sykling, skateboarding og surfing. Det er egentlig litt synd at fabelaktige World Games ikke er med, og Summer Games II hadde også vært artig å få gjenoppleve.

Epyx sine sportsspill er ikke like morsomme i dag som de var da de først kom ut, men makter likevel å underholde en stund. Som vanlig er det stor variasjon i forhold til hvor morsomme de individuelle idrettsgrenene er, og jeg kan fortsatt ikke få meg til å like kunstløp-disiplinene i Winter Games, for eksempel. Dessuten plages noen av disiplinene av at joysticken ikke er spesielt nøyaktig, noe vi kommer tilbake til senere. Epyx stiller også med tre racingspill - Super Cycle, Pitstop og Pitstop II. Super Cycle er artig, men det tar ikke spesielt lang tid før du hopper over til et annet spill. Det samme gjelder Pitstop, som er fryktelig simpelt både i forhold til grafikk og gameplay.

Alternativ tekst mangler
Pitstop II

Vroom, vroom!
Pitstop II, derimot, er fortsatt et spill det er lett å kose seg med. Her kjører du og en datamaskin mot hverandre på en serie baner basert på virkelige F1-baner. Nøkkelen til suksess ligger ikke bare i å kjøre bedre enn motstanderen (noe som i seg selv er artig nok, takket være en rimelig god kjøremodell), men også i å bevare dekkene og foreta fornuftige depotstopp underveis. I disse depotstoppene må du selv kontrollere mennene som fyller bensin og skifter dekk, og målet er selvfølgelig å være så rask og effektiv som mulig. Pitstop II er en klassiker, og et av de aller beste spillene på C64 DTV.

Et annet bilspill som fortsatt er artig å spille er Hewson sitt Eliminator, hvor du kjører et futuristisk fartøy på en serie baner fulle av hindringer og fiender som vil deg vondt. Hewson serverer også Cybernoid I og II, som er verdt å prøve for de fabelaktige musikkmelodiene alene. Her styrer du et romskip gjennom en labyrint, og hver skjerm kommer med sine egne unike utfordringer. Gameplayet er heller ikke dårlig, men det blir raskt klart at utviklere stilte langt større krav til spillerne før enn det som er vanlig i dag. Sett med dagens øyne er vanskelighetsgraden i disse spillene nærmest sadistisk, men slikt var vanlig på åttitallet.

DC Studios Commodore 64 DTV   Les mer »

Kommentarer (34)

Forsiden akkurat nå

Til toppen