Anmeldelse

Sega Classics Collection

Denne nostalgipakken samler et knippe av Segas spill fra åtti- og nittitallet på én hendig PS2-plate, for enkel arkademoro i hjemmets lune rede. Spillene du får med er Columns, Fantasy Zone, Golden Axe, Monaco GP, OutRun, Space Harrier, Tant-R/Bonanza Bros og Virtua Racing. Allerede her har du kanskje gjort deg opp en mening om hvorvidt du har lyst på Sega Classics Collection, avhengig av hva du syntes om disse spillene da de først ble utgitt. Dermed er det på sin plass å kommentere en viktig endring Sega har gjort på en del av spillene: De har gjort om grafikken. Fantasy Zone, Golden Axe, Monaco GP, OutRun og Space Harrier har fått byttet ut sin opprinnelige todimensjonale grafikk med nymotens 3D. Det tok ikke lang tid før jeg lurte på hvorfor i all verden noen syntes dette var en god idé.

Ta Golden Axe, for eksempel. Om du har spilt dette før, husker du sikkert at det er temmelig lettbent og grunt – kort fortalt går det ut på at du styrer én av tre mulige helter langs en veldig lang og veldig rett vei som alltid går mot høyre, samtidig som du denger styggingene du møter med alle tilgjengelige midler - det være seg sverd, øks, magi eller eventuelle ridedyr du måtte få tak i. Dette var grei underholdning da spillet først kom ut, og det er grei underholdning nå også – så lenge du ikke forventer noe mer enn ren, ufortynnet slåssing. Dessverre mister Golden Axe mesteparten av appellen på grunn av den redselsfulle oppdaterte grafikken Sega har belemret det med. Det ser rent ut sagt kjedelig og uinspirert ut.

Samme gamle innholdet, ny emballasje

Dette later til å være et gjennomgående problem i spillene med oppdatert grafikk; teksturene er grumsete, animasjonene er så livløse at handlingen på skjermen mest av alt minner om dokketeater, og spillområdene har den samme dybden som i originalutgavene. Der dette ikke var noe problem tidligere ettersom grafikken i seg selv var flat, ser det veldig merkelig ut når øyet tror at det ser inn i et tredimensjonalt rom. Følelsen man får er at spillene foregår på veldige teaterscener; man spiller et gammelt spill med et nytt strøk maling, og det tilfører ingenting nytt samtidig som det ødelegger den nostalgiske følelsen. Riktignok må det sies at dersom du overser dette, finner du akkurat den samme moroa som i de gamle utgavene av spillene - selv om Golden Axe aldri var det helt store, finnes det mye moro å hente i skytekalaset Space Harrier, for eksempel.

Men så var det spillutvalget. For hvert spill jeg er lykkelig over at Sega har tatt med, finnes det et motstykke som får meg til å klø meg i hodet. Eksempelvis Tant-R/Bonanza Bros. Tant-R er en samling småspill som inneholder hele rekka av småspillklisjéer – Kims lek, mimeleken og enkle reaksjonstester. Bonanza Bros er omtrent like involverende; to bankranere skal plukke med seg verdisaker fra ymse fasiliteter. Et utrolig simpelt plattformspill tydelig laget for barn, men Sega fikk visst ikke med seg at også barn setter pris på litt dybde i underholdningen sin. Monaco GP er et pussig spill i seg selv - du styrer realistisk utseende Formel 1-biler langs landeveien, men har evnen til å hoppe og plukke opp bonusgjenstander. Av og til slenger politiet innom for å dulte deg borti autovernet, og bilen din kan bare svinge førtifem grader av gangen ved at du trykker på skulderknappene.

Ikke bare elendighet

Da er det godt å kunne konstatere at det også er med et knippe spill som reiser kjerringa. Fantasy Zone er unntaket fra regelen om at 3D-overhalingen gjør spillene dårligere, og tar seg veldig godt ut i ny tapning. 3D-modellene er skarpe og fargerike, og de enkle animasjonene er veldig jevne. At selve spillet er kanonunderholdende gjør heller ikke saken verre – tenk deg en avart av Defender hvor du tar på deg rollen som helten Opa-Opa (tysk for ”Bestefar-Bestefar”, festlig nok), hvis oppdrag er å frigjøre fantasisonen fra en særdeles fargerik ondskap bestående av flyvende griser, feite bier og andre kuriøse skapninger. Den frenetiske hastigheten på skytinga får tilført ekstra dybde ved at du kan samle penger fra falne fiender, som igjen brukes til å kjøpe siste nytt innen våpen og utstyr til Bestefar-Bestefar.

De to gjenværende bilspillene OutRun og Virtua Racing er heller ikke tapt bak en vogn, selv om OutRun fremstår i en merkelig halvveis overhalt form; bilen din og landskapet er 3D, mens alle øvrige objekter er flate. Der OutRun handler om å trå klampen i bånn og bestemme seg for om man skal velge den enkle eller vanskelig veien videre, er Virtua Racing en mye mer avrundet opplevelse som krever at du blir bestevenn med bilen din for å skjære rundetidene ned til beinet. Virtua Racing fremstår i samme grafiske prakt som originalen, og er velsignet med noen ekstra modi som ytterligere forlenger levetiden. Da er det lett å tilgi den sjarmløse og ubalanserte Dr. Mario-klonen Columns, som runder av spillutvalget på plata.

Konklusjon

Sega Classics Collection inneholder – kanskje ikke så overraskende – lite nytt. Det sørgelige er at den nye grafikken stort sett trekker ned, så det er vanskelig å tilgi Sega for at de var så late med grafikkoppgraderingen som er blitt Classics Collection til del. Riktignok har de gjort jobben sin med å konvertere spillene til å kjøre på PlayStation 2-maskinvaren skikkelig slik at alt låter og føles riktig når du spiller, men det skulle da også bare mangle. Dog er det verdt å merke seg at noen av spillene har fått et par ekstra modi og håndkontrollvibreringsstøtte - en pluss i margen er behørig tildelt. Når oppgjørets time er kommet, ender Sega Classics Collection så vidt på den riktige siden av middelmådig, takket være den sterke glansen fra juvelene i samlingen. Om du av og til føler en lengten til svunne tider, makter nok Classics Collection å stille den verste sulten.

Vurdering


Sega Classic Collection PS2 PS2 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 3. februar 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: SEGA

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen