ANMELDELSE: Finding Paradise
(Skjermbilde fra YouTube)

Hjerteskjærende og uanstrengt

Oppfølgeren til To The Moon leverer akkurat som forventet – og det er helt i orden.

Hva skal man si når alt allerede er sagt? Det er spørsmålet jeg måtte stille meg da jeg vendte tilbake til Kan Gaos inderlig vakre og sørgmodige eventyrunivers over seks år etter utgivelsen av To The Moon. For hvordan skulle Finding Paradise egentlig kunne klare å overgå sin forgjenger – et spill som takket være en umåtelig gripende historie og fenomenal musikk ble en umiddelbar klassiker her i gården.

Svaret på det spørsmålet har jeg fremdeles ikke klart for meg, selv etter å ha spilt gjennom og opplevd alt det den andre episoden i serien har å by på. På noen måter er det helt klart et mer interessant og spennende spill, men samtidig kjenner jeg dypt inni meg at To The Moon fremdeles står som kongen på haugen over moderne eventyrspill for min del.

Det betyr imidlertid ikke at Finding Paradise er et dårlig eller middelmådig spill. Å, nei, dette er stadig like engasjerende, morsomt, vakkert og knallsterkt, med en historie, musikk og grafisk stil som (bokstavelig talt) er til å grine av.

Man reiser fram og tilbake mellom Colins minner som gammel mann og ung gutt.
Man reiser fram og tilbake mellom Colins minner som gammel mann og ung gutt. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Meningen med livet

Akkurat som To The Moon, er også Finding Paradise et utradisjonelt eventyrspill hvor man trasker gjennom todimensjonale pikselomgivelser på leting etter en vei videre i spillets historie. Plottet er fortsatt kjernen i opplevelsen, og som et resultat tillegges mer tradisjonelle spillmekanikker veldig liten verdi i løpet av de snaut fem timene det tar å fullføre spillet. Dette er imidlertid forventet, og antagelig også noe Finding Paradise er godt tjent med.

Man blir riktignok bedt om å løse enkle gåter fra tid til annen; noen ganger får man ta engasjerende og sånn passe meningsfylte valg; og en sjelden gang hender det til og med at utvikleren leker med forventningene dine og tilbyr noe som ligner langt mer på et ordinært spill-spill, men stort sett er det fortellingen som står i fokus. Se for deg Telltales nyeste eskapader, bare med langt færre actionsekvenser og mye bedre bildefrekvens.

Premisset for handlingen er også relativt likt det det var i 2011 – Neil Watts og Eva Rosalene, to forskere fra den smått fremtidsrettede organisasjonen Sigmund Corp., er på oppdrag: De skal oppfylle en døende persons aller siste ønske. Dette gjøres via en teknologisk prosess som manipulerer oppdragsgiverens tanker, følelser og minner, og er derfor noe som kun kan utføres når pasienten er like ved dødens rand. Rent praktisk overskriver de det den personen har opplevd med helt nye og (forhåpentligvis) forbedrede utgaver av det som egentlig utspilte seg.

Hovedpersonen denne gangen er Colin, en aldrende herremann  som har kontakt Sigmund Corp. for å ... Ja, hvorfor har han egentlig bedt om å få endret minnene sine? Hva er det han ønsker at han hadde gjort annerledes hvis han kunne leve livet sitt om igjen? Og hvordan påvirker dette menneskene i livet hans, kona Sofia og sønnen Asher? Er gresset alltid grønnere på den andre siden?

Dette er bare noen av de betydningsfulle spørsmålene Finding Paradise stiller i løpet av historiens gang. Det finnes ingen enkle svar, men forfatterens elegante manus gjør at man stadig blir inspirert til å tenke over hva man gjør og hvilke tanker de ulike figurene må ha for seg selv. Man blir ofte sittende å tenke over det som har skjedd tidligere, gjerne lenge ut i neste sekvens. 

Tematikken er tydelig.
Tematikken er tydelig. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Ekte og troverdig

Det selvsamme manuset og dets elegante fremtoning kommer egentlig alle fasetter av spillet til gode. Figurene blir presentert med brask og bram, og alle fremstår øyeblikk som troverdige mennesker med sine egne problemer og meninger – opplevelsen føles ekte absolutt hele tiden, og er det ett ord som står som beskrivende for spillet som helhet, må det være «uanstrengt». 

Nå har riktignok Kan Gao og de andre spillmakerne i Freebird Games antagelig arbeidet med dette spillet i godt over tre år (siden lanseringen av den løst tilknyttede mellomepisoden A Bird Story), så ordet «uanstrengt» må leses med positivt fortegn i dette tilfellet – jeg tror på ingen måte at Finding Paradise var et enkelt spill å lage.  

En tur i fotoalbumet – Colins liv føles uanstrengt ekte og veldig relaterbart.
En tur i fotoalbumet – Colins liv føles uanstrengt ekte og veldig relaterbart. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Men det føles slik – handlingen er enormt relaterbar, troverdig og menneskelig – rett og slett fordi opplevelsen er så herlig og sammensatt. Finding Paradise er i utgangspunktet et veldig sterkt spill med viktig og dramatisk tematikk, men underveis røres handlingen sammen med godteite vitser, smart metahumor som gjør narr av både seg selv og andre deler av spillbransjen, så vel som genuint sjarmerende og rørende enkeltøyeblikk.

Jeg har ikke lyst til å legge noen føringer for deg og det du kan komme til å føle mens du spiller Finding Paradise (i noen større grad enn det jeg har gjort allerede), så hvis du er ømfintlig for slikt bør du kanskje hoppe rett til neste underoverskrift.

For meg vakte spillet i hvert fall omtrent nøyaktig de samme følelsene som To The Moon: ekte, småsalig glede det ene øyeblikket – enorm, ufravikelig hjertesorg det neste. Det er bare utrolig mye man kan ta seg i å tenke og føle underveis, og til tider endte jeg opp med å le og gråte om hverandre.

Av og til veksler det så fort mellom de ulike stilene at man nesten skulle tro man satt igjen med whiplash, men det fungerer fordi det er nettopp slik livet er. Det er ingen avsatte dramahalvdeler eller komediehalvtimer – alt snurres sømløst sammen, og dette bidrar til å lage en overbevisende og engasjerende helhet.

Det blir også tid til litt metahumor.
Det blir også tid til litt metahumor. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Overgår ikke To The Moon (for min del)

Det er riktignok enkelte ting som ikke fungerer like godt i Finding Paradise: De beskjedne mønstergåtene fra forgjengeren vender tilbake, og de fungerer fortsatt som bindeleddet mellom de ulike delene av pasientens minner, men de er fremdeles mer å regne for korte veiblokkeringer enn ordentlige gåter. Det fungerer helt klart til sitt bruk, men jeg skulle gjerne sett at utvikleren hadde gjort noe annet eller forbedret disse elementene ytterligere siden sist.

Mye av det samme kan sies for sideplottet som involverer Neil Watts og hva nå enn han sysler med på fritiden. Det havner litt i veien for det som til syvende og sist bør være Colins historie.

Og så er det selvfølgelig ikke til å komme utenom at Finding Paradise føles en anelse mindre nytt og friskt enn To The Moon. Det er ikke det at man nødvendigvis ikke blir overrasket, men det er en ganske tilsvarende oppskrift som blir tatt i bruk, og dette gjør at man av og til føler at man har sett noe lignende tidligere. Men bare av og til altså!

Rent audiovisuelt er det også ganske likt det vi fikk servert i 2011, men akkurat dette gjør ikke så mye. Pikselgrafikken er fortsatt herlig detaljert, fargesprakende og vakker, og musikken er minst like emosjonell og velkomponert som i To The Moon. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at musikken i Finding Paradise er den beste spillmusikken fra 2017, kanskje med unntak av Rime og NieR: Automata. Og det sier ikke rent lite i et knallsterkt og mektig spillår. 

Finding Paradise er et sånt spill som virkelig får en til å tenke over livet.
Finding Paradise er et sånt spill som virkelig får en til å tenke over livet. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Avslutningsvis kan jeg enkelt konkludere med at Finding Paradise er en mer enn verdig oppfølger til To The Moon. Og for de som har spilt det spillet, burde egentlig dette være mer enn nok informasjon til å ville legge ut på nye minneforandringseventyr.

De som enda ikke har hatt anledning til å prøve seg på originalen bør antagelig gjøre det aller først, men det er egentlig ingenting i veien for å gå rett på Finding Paradise. Noen vitser og referanser vil antagelig fly over hodet ditt, men stort sett er dette en fortelling som står bunnsolid på egne bein.

Det er ofte de små tingene det er verdt å huske på.
Det er ofte de små tingene det er verdt å huske på. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Nøyaktig hva eventyret handler om er det verre å forklare uten å røpe for mye, men bare vit at spillet serverer en dypt menneskelig beretning. Handlingen veksler uanstrengt mellom å være drama, komedie og thriller, og resultatet er en uhorvelig engasjerende fortelling.

Dette er også mye takket være den glimrende pikselgrafikken og (spesielt) det umåtelig vakre lydsporet. Om ikke annet, så sørg hvert fall for å høre på det.

Selve opplevelsen bruker litt lenger tid på å etablere hovedpersonens bakgrunnshistorie enn det forgjengeren gjorde, men selv med en fem timer lang historie, rekker man aldri å kjede seg. Til det er det altfor mye spennende og overraskende som skjer hele tiden. Måten plottet er lagt opp på hermer ganske mye etter det vi fikk oppleve i 2011, men det er jo nesten uungåelig. Og det fungerer fortsatt utrolig godt.

Det er ikke alle sider av handlingen som er like interessant og relevant for Colins historie, og jeg skulle gjerne sett at gåtene som sydde de ulike minnene sammen enten ble fjernet helt eller endret til noe litt annerledes, men sett over ett er dette fortsatt et uendelig vakkert og enormt gripende spilleventyr. Noe som rett og slett må oppleves.

For andre engasjerende eventyrspill, kan vi trygt anbefale at du spiller gjennom To The Moon (enten det er for første eller ente gang), mens What Remains of Edith Finch er en litt annerledes eventyropplevelse fra tidligere i år.

Finding Paradise er tilgjengelig på Windows, Linux og Mac og selges blant annet på Steam, GOG og Humble Bundle.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"En spillhistorie som griper tak og aldri gir slipp."

Finding Paradise

Finding Paradise

Finding Paradise   Les mer »

Finding Paradise   Les mer »

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen