En gullgruve fylt med spillmoro

Steamworld Dig tar det beste fra Minecraft og Terraria med på tur ned i mørket.

Det er ikke gull alt som glimrer. Nei, det kan like fort vise seg å være en diamant, eller, hvis du spiller Steamworld Dig, en klump med søppel. Søppel som er verdt én fiksjonell dollar, faktisk! Det kan være mye for en stakkars kar, og når man nettopp har funnet sin døde onkel på vei ned i en stadig dypere og mørkere grotte, tar man imot all den trøsten man kan få.

Hei hå, hei hå – til arbeid skal vi gå.
Hei hå, hei hå – til arbeid skal vi gå.

Sånn sett kan det være en ganske god trøst i seg selv å spille nettopp Steamworld Dig. Sjelden har jeg nemlig blitt mer oppslukt av et spill, om enn bare for en dag. Vi har anmeldt PlayStation-utgavene av det tidligere Nintendo-eksklusive gravespillet.

For en neve jord

Steamworld Dig er et spill som utvilsomt sender julekort til Spelunky og Dig Dug, og selv om det ikke nødvendigvis bor i samme gate som Minecraft og Terraria, har det uten tvil vært på besøk i nabolaget, gjentatte ganger. På besøk, i den forstand at man i stedet for å bygge og grave, kun graver. Hammer og spiker er lagt på hylla til fordel for hakke og spade, og i Steamworld Digs westernpregede, todimensjonale verdenen går det bare nedover, bokstavelig talt. 

Tidlig i spillet hopper man inn i metallskoene til Rusty, en dampdrevet robot som en vakker dag får tilsendt et skjøte til en gullgruve av en gammel og skrullete onkel. Skjøtet gir Rusty eierskap over onkelens falleferdige gruve, som tilfeldigvis ligger rett utenfor den avsidesliggende cowboy-byen Tumbleton. Tumbleton er et lite sted, i det jeg bare kan anta er restene av en svært vill vest.

Allerede fra første øyeblikk, når den grønnøyde og froskeaktige hovedpersonen raver gjennom et typisk western-univers, med hjemsøkende plystremusikk og støvballer tatt av vinden, sitter estetikken som støpt. Det ser fantastisk ut, spesielt på PlayStation 4 og en stor TV-skjerm. Det grafiske preget fortsetter også idet man graver seg lengre og lengre nedover i gruven, hvor alt fra oransje fakler langs veggene til jordhaugene man beveger seg langs, har et unektelig hint av fordums kvegtjuveri og elleville skuddvekslinger.

Men alt det er nå historie, og den lille robotbefolkingen i Tumbleton satser alle sparepengene på at du, og du alene, finner nok edle stener og dyrebare juveler til å holde hjulene i den spøkelsesaktige byen i gang. Figurene man møter i spillet er tegnet med flotte farger og mekaniske detaljer, men det de har å si er uviktig og lydene de lager er fryktelig irriterende. De får likevel fortalt det de skal fortelle, og fornøyd legger man ut på oppdrag.

Med tiden lærer man seg å løpe fort.
Med tiden lærer man seg å løpe fort.

Skrekkens grotte?

Det tar tid å nå fram til de virkelig verdifulle gjenstandene i gruven. Man begynner på toppen, med hakke i den ene hånden og en tiltenkt lykt i den andre, og så bruker man den nevnte hakken til å grave seg nedover og sidelengs under bakken. Du rører deg rundt i et todimensjonalt rutenett, og med enkle bevegelser hakker Rusty løs på hva det skal være, så lenge det er direkte vertikalt eller horisontalt overfor ham.

Styringen er bunnsolid, og man er alltid i fullstendig kontroll over Rusty, som for øvrig også er en kløpper til å klatre, eller til å utføre plattformspill-inspirerte vegghopp om du vil. Dette kommer godt med når man skal ta seg tilbake til toppen av gruven igjen, og det er man nødt til titt og ofte. Du har nemlig begrenset med lyskilder å ta av under jorden, noe som betyr at du med jevne mellomrom må opp til overflaten for å trekke inn mye lys og mye varme – i det minste nok til å holde en tur til.

Gift, det måtte være gift.
Gift, det måtte være gift.

Dette, sammen med svært begrenset plass i ryggsekken din holder deg stadig aktsom og aktiv der du jakter på nye skatter og hemmelige huler, og det er en merkbar spenning som følger i deg stort sett hele tiden. Når det blir som mørkest, med en tom lykt og omringet av firkanter med jord og stein, kan det hende man såvidt hører lyden av noe som beveger seg et par kvadrater til høyre.

Fiender og feller lusker i mørket, og man vil helst unngå å hakke rett inn i et troll eller en tønne med dynamitt når man har ryggsekken full av diamanter. Når det er så mørkt som det kan få blitt kan man kun se hva som foregår i den boksen Rusty oppholder seg til enhver tid, og med mindre man har et par overflødige og plasserbare lykter i sekken er det en risiko å oppholde seg et sted man ikke har vært tidligere.

Selv skvatt jeg himmelhøyt gjentatte ganger, og alt fra en fallende stein til en bitteliten hornbille kan bety døden for deg. Da våkner man til live på overflaten, og man får pent skyndte seg ned til der man døde for å plukke opp det man mistet, noe som ofte er enklere sagt enn gjort. Det er for øvrig et skikkelig strev å hamle opp med fiender, da hverken Rusty, hakka hans eller styringen din er tilpasset de kjedelige nevekampene.

Livet som gullgraver

Men er man forsiktig går gruvedriften som en lek. Man finner stadig noe verdifullt å ta med tilbake til borgerne i Tumbleton, og der man i utgangspunktet får nøye seg med småsaker som kobber og tinn, vil man etter hvert oppdage stadig mer imponerende edelstener, som for eksempel kvarts, diamant og mytiske, mørke materier som skjuler seg i dypet. Gruva er stor og strekker seg langt under jordoverflaten: Til tider kan det nesten se ut som om det er ingen ende i sikte, men den gang ei.

Varsku her!
Varsku her!

Spillet har en veldig tydelig slutt, som man kan nå etter alt fra fem til ti timer bak spakene, noe som føles mer enn rimelig når man har sett alt Steamworld Dig har å by på. Personlig brukte jeg omtrent syv timer på min første gjennomspilling, og da snakker vi syv timer i strekk: Jeg hadde tenkt til å spise frokost, men fant meg helt fullstendig oppslukt av spillets mørke univers, det metodiske gravearbeidet, hvordan jeg fikk sette mitt helt eget preg på gruven, samt de stadig mer interessante oppgraderingene man plukker opp underveis.

Steamworld Dig har nemlig mye spennende å by på, både med tanke på omgivelser og ulike verktøy, og i ekte Metroidvania-stil er du ofte nødt til å låse opp nye hjelpemidler for å ta deg videre i den underjordiske labyrinten. Disse kjøper man for pengene man får for det som graves opp, og slik føler man alltid at man gjør noe fornuftig, selv når alt en finner er søppel til den nette verdi av én dollar – bare tenk: åtte slike og jeg har råd til en splitter ny hakke som attpåtil kan gjøre jobben dobbelt så fort!

Jorden blir seigere å grave i jo lenger ned i grotten du kommer, slik at det aldri blir for lett å ta seg fram, men du føler seg likevel betydelig barskere for hvert nye hjelpemiddel.

Underveis finner man også nye måter å spille på, og Steamworld Dig introduserer en rekke kløktige systemer, som for eksempel hvordan man må finne vanndammer under jorden for å bruke et mekanisk bor og slå fra seg med en Rayman-aktig, flyvende knyttneve. Alle disse spesialgjenstandene finner man som en del av historiens gang: Til tider kommer man nemlig fram til helt egen huler, huler som onkelen din har besøkt tidligere og forberedt kun for deg. Hver hule har et par ørsmå gåter og spennende hemmeligheter, og i enden venter noe som kan hjelpe deg på den spennende veien videre.

Når man ser seg ferdig med eventyret kan man fint kaste seg ut i det på nytt. Den overhengende grotten genereres tilfeldig hver gang man starter et nytt spill, noe som definitivt hjelper på gjenspillingsverdien, spesielt hvis man har tenkt til å kose seg med de to forskjellige PlayStation-utgavene av spillet separat – noe man for all del bør, da det er «cross-buy».

Hvor mye skal du ha for hatten?
Hvor mye skal du ha for hatten?

Konklusjon

PlayStation-utgavene av Steamworld Dig er to solide porteringer. Styringen sitter som støpt, grafisk ser spillet fabelaktig ut (spesielt på PlayStation 4), og eventyret man får servert er en vanedannende og meget interessant tur ned i tussmørket. Her finner man stadig nye ting å se på, bruke, selge og slåss med, og man føler hele tiden at man gjør noe fornuftig, enten man prøver å grave bort så mye jord man kan finne, leter etter edle edelstener, eller bare haster avgårde til neste historiehule.

Slik flyr timene forbi, og det er vanskelig å sette spillet fra seg før man er helt ferdig, være seg det tar fem eller ti timer. Samtidig er handlingen stillestående og avslappende nok til at Vita-utgaven kommer til sitt rette element, hvor man fint kan kose seg med én gruvetur på bussen, to ved frokostbordet eller tre i lunsjpausen, uten at opplevelsen føles oppstykket.

Resultatmessig er Steamworld Dig en herlig metodisk og fryktelig givende spillopplevelse, som imponerer fra første spadetak.

Vil du ha andre spill hvor graving og utforskning står i sentrum? Da anbefaler vi gjerne Spelunky og Terraria.

Vurdering


"Ett spadetak, og du er hekta på metodisk graving og spennende utforskning."

SteamWorld Dig Vita

SteamWorld Dig PS4

SteamWorld Dig Vita Vita 9/10 3DS Windows PS4 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. mars 2014
  • Plattform: PlayStation Vita
  • Utgiver: Image&Form
  • Utvikler: Image&Form

SteamWorld Dig PS4 PS4 9/10 3DS Windows Vita 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. mars 2014
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Image&Form
  • Utvikler: Image&Form

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen