Blogg

Livet med støvsugeren

Scener fra et spillnerd-ekteskap.

Min bedre halvdel og jeg har det til felles at vi begge syns spilling er et ypperlig tidsfordriv.  I det stuestølske hjem hender det rett som det er at vi sitter i hvert vårt hjørne av huset og spiller på hver vår PC eller konsoll.

Andre ganger spiller vi sammen, enten i samarbeidsmodus eller mot hverandre. Og stort sett går dette svært så harmonisk for seg (med mindre jeg taper flere ganger etter hverandre).

Storrengjøring

Men på et punkt kunne mannen og jeg neppe vært mer ulike om vi gikk inn for det. Jeg har nemlig giftet meg med det vi må kunne kalle en støvsuger. Med andre ord, en person som på manisk vis må samle enhver skatt, snu enhver stein og utføre alle mulige oppdrag.

Selv tar jeg det ikke så tungt om jeg har gått glipp av en stjerne eller tre i Mario, om vegetasjonen fremdeles står i Hyrule eller om datastyrt landsbyinnbygger trehundreogfjorten har mista kua si.

Bort med ugresset!
Bort med ugresset!

Stort sett holder jeg meg til hovedhistorien, og utforskning utover den oppmerkede sti skjer når spillet frister meg til det – med andre ord når det innebærer en givende opplevelse eller en uvurderlig belønning.

At mannen i huset er av en helt annen oppfatning, burde jeg ha skjønt allerede for mange år siden, da han skulle prøve seg på The Legend of Zelda: Wind Waker. Ikke ett eneste gresstrå fikk stå igjen, verken på hjemøya til Link eller andre steder. Det var direkte frustrerende å se på, men nyforelskelsens lys oppfattet jeg ikke hvor dypt problemet stakk.

Nå, noen år eldre og mange erfaringer rikere, må jeg bare konstatere at mannen egentlig ikke burde få spille spill i det hele tatt, av hensyn til hans mentale helse og generelle fritidsorganisering. Den gangen visste jeg ikke at mannen jeg hadde bygget rede med en gang i tiden risikerte spillfigurens død der han med ti fiender rundt seg tilnærmet nevrotisk bare måtte åpne skattekistene han fant i Diablo II.

Eller at ethvert spill som innebar medaljer, mynter eller stjerner som kunne samles ville resultere i en nitidig og tidkrevende saumfaring av spillverdenen, med påfølgende irritasjon og frustrasjon dersom en eneste gjenstand manglet.

Må ha dem, bare må.
Må ha dem, bare må.

Som her om dagen, hvor han spurte om jeg hadde funnet «den ene stjerna» i den åttende verdenen i Super Mario 3D Land. «Hva mener du med den ene stjerna, prøver du å si at du har samlet hver eneste stjerne fra resten av brettene?» repliserte jeg, hvorpå mannen nikket bekreftende og jeg ble stående og stirre på ham som om han var et romvesen. Skal nevnes at han selvsagt fant stjerna til slutt...

Ti år senere fremstår bildet altså mye klarere. Mannen er og blir en spillstøvsuger.

Hvem har rett?

Utrolig nok fungerer samspilling oss imellom stort sett veldig greit, selv når jeg gjerne vil haste videre og mannen lukter en skatt lik en hund lukter et nedgravd bein. Om det skyldes at vi har lært å tilpasse oss hverandre, eller om det er fordi jeg har en engels tålmodighet (host!) skal jeg ikke spekulere i.

Men hva om mannen er inne på noe? Kanskje er støvsuging den rette måten å nyte spill på, og at jeg i mine tilsynelatende alt for kjappe gjennomspillinger kanskje går glipp av essensen i spillet? Snyter jeg meg selv for gleden det er å se de magiske 100% stå oppført ved siden av spillet i lista mi?

Jeg liker selvsagt å tro at jeg får med meg det viktigste, og at det er bedre at jeg kommer meg gjennom spillet enn at jeg faller av lasset halvveis grunnet kjedsommelig repetisjon. Samtidig finnes det alt for mange spill å spille, og ikke nok fritid til å komme igjennom halvparten av det jeg ønsker.

Er det noe jeg har svært lav toleransegrense for, er det kjedsommelige repetisjoner. Så spill som fordrer at man utfører nøyaktig samme handling gang på gang på gang, vil også føre til at jeg tar snarveier for å komme i mål fremfor å sørge for at jeg får med meg enhver smule.

Det blir ingen tur hit på herr Stuestøl.
Det blir ingen tur hit på herr Stuestøl.

At ulike spill er mer eller mindre flinke til å lure deg til å gjennomføre alt, bør altså også tas med i beregningen. I tilfellet mannen og meg spiller vi ofte de samme spillene, så denne forklaringen holder ikke nødvendigvis mål her, men det er et mulig svar på hvorfor enkelte spill utløser en større støvsugerrefleks enn andre.

Men uavhengig av hvem av mannen og meg som har den korrekte innstillingen, én ting er i hvert fall sikkert: jeg må for enhver pris holde mannen unna The Elder Scrolls V: Skyrim. Uendelig antall oppdrag, kødder du?

Hva med deg, hvordan nyter du spillene dine? Freser du rett igjennom, må du ha med deg hver minste detalj eller ligger sannheten et sted i midten?

Kommentarer (26)

Forsiden akkurat nå

Til toppen