Anmeldelse

Yakuza

For ti år siden gjorde Kazuma Kiryu et skjebnesvangert valg. Han tok på seg skylden for et mord bestevennen hans hadde begått. Offeret var lederen for Yakuza-klanen som Kazuma var et fremtredende medlem av, og som den antatte morderen fikk han mer enn bare politiet å engste seg over. Etter å ha sittet i fengsel de siste ti årene er Kazuma endelig en fri mann, men utenfor murene jages han av sine tidligere venner. Dessuten tar det ikke lang tid før han vikles inn i et komplott hvor ti milliarder yen står på spill, sammen med livet til gamlekjæresten og ei lita jente.

Krimhistorie fra Japan

Slik starter Yakuza, det etterlengtede kriminaleposet fra skaperen av Monkey Ball-serien. Mer av historien skal jeg ikke røpe, men jeg kan fortelle at den, på tross av noen litt trette klisjeer, holder en svært høy kvalitet. Den har flust med sterke og troverdige karakterer, uventede vendinger og løse tråder (som samles fint opp etter hvert), og dessuten fortelles den på en glimrende måte, gjennom flotte filmsnutter. Ikke bare er historien veldig god, men den er også ekstremt viktig for spillet. Den gjør at du hele tiden fristes fremover, og belønningene kommer i form av nye åpenbaringer og nye mysterier.

Kjapt fortalt er Yakuza et tredjepersons actionspill der handlingen foregår i en fiktiv bydel i Tokyo. Historien fortelles gjennom en serie lineære oppdrag, men mellom disse kan du bevege deg hvor du vil, og gjøre omtrent hva du vil. Når du treffer på noen slemminger som vil slåss, tas du ut av det åpne miljøet og inn på litt mer begrensede kamparenaer, hvor du møter en eller (som oftest) flere fiender og må banke dem opp for å komme videre. Det fungerer omtrent slik som i et vanlig japanske rollespill, bare at her kontrollerer du kampene direkte. Som i rollespill får du også erfaring underveis, som du kan bruke på å oppgradere figuren din.

Før vi går i dybden om selve gameplayet, er det en ekstra ting som fortjener å trekkes frem sammen med historien, nemlig spillomgivelsene. Gatemiljøene handlingen foregår i er ekstremt detaljerte og autentiske, fulle av lysende neonskilt, butikker, utesteder og skravlende innbyggere. Sjelden har et virtuelt bymiljø sett så levende og ekte ut som i Yakuza, og i tillegg er befolkningstettheten akkurat så stor som vi forventer i de travle gatene i Japans hovedstad. Sega har gjort en ekstremt god jobb her, og det er bare å la seg imponere.

I tillegg til at gatene ser autentiske ut, er de også fulle av ting å gjøre. Du kan handle mat i butikker og restauranter, flørte med alt for dyre damer på nattklubber, drikke deg full på barer, vinne premier i kasinoer og selge dem for penger hos pantelåneren (pengepremier er nemlig forbudt i Japan). Etter hvert kan du også delta i kampturneringer, for ekstra erfaring, penger og respekt. Dessuten er det alltid noen som trenger hjelp, enten det er for å fakke veskenappere eller takle innpåslitne mafiosoer, så det er massevis av muligheter for å tjene litt penger på si.

Fokus på slåssing

Greit, så var det gameplayet, da. Som nevnt er Yakuza i bunn og grunn et rimelig lineært spill. De fleste oppdragene går ut på å komme seg fra punkt A til B, helst uten å avgi for mye blod på veien. Underveis kan du regne med å bli angrepet av både tilfeldige forbipasserende bøllefrø og gangstere som er utplassert for å lete etter deg. Når du kommer frem, blir det etter all sannsynlighet enda mer slåssing, men denne gangen mot mer profesjonelle fiender. Kamp er med andre ord rimelig viktig i dette spillet.

De gode nyhetene er at kampsystemet fungerer ekstremt godt. Kazuma har et bredt spekter angrep og bevegelser til rådighet, og ettersom spillet utvikler seg, får han enda flere av dem. I tillegg kan han plukke med seg ting i omgivelsene, som han kan bruke som våpen. Alt fra stoler og bord til avskårne rør og golfkøller kan brukes til å knuse fiendenes tenner og gi dem blå øyne og brukne neser. Noen av disse tingene (rør, golfkøller, paraplyer og slikt) kan du også ta med deg, og bruke ved en senere anledning, sammen med sverd, pistoler og andre våpen.

Kazuma kan også bygge opp raseri underveis, noe som kan utløses i ekstreme angrep på stakkars fiender - gjerne mens de ligger nede. Man får nesten vondt av å se noen av disse angrepene, og det er skummelt hvor tilfredsstillende det er å levere ut smerte til de mange motstanderne i spillet (det er forresten interessant å legge merke til at veldig få av fiendene faktisk dør i Yakuza, på tross av at det har noen av de mest brutale kampene noensinne). Kampene er annet eksempel på et område hvor Sega har gjort en fabelaktig jobb, og det er ganske tydelig at de har erfaring med gode slåssespill.

For mye av det gode

De dårlige nyhetene er imidlertid at det blir litt for mye av det gode i lengden. Yakuza har noen interessante oppdrag som fokuserer på andre ting enn bare slåssing, men stort sett er det kamp, kamp, kamp, og litt mer kamp. Spesielt gatekampene irriterer - uansett hvor du går, er det en eller annen gjeng som har en høne å plukke med deg, som oftest rett og slett fordi de ikke liker trynet ditt. Det er underholdende i starten, men blir raskt kjedelig, blant annet fordi få av disse kampene er utfordrende nok til at de blir annet enn plankekjøring. Jeg er en travel mann. Jeg har ting å gjøre, steder å være og folk å redde. Jeg har ikke tid til å banke opp halve Tokyos befolkning.

Seriøst - hvis Japan er så farlig som gatene i Yakuza, tror jeg det ville være tryggere å legge ferien til Baghdad. Etter hvert lærer du deg å hate lyden av en kaklende bølle som roper "what the fuck" eller "hey you!". Det hjelper ikke at spillet må bruke tid på å laste inn hver kamp - lastetidene er ikke spesielt lange, men de er lange nok, og når det kommer tre-fire av dem på en kort bytur, er det absolutt merkbart. Men før vi svartmaler situasjonen helt - Yakuza har som sagt et veldig godt kampsystem, og det er ikke kjedelig å slåss. Det blir bare litt for brysomt, og hadde det ikke vært for den gode historien, tviler jeg sterkt på at jeg hadde giddet å ta fatt på den ene slåsskampen etter den andre.

Det hjelper heller ikke at oppdragene er preget av mye løping, frem og tilbake. Vi får ganske mye av det som i et vanlig rollespill hadde blitt referert til som "FedEx-oppdrag", og det blir tydelig at mye av spillet består av ren fyllmasse mellom historiesnuttene og slåsskampene. Problemet er mindre enn det høres ut, og det samme kan tross alt sies om mange andre flotte spill. Jeg elsket Morrowind, for eksempel, men det skal utrolig mye velvilje til for å si at flertallet av oppdragene i Bethesdas rollespillklassiker var spesielt meningsfulle og varierte.

Irriterende sniking

De oppdragene som ikke går ut på å løpe et sted for å banke opp de som venter der har gjerne egne problemer. Tidlig i spillet skal du snike deg inn på en begravelse, men snikingen hadde fungert mye bedre om kameraet i spillet var til å stole på i slike situasjoner. Nærmere slutten får du delta i en heftig biljakt der du må forsvare deg og bilen du sitter i fra hissige mafiosoer. Rent bortsett fra at hele konseptet er litt dumt (det finnes tydeligvis ingen politifolk i hele Tokyo) kunne sekvensen med fordel ha vært kortere. Det er ikke så morsomt å spille hele greia om igjen, bare fordi du ikke klarte den siste bossen.

Jevnt over er Yakuza uansett veldig underholdende, og tross enkelte problemer fungerer de nevnte sekvensene greit som krydder til en spillopplevelse som ellers preges av slåssing. Det at du når som helst kan stikke ut i verden og gjøre helt andre ting enn å følge historien, er også et definitivt pluss. Disse ekstratingene (som stevnemøter med flørtne jenter) er ikke spesielt dype, men de fungerer som fine distraksjoner. Problemet er selvsagt at for å komme til dem må du gjennom de livsfarlige bygatene.

Grafikken er som nevnt veldig flott, med autentiske omgivelser og massevis av detaljer. Animasjonene er også veldig livaktige, og filmsekvensene er stort sett mesterlig utført. Lydsiden er dessverre ikke like imponerende. Skuespillerne gjør en helt grei jobb, selv om noen kanskje overspiller litt. Musikken er heller ikke gal, men du blir nok litt lei det lille utvalget kampmusikk etter hvert. Det største irritasjonsmomentet er de repetitive bakgrunnslydene, spesielt i bygatene, hvor du hører den samme bakgrunnsstøyen om og om igjen.

Konklusjon

Jeg liker Yakuza veldig godt. Det har en flott historie, et herlig og tilfredsstillende kampsystem, noen av de beste omgivelsene til nå sett på PS2 og massevis av sideaktiviteter. Dessverre er det ikke til å komme unna at det blir veldig ensformig etter hvert, med mye løping frem og tilbake og enda mer slåssing, som oftest mot folk som aldri utgjør noen reell trussel. Takket være det glimrende kampsystemet blir det aldri direkte kjedelig å kjempe seg gjennom horder av gatepøbler, men når du har tatt et par hundre stykker av dem er det ikke så morsomt heller. Yakuza er et godt spill, og vel verd et kjøp, men det er ikke den klassikeren det kunne ha blitt.

Yakuza PS2 PS2 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. september 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: SEGA

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen