The Last Night.

Kommentar Å skille kunsten fra kunstneren

The Last Night. (Bilde: Odd Tales/Raw Fury AB)

Kan et spill ødelegges av skaperens verdisyn?

Bør opplevelsen av et spill påvirkes av skaperens holdninger?

Med jevne mellomrom dukker den samme diskusjonen opp i debatter rundt spill og andre kulturmedier. Kan man skille kunsten fra kunstneren? Dette spørsmålet dukket nylig opp i forbindelse med at The Last Night, et kommende plattformspill med cyberpunk-estetikk ble vist frem på E3. Tim Soret, en av skaperne bak spillet, har vist seg å ha flere kontroversielle meninger. Han har uttrykt sympati for den kontroversielle GamerGate-bevegelsen, og kalt seg selv en motstander av feminisme.

Dette er holdninger som mange, meg selv inkludert, opplever som frastøtende. Soret har senere indikert at han har endret standpunkt, men skaden er allerede gjort; tonnevis av Internett-brukere har uttrykt sitt sinne, og erklært at de aldri skal spille The Last Night. Samtidig er det mange som uttaler at de ikke vil la meningene til designeren ødelegge spillopplevelsen sin. Burde man la slike utsagn fra en spillskaper påvirke hvordan man oppfatter spillet til vedkommende?

Les også: Endelig våger spillbransjen å satse på kvinnelige spillfigurer »

En gammel debatt

Som sagt er ikke dette langt ifra første gang dette temaet har blitt tatt opp, og det er slettes ikke eksklusivt for spillmediet. Knut Hamsun er kjent for å ha sympatisert med nazismen. Orson Scott Card, kjent for Ender's Game-bøkene, har ved flere tilfeller kommet med homofiendtlige utsagn. Filmregissør Roman Polanski er tidligere dømt for voldtekt.

Knut Hamsun har nok mistet mange lesere som følge av sine politiske holdninger.
Knut Hamsun har nok mistet mange lesere som følge av sine politiske holdninger. Bilde: Fri lisens

Det er lett å få en vond smak i munnen når man leser Sult eller ser Pianisten med slik kunnskap i bakhodet. Hvorfor er det slik? Før man finner ut hvorvidt man bør skille kunsten fra kunstneren, er det viktig å finne ut hvorfor mange har et problem med akkurat dette.

En faktor er at man kan begynne å identifisere temaer i kunsten med kunstnerens meninger. Plutselig begynner man å finne sjåvinistiske uttrykk i alle kriker og kroker av The Last Night. Spillfiguren man styrer, Charlie, blir plutselig kvinnehater. Alle kvinnelige figurer har plutselig et nedverdigende og fordummet karakterdesign. Hele spillet blir tolket gjennom en misogynistisk linse.

En annen årsak er at man føler at man støtter kunstneren, både økonomisk og ideologisk. I tillegg til at man gir penger til en person med tvilsomme holdninger, føles det også som om man selv nærmest praktiserer en form for misogyni. Denne opplevelsen blir kanskje gjort enda sterke av den interaktive naturen til spillmediet. Ettersom spillet i seg selv oppfattes som misogynistisk, vil det å spille det føles som om man tar del i og utfører misogynistiske handlinger. Man føler seg skitten.

Er slike oppfatninger og opplevelser nok til å rettferdiggjøre at man skal unngå å spille et spill? Er slike følelser legitime, eller burde vi heve oss over dem og ta spillet for det det er?

Den kunstneriske atmosfæren

Selv har jeg sjeldent hatt problemer med å sette pris på en god bok, en film eller et spill selv om jeg vet at skaperen har tvilsomme holdninger. Da jeg leste Ender's Game av Orson Scott Card, var min opplevelse at deler av boken hadde homoerotiske undertoner heller enn at den hadde et homofobisk budskap. Burde det ikke være lett å overse kunstnerens personlige meninger i slike tilfeller?

Den amerikanske kunstfilosofen Arthur Danto mener at ethvert kunstverk er uløselig knyttet til den meningen som det blir tillagt av historiske, kulturelle og teoretiske kontekster. Guernica er et legendarisk maleri fordi det formidler noe fra en grusom historisk hendelse, og uten denne kunnskapen mister kunstverket sin betydning og påvirkningskraft.

Blir The Last Night dårligere av at skaperen bak har eller har hatt kjipe meninger?
Blir The Last Night dårligere av at skaperen bak har eller har hatt kjipe meninger? Bilde: Odd Tales/Raw Fury AB

Altså blir diskursen rundt kunstverket i stor grad det som utgjør selve kunstverket. Når da den mest sentrale diskursen rundt et spill er at det er skapt av en person med tvilsomme holdninger, er det forståelig at mange ikke har lyst til å ta del i spillet. For noen er det uproblematisk å få høre slike fakta; for andre blir det en integrert del av spillets identitet.

Ingen av de to opplevelsene er nødvendigvis noe mer eller mindre riktig enn den andre. Det er bare to forskjellige måter å tolke spillet på. Hvilken av de to ytterpunktene man ender opp med å lene mest mot, vil avhenge både av personlige faktorer og av i hvor stor grad man har tatt del i og er klar over diskursen rundt spillet.

Kunstneren i internettalderen

På samme måte som at spill er i en særstilling når det gjelder hvordan interaktivitet påvirker opplevelsen av kunstverket, er det også den eneste av de store kulturelle uttrykksformene som har blitt definert av internettkultur i store deler av sin eksistens. Derfor har også diskursen rundt spill blitt radikalt forskjellig fra hvordan man vanligvis har snakket om film, bøker, skulpturer og lignende.

Dette påvirker dermed hvordan man oppfatter spill sammenlignet med andre kulturelle uttrykk. Selv svært små aspekter ved et spill kan bli til store diskusjoner på store og små nettfora. Det blir enda vanskeligere å skille spillet fra diskusjonen rundt det. På denne måten blir kanskje spill, sammenlignet med eksempelvis bøker, enda mer sårbare for at de blir definert av småting i eller ved spillet.

Det at Tim Soret virker å ha gått tilbake på sine tidligere uttalelser, er for meg en god nok grunn til å tilgi ham, og i alle fall The Last Night. For 20 år siden ville de fleste dumme uttalelser fra unge menn og kvinner blitt glemt av samfunnet innen kort tid. I dag kan fordums dumhet forfølge deg hele livet.

Allikevel er det umulig å klandre de som enten betviler Sorets unnskyldninger eller ikke har fått dem med seg for å velge å droppe The Last Night når det blir gitt ut. For noen har spillets identitet allerede fått en misogynistisk karakter. På samme måte som det er vanskelig å «bestemme» seg for å slutte å ha en gitt holdning, er det vanskelig å bestemme seg for hvordan man skal oppfatte et kulturprodukt.

Det at folks spillopplevelse blir knyttet til konteksten rundt spillet er ikke noe man kan eller bør gjøre noe med, men en uunngåelig konsekvens av det at vi har å gjøre med et kulturelt og kunstnerisk medium. Og det er tross alt bare sunnhetstegn for spillmediet at det blir preget av de samme faktorene som andre medier.

Les også: Spill og agenda er ting som rett og slett lever side om side »

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

The Last Night [Xbox One]

The Last Night [PC]

Kommentarer (136)

Forsiden akkurat nå

Til toppen