Painkiller: Battle out of Hell

Battle out of Hell starter der forgjengeren sluttet; i helvete. Spillets tittel er imidlertid rimelig misvisende, for det tar ikke mange minuttenes introfilm før Daniel Garner igjen befinner seg i skjærsilden sammen med Eva. Den nye herskeren over underverdenen, Alastor, har naturligvis tenkt å fortsette den invasjonen hans gamle sjef startet, og Daniel må nok en gang dra ut til forskjellige deler av skjærsilden for å hindre de invaderende demonene i å trenge inn i området mellom himmelen og helvete. Kampen begynner i et dystert barnehjem, hvor han må kjempe mot forvridde barnemonstre og besatte dukker, og det tar ikke mange minuttene før alt er som før og han skyter alt som beveger seg i kjent Painkiller-stil.

Ingen overraskelser
Hva forventer du egentlig av en ekspansjonspakke til Painkiller? Battle out of Hell er sannsynligvis akkurat det du forventer - en fortsettelse av det relativt hjerneløse, men merkelig tilfredsstillende gameplayet vi fant i originalen. Det vi får her er ti brett fulle av fiender, som alle ønsker å dø, helst så smertefullt som mulig. Og du har fått i oppdrag å hjelpe dem. Hvert av de ti brettene er delt opp i ulike soner, og du beveger deg gjennom disse sonene på en fullstendig lineær måte. Neste sone låses stort sett opp ved at du dreper alle fiendene i den sonen du er i. Dette høres vanvittig enkelt ut, og det er det også - uten at det nødvendigvis er noen ulempe.

Det er omtrent nå jeg begynner å slite. Hvordan i alle dager skal jeg klare å skrive en hel omtale om denne ekspansjonspakken? Jeg kunne begynne med å forklare systemet med sjeler, men det vet du antakeligvis allerede om. Er du først interessert i Battle out of Hell er sjansene store for at du har originalspillet, og hvis ikke du har det, er ikke denne ekspansjonspakken verd de tre CD-platene den er trykket på. Så du vet at hovedpersonen din kan "spise" sjelene til drepte motstandere, som om han skulle vært en menneskelig Pac Man. Du vet sannsynligvis også at hvis Daniel spiser en viss mengde sjeler, blir han til en übersterk demon i noen korte, men fornøyelige øyeblikk.

Dessuten husker du nok tarotkortsystemet, der hvert brett hadde et visst sekundært mål (som å fullføre brettet kun ved å bruke et spesifikt våpen, for eksempel), og hvis du oppnådde dette målet ble du belønnet med et tarotkort som gav deg nye fordeler. Vel, Battle out of Hell følger akkurat det samme systemet, så her er det ikke noe nytt å berette om. Det jeg kan fortelle litt om er de ti kartene, men uten å gå inn på den typen informasjon du helst vil oppdage selv, er det ikke så mye å si - annet enn at de minner veldig mye om kartene i Painkiller, både i stil og oppbygning. Som vanlig har de fint lite å gjøre med hverandre, og i det ene øyeblikket befinner du deg i en forlatt storby, mens du i det andre øyeblikket er i en mystisk, spøkelsesaktig fornøyelsespark. Spillet mangler kanskje den røde tråden som binder spillområdene sammen, men til gjengjeld er det ekstra gøy å fullføre et kart når du ikke har snøring på hva som venter deg i det neste.

Unike fiender
Hvert kart har sine egne helt særegne fiender, og disse er svært varierte, utseendemessig i alle fall. Fiendene passer generelt godt inn i miljøene sine, og her har vi alt fra muterte sykesøstere med ragdollanimerte pupper til zombie-krigere som roper det som sannsynligvis er tyske banneord etter deg. De er naturligvis ikke særlig intelligente (dette er tross alt Painkiller), og de aller fleste av dem løper suicidalt mot deg mens de skyter og/eller kaster ting. De fleste er veldig forutsigbare, men det er en del av moroa. Det finnes også noen spesielle fiender som oppfører seg litt annerledes, og selvfølgelig må du kjempe mot ett par heftige sjefsfiender før det hele er over.

Apropos; Painkiller: Battle out of Hell er over rimelig raskt. Mange av brettene er slutt før de egentlig får begynt ordentlig, og med tanke på alt arbeidet som ligger bak de individuelle spillområdene (blant annet unike fiender og teksturer) virker det faktisk litt bortkastet. Etter hvert som vanskelighetsgraden stiger (og det kan du være trygg på at den gjør), tar oppdragene lenger tid å fullføre, og du må regne med å spille gjennom flere seksjoner om og om igjen. Dette er ikke alltid like morsomt, spesielt ikke hvis det for eksempel er noen vanskelige hopp som stopper deg, slik at du omtrent bruker mer tid på å laste inn lagrede spill i det uendelige, enn du faktisk bruker på å spille. Jevnt over er likevel brettene rimelig godt laget, og selv om de stort sett ikke er like interessante som spillområdene i originalen, har Battle out of Hell noen ordentlige godbiter å by på.

Nye våpen
Som seg hør og bør kommer denne ekspansjonspakken med to nye våpen. Det ene våpenet er en oppgradert stokkskyter med snikskytterfunksjon, som enten skyter flere stokker på en gang, eller slenger ut en klynge med små granater. Det andre våpenet er et kombinert maskingevær og flammekaster. Stokkskyteren er kraftig og svært fornøyelig å bruke, samtidig som snikskytterfunksjonen gir deg helt nye muligheter. Flammekasteren kommer også godt med, og det er veldig tilfredsstillende å sette fyr på en stor flokk forfølgende fiender. Det påmonterte maskingeværet tilfører imidlertid ikke spillet særlig mye. Maskingevær hadde vi fra før.

Flerspillermulighetene har blitt utvidet litt siden sist. Takket være en serie gratisoppdateringer (som naturligvis er integrert i Battle out of Hell) er flerspilleropplevelsen nå jevnere og mindre problemfylt enn tidligere, og spillet har blitt rimelig populært på nettet. Battle out of Hell kommer med to nye moduser; et slags "capture the flag"-modus hvor flagget byttes ut med en hodeskalle, og et "last man standing"-modus hvor spillerne har et begrenset antall liv, og vinneren er den siste overlevende spilleren. Disse gir oss flere valgmuligheter, men inneholder egentlig ikke noe spesielt nytt. Dessuten er det vanskelig å finne servere hvor de nye modusene brukes, og det er også generelt vanskelig å finne servere som er kompatible med Battle out of Hell. Jeg opplevde ingen tekniske problemer under testingen av flerspilleraspektet, og merket heller ikke noe til lagging og slikt.

Grafikkmotoren har fått seg et lite løft siden sist gang, og spillet kan nå skryte av ordentlige vannrefleksjoner, "bloom" og en rekke andre effekter vi ikke fikk sett så mye til i originalen. Pain Engine, som grafikkmotoren heter, er en solid arbeidshest som stort sett holder en høy ytelse og takler massevis av action på skjermen samtidig. Etter Doom 3 og Half-Life 2 er den ikke like imponerende som den var da vi først opplevde den, men ved jevne mellomrom blir vi minnet om at det ikke bare er folk som id, Crytek og Valve som har peiling på grafikk. På lydsiden holder Battle out of Hell jevnt over det samme nivået som originalen, med stemningsfulle og gufne bakgrunnslyder, heftig musikk i kampsekvensene og skremmende ulyder fra fiendene.

Konklusjon
Painkiller var et av årets beste og morsomste skytespill, og denne ekspansjonspakken fortsetter i samme stil som originalen. Hvorvidt du vil like den eller ikke avhenger enkelt og greit av hvorvidt du likte Painkiller eller ikke, og om du har lyst på mer av det samme, eller om du fikk nok i løpet av de (ganske mange) timene det tok før du gjorde unna det endelige oppgjøret med Lucifer selv. Battle out of Hell er jevnt over morsomt - til tider er det voldsomt frustrerende, og til tider føles det helt fantastisk, men stort sett er det "bare" gøy. Det største problemet er varigheten, spesielt hvis du spiller på "normal" vanskelighetsgrad, da du faktisk ikke får tilgang til alle brettene uten å skru opp vanskelighetsgraden litt (dette skal naturligvis øke gjenspillingsverdien, men personlig synes jeg bare det er irriterende).

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen