ANMELDELSE: LocoRoco: Midnight Carnival
Anmeldelse

LocoRoco: Midnight Carnival

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

LocoRoco står for pastellfarget idyll, for rutsjebaner, syngende tykksaker og eting. Det oftest tette kameraet i de tidligere spillene gav de blide, deigete LocoRoco-ene en duvende og håndgripelig kvalitet. Selv om LocoRocoen var på flukt, føltes den fredfylt og hjelpesløs på én gang. Plattformhoppingen var gjerne underordnet små puslespill som å dytte pingviner omkring, eller jakten på de ofte nådeløst bortgjemte fruktene: Et litt sedat spill gitt tempo av LocoRoco-er skutt som fyrverkeri gjennom intrikate, dekorative landskap.

Midnight Carnival byr på boinging. LocoRocoene skal ikke lenger trille rundt og synge små sanger som sikkert er om mat – de skal sprette omkring i nådeløse plattforminnretninger, plutselig tvunget i form av tidspress og et timing-basert kombosystem. Whoa. De kjølige fargene og det det mer panoramiske kameraet levner LocoRocoen liten og alene, en ensom fargeklatt som levner en ubestandig hale av sterke farge etter seg mens den spretter rundt på jakt etter veien hjem. Den formelig ber om å straffes.

I Straffekolonien

Avgrunner. Kjøttetende planter. Pigger. Grinete fisk. Lemmer som sender deg styrtende ned i avgrunnen hvis du ikke har en mungoaktig reaksjonsevne. Jeg kan ikke huske å ha spilt et like lumpent plattformspill i nyere tid (og ja, jeg har spilt Prinny: Can I Really Be the Hero?), komplett med vegghoppingspuslespill som krever instinkt.

Det finnes fortsatt noen spredte berg-og-dalbaner hvor du ikke gjør mye mer enn å glise mens LocoRocoene farer rundt i sinnrike tunnelsystemer og flyr gjennom luften mellom ramper, men det er lagt stor vekt på korte, ofte vriene plattformbrett med mye boinging. Du boinger ved å trykke ned begge skulderknappene og slippe dem raskt igjen like etter at du har gjort et hopp, og sender slik LocoRocoen i været som en nyttårsrakett. Deretter er det bare å gjøre det samme om igjen og forsøke å holde styr på timingen og samtidig sørge for å boinge i en noenlunde produktiv retning.

LocoRoco styres nemlig fortsatt ved at du vipper på verdenen ved hjelp av skulderknappene, et kontrollsystem utviklet for å gi følelsen av indirekte kontroll over den tykke og formelige LocoRocoen. Opprinnelig gav dette den artige følelsen av å plage en overvektig vannballong, men Midnight Carnival består for det meste av boinging, luftige svev med minimal bakkekontakt.

Mangelen på presis kontroll – kombinert med samlemani eller grådighet – er et konstant frustrasjonsmoment: Det er ikke direkte lett å beregne boinging og samtidig sørge for at landskapet heller den retningen du vil, og spillet sender deg gjerne lukt i avgrunnen ved feilberegninger. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når enhver bommert straffes med døden og spillet krever penger for å la deg fortsette fra midtmerket. Hvis du når så langt, da.

Silence the Singing

Det er fortsatt et avvæpnende spill, søtt og surrealistisk, men det mangler gode grunner til å fortsette når du har parkert tøflene på samme sted et dusin ganger. Det skal mer til enn en anmodning om ikke å gi opp når jeg har mistet førti minutter til et grotesk vanskelig parti med svingtau på skinner mellom avfallsjakter for kråkeboller, som selvsagt knerter LocoRocoen din med ett treff. Woo.

Den elskverdige syngingen som kanskje bidro mest til å gjøre LocoRocoene kjent i første omgang, er også mer eller mindre fraværende. Mye av sjarmen til LocoRoco kom fra den konstante, krampegla’ sangen LocoRocoene klemte ut av seg i tide og utide, og det er ikke fritt for at mye av appellen også lå der. LocoRoco har aldri vært like presist som for eksempel Mario-spillene, og dermed har det vært begrenset hvor avanserte puslespillene kunne bli før kontrollsystemet gjorde dem umulige. Plattformseksjonene i Midnight Carnival trenger heller ikke bli særlig avanserte før de blir steinvanskelige, og flere steder tipper leveldesignen over i det sadistiske.

Det er riktignok fint mulig å mestre spillet, men det krever en dedikasjon og tålmodighet jeg ikke klarer mønstre for de små belønningene LocoRoco har å gi meg. Det er ofte morsomt å spille, men jeg klarer ikke la være å bli sint. Jeg har bedre ting å bruke tiden min på enn å se LocoRocoer tumle ned i bunnløse hull, og de nusselige men til syvende og sist intetsigende minispillene som låses opp underveis gjør meg bare vred.

Konklusjon

Spillet skal ha klapp på skulderen for at det ikke kaster bort tiden min, består av korte og konsise brett og dermed er godt egnet til håndholdtformatet. Den øvrige presentasjonen er ikke spesielt imponerende, og menyene har en litt daff og uleken følelse som mislykkes i å sette scenen for spillopplevelsen. Det var, til syvende og sist, den spreke innpakningen som gjorde den litt banale utforskningen i de tidligere spillene så attraktiv og Midnight Carnival føles litt slapt i forhold.

Men det er ikke bare små endringer, som de kalde fargene og fraværet av allsang, som holder Midnight Carnival fra å flyte på sjarmen slik de tidligere spillene har gjort. Selv om det finnes morsomme brett, kveles moroa av upresis kontroll og nådeløs straff for selv små feil.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen