Anmeldelse

Mario Superstar Baseball

Rent bortsett fra det å redde prinsesser i nød, gjøre livet surt for forvokste skilpadder og kjøre gokart, må ballspill være Marios favorittsyssel. Nintendos lille rørlegger har vært en kløpper med både tennisrekkert og golfkølle i noen år, og med Mario Superstar Baseball finner han også frem balltreet, omtrent samtidig med at nye fotballsko kjøpes inn.

Man kan si hva man vil om Nintendos lille parodimelking av populære sporter, men faktum er at Mario-navnet fremdeles bærer med seg et lite snev av kvalitet. Ingen av titlene vil stå igjen i historien som ubestridte klassikere, men en god porsjon underholdning har innbyggerne i Soppriket servert oss. Spørsmålet er om dette gjelder også for Mario Superstar Baseball.

Strike!

Spillet forsøker å gi deg et mykt førstemøte med sporten gjennom en rask innføring i de forskjellige posisjonene på banen. Jobben til laget som er inne, består av å slå ballen, samt løpe fra base til base. Utelaget tar seg av det å kaste ballen, i tillegg til å fange den opp og kaste den tilbake til de forskjellige basene etter at motstanderne har skutt den ut. Avansert sport for oss her oppe i nord som ikke ser stort av den, men utviklerne har gjort en god jobb med å gjøre spillet intuitivt og oversiktlig – når man først får teken på taimingen.

Enten har Mario Superstar Baseball en temmelig bratt læringskurve, eller så er undertegnedes evne til å beregne noe begrenset. Å treffe ballen med balltreet er i alle fall ikke så veldig enkelt til å begynne med, og den etter hvert nokså irriterende stemmen som fornøyd proklamerer at man bommet på ballen går en på nervene rimelig raskt. Taiming er uansett alfa og omega når du befinner seg på baseballbanen, og dette gjelder for innelaget så vel som utelaget.

Som kaster har du et antall alternativer. Man kan skru den omtrent akkurat som man vil, både frem og tilbake i samme kast(!), kaste lureballer og hive av gårde en simpel, rask ball. Sistnevnte kan bli ekstra god om en holder inne A-knappen akkurat lenge nok. Hver figur har også sitt særegne spesialkast som er ekstra vanskelig å treffe. Felles for alle er at utgangen av kastet må havne innenfor to oppmerkede linjer, dersom man ikke narrer motstanderen til å slå selv om ballen er ute.

Smårusk i spillmekanikken

Ikke overraskende er slagmannen den som skal prøve å treffe ballene som sendes av gårde av kasteren. I tillegg til å måtte følge med på hvor man må stå for å treffe ballen bra, gjelder det også her å holde inne A-knappen i et visst antall sekunder. Å lære seg denne teknikken kan være trått, og tro meg, den er enda vanskeligere å mestre. Når man så har fått av gårde ballen, gjelder det å komme seg til første base – og helst enda lenger. Her kommer flere av spillets store irritasjonsmomenter inn i bildet.

For det første er det langt fra problemfritt å slå baller som ikke altfor enkelt plukkes opp av utespillerne. For det andre begynner de spillerne som allerede står klare på basene å løpe så fort ballen slås, uavhengig av hvor tydelig det er at ballen kommer til å bli tatt imot, hvilket igjen gjør det lett for motstanderen å slå ut også dem (dette gjøres ved å kaste ballen til den basen de opprinnelig sto på, før de rekker å returnere selv). Problem nummer tre gjelder utelaget: når ballen er fanget opp og man skal kaste den av gårde til en av basene, må man styre ballen mot en av de fire basene ved å styre stikken i en av fire retninger. Dette høres kanskje simpelt ut, men det føles veldig unaturlig for eksempel å lene kontrollstikken motsatt vei av der basen befinner seg når man for eksempel skal kaste til andre base.

Utespillerne er forholdsvis enkle å kontrollere, i og med at man ikke trenger å gjøre annet enn å plassere seg i sirkelen som angir hvor ballen kommer til å lande før de automatisk fanger den.

Minispill-mani

Mario Superstar Baseballs hovedmodus inneholder en enkel og grei historie om at Bowser søker baseballmotstandere – med andre ord ingen overraskelser på denne fronten. Man får velge mellom å ta kontrollen over laget til enten Mario, Peach, Yoshi, Donkey Kong eller Wario. Før man får lov til å prøve seg i kamp mot Bowser, må man slå lagene til hver av de karakterene man valgte ikke å starte med.

I kjent Mario-stil er det inkludert en del minispill, som en supplerende avveksling til resten av spillet. Ball og balltre kombineres i ulike aktiviteter, alt fra å bombardere forsvarsløse pirajaplanter med baller til å kline bomber ut i evigheten. Hvert minispill har forskjellige vanskelighetsgrader, og du belønnes med mer penger jo høyere du setter den. Pengene kan brukes til forskjellige oppgraderinger til laget ditt.

Disse oppgraderingene kan komme godt med etter hvert som motstanderne og også banene blir tøffere. Intet konkurransespill med Mario i spissen klarer seg uten at sjansen for at urettferdige tilfeldigheter kan spille inn er til stede. Luften over Peach sin bane er full av blokker som enkelt kan endre retningen på slaget, og på Donkey Kongs idrettsplass er rullende tønner noe man støter på både titt og ofte. Disse faktorene kan være kilde til både stor glede og enorm frustrasjon – avhengig av hvilket lag de rammer.

Jo flere, jo bedre!

Mest latter og raseriutbrudd finner man dog i en av de andre modiene, nemlig Toy Field, og best blir det med tre venner. Her befinner man seg på noe som best kan beskrives som en gigantisk, flipperspill-lignende bane. Man bytter på å slå, kaste og være utespillere, og det er alle mot alle. Spillere kjemper om å få mest penger, som hovedsakelig sankes ved at ballen lander på de riktige feltene på banen. Noen av disse feltene er selvfølgelig svært så upålitelig, og det kan iblant ende med at det slår tilbake på deg selv. Med bare to utespillere, større bane og ingen baser er man også kvitt de mindre gode elementene fra hovedspillet.

Grafikken i Mario Superstar Baseball er svært lik den i alle andre Mario-spill – mange, glade og sterke farger bidrar til å skape en lun atmosfære, og kombinert med den muntre sirkusmusikken som alltid gjaller trofast i bakgrunnen og kastratstemmene fra karakterene, finner man ikke et mer sorgløst spill. Over lengre tid kan det imidlertid bli litt for mye av det gode, men det er tross alt et Mario-spill; man vet hva man går til.

Konklusjon

Mario Superstar Baseball kunne ikke ha vært et mer erketypisk Mario-spill om det så prøvde. Spillet har definitivt sine lyter og mangler, en del av dem ganske alvorlige sådan, men stort sett fungerer alt greit, uten at man skryte på spillet noe mer enn akkurat dét. Om du ikke har noen andre av sportstitlene til Mario, kan Baseball være verdt en kikk. Det er for øvrig en utmerket måte å lære seg hovedreglene i sporten på.

Vurdering


Mario Superstar Baseball GC GC 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 11. november 2005
  • Plattform: Nintendo GameCube
  • Utvikler: Namco Bandai

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen