Anmeldelse LostWinds: Winter of the Melodias

Juvel blant gråstein

Velkomponert og nedlastbart Wii-eventyr med sterk kuling i sentrum.

Dette er slettes ikke bra. Moren til lille Toku har blitt kidnappet, og vannet i nærmeste landsby har blitt forgiftet. I tillegg har et helt folkeslag forsvunnet – Melodia-folket fra Mistralis – og dette kan ikke Toku leve med. Ved hjelp av sin gode venn, vindånden Enril, er det nok en gang klart for å ta initiativ og være problemorientert. Winter of the Melodias er en oppfølger til fjorårets LostWinds (som jeg dessverre aldri fikk spilt), men har en frittstående historie som kan nytes uten tidligere erfaring med serien.

Minitornadoen kan fange flere rakkere samtidig.
Minitornadoen kan fange flere rakkere samtidig.

En hjelpende ånd

Som seg hør og bør i et spill til Wii, er kontrollen mye av greia med LostWinds. Selve småsneipen Toku styrer man frem og tilbake i de to dimensjoner med styrespaken på Nunchuck-tilbehøret, intet mer intet mindre. Selve kjernen i spillet er derimot vindånden Enril – eller det kvadratformede siktekornet på skjermen, om du vil. Pekeren representerer nemlig alskens blåsevinder, og ved å bevege Wii-fjernkontrollen får man viftet lille Toku videre på sin reise.

Enril kan også interagere med miljøet, som for eksempel ved å tegne opp en «vindstrøm» fra vannet og la strømmen føre med seg vannet til en plante som trenger næring eller en ild som skal slukkes. I tillegg gynger og risler spillets vegetasjon når man ubetenksomt fører pekeren over skjermen, så den konstante følelsen av å være en vindånd, snarere enn en bankeånd, er lykkelig tilstede.

At kontrollen sitter som støpt er det ingen tvil om. Det kreves ikke brede og utmattende bevegelser for å tegne opp en skikkelig hard kuling, og nevnte vindkast fører meg alltid dit og derhen med minimum slingring i monnet. Fanebærer for LostWinds er med andre ord et særs velfungerende kontrolloppsett; et oppsett som løfter et i utgangspunktet ganske så konvensjonelt plattformspill til en høyde der vinden blåser litt friskere.

Det blir en del hopping mellom vinter og sommer.
Det blir en del hopping mellom vinter og sommer.

Sommer og vinter

Mye av grunnen til at Winter of the Melodias er såpass koselig som det er, ligger i den visuelle presentasjonen. Stilen er fargerik og barnlig, uten å være sprudlende. Spesielt figurene er noe jeg forelsket meg i, og sender av en eller annen grunn tankene i retning gamle japanske sagn og myter. Assosiasjonen har muligens grobunn i lydbildet, som består av føydale lyder i form av harpe og strykeinstrumenter.

At nyheten i Winter of the Melodias har noe med vinter å gjøre burde det i hvert fall herske liten tvil om. Jeg vet ikke i hvilken årstid man befant seg når det gjelder forgjengeren, men i denne omgang oppnår man kontakt med en skogsånd i bjørneskikkelse og får muligheten til å veksle mellom to av dem: Vinter og sommer.

Denne egenskapen gjør ikke bare spillet mer spennende rent visuelt, men opptrer som nødvendig når det gjelder gåteløsning og progresjon i løypa. Enkelte steder må man nemlig hoppe mellom begge årstider flere ganger for å kunne komme seg videre, og her skinner Frontiers edelsten på sitt beste. Winter of the Melodias er ikke spillet for den action – eller kampsultne gamer, men for den tålmodige er det mange hyggelige gåter å bryne seg på.

Mye vakker natur å ta av.
Mye vakker natur å ta av.

Nøtter i vinden

De er kanskje ikke like utfordrende som i Braid, men det er fortsatt tilfredsstillende å legge dem bak seg. Mange av gåtene er nødt til å løses med vindmagi, noe som vil si at symbolene du tegner opp på skjermen med siktekornet Enril kan bli forskjellige vindtyper. Tegner man for eksempel sirkel på sirkel på sirkel, så ender man opp med en vortex-vind som suger til seg objekter og kan holde dem midlertidig i lufta.

Denne suspenderte virvelvinden gir i tillegg høyere rotasjon på objektet, og kaster du en stein via en vortex-vind, ja da knuses helt sikkert den tilsiktede hindringen. Veien står fri. En vei du helt sikkert kommer til å spasere ned flere ganger. Og akkurat her gir du meg, kjære Winter of the Melodias, en bitter og irritert smak i munnen.

Hvor dørgende lei er jeg ikke av toveiskjørte plattformspill? Jeg virkelig avskyr det å utforske de samme områdene på nytt, det er mer en byrde enn noe annet. Og jeg ser på deg, Samus, jeg ser på deg. Det er for all del ikke snakk om å se seg fullstendig trøtt på de samme områdene, men bare det at jeg må navigere allerede opptråkket terreng gir meg raslende frysninger langs ryggtavlen.

Veldig personlig, dette her.

Toku i en av mange kastevinder.
Toku i en av mange kastevinder.

Konklusjon

Winter of the Melodias er et nyskapende plattformspill som fokuserer på rolig og avmålt gåteløsning i en søt verden der sommer og vinter går ett i ett. Som nedlastbart spill er det en klar juvel blant gråstein, og som et frittstående enspillereventyr er det en særdeles velkomponert affære. Utviklerne hos Frontier har bevist at det står like mye på ideen som utførelsen, og det med kyndige hender.

Likevel – og her kommer tankekorset – så sitter jeg igjen med veldig lite. Og det var ei heller aldri noe jag etter å spille, noen lyst til å komme seg videre. På dette tidspunkt er det betimelig å spørre seg selv om jeg faktisk ville spilt videre hvis det ikke dreide seg om min plikt til å nå et visst vurderingsgrunnlag. Selv om gåtene er vellagde, grafikken er fin og kontrollen sitter som støpt, så byr Winter of Melodias på liten trekkfaktor eller spenning. Der finnes ingen flyt.

Om dette ene og alene er et resultat av min nåværende fiksering på raske actionspill vites ikke, men ta det som en pekepinn på hva du er ute etter. Winter of the Melodias er uansett et særdeles godt spill.

Merk: LostWinds: Winter of the Melodias er kun tilgjengelig for nedlasting via Wii Shop Channel. Spillet koster 800 Wii-poeng.

LostWinds: Winter of the Melodias Wii Wii 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. oktober 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Frontier Development

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen