ANMELDELSE: Death's Door
(Bilde: Devolver Digital)

Låner de beste triksene fra Dark Souls, men er litt mer overkommelig

Death's Door byr på sjarmerende actioneventyr.

Ikke siden de gamle arkadedager har vanskelige spill vært så populære. Spillehallenes ønske om å tyne hver eneste krone ut av kundene sine har blitt erstattet av spillernes evige jakt på den såkalte «mestringsfølelsen», og spill som Dark Souls, The Surge og Nioh har seilt frem.

Oppi alt blodslitet kan det imidlertid være greit med et avbrekk nå og da – en liten pust i bakken som roer pulsen samtidig som man holder refleksene vedlike. Der passer Death's Door ypperlig inn.

Actioneventyret fra Titan Souls-skaper Acid Nerve er nå klart for lansering, og slippes tirsdag 20. juli. Siden jeg skrev sniktitt på spillet for noen uker siden har jeg puslet meg gjennom resten av opplevelsen, og det positive førsteinntrykket har stått seg hele veien.

Flott kampsystem i bunn

Det er mye å glede seg over i Death's Door, og det solide kampsystemet danner fundamentet som får resten til å skinne. Utviklerteamet har ikke gjort noe fancy her, men har sørget for at alt fungerer som det skal. Sverdet svinger når og hvor man ber om det, magi kan avbrytes før det er ferdig kastet og unnarullingen er presis. 

Navnet er Kråka. Jeg jakter på sjeler. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Du styrer figuren din – en liten, men barsk kråke – gjennom en verden stappfull av monstre som vil deg vondt. Disse må du dælje løs på, samtidig som du løper og ruller deg frem og tilbake for å hindre at du blir dasket til selv.

Fiendedesignet er kult, og jeg liker måten spillet stadig vekk slenger nye overraskelser og utfordringer etter deg. Én fiendetype kan for eksempel se veldig lik ut som en annen, men med forskjellige angrepsmønstre må du hele tiden følge med, lære og utvikle nye strategier for å holde deg i live. 

Prøving og feiling strekker seg enda noen hakk i sjefskampene. Her er det ulike faser å komme seg gjennom, hvor utyskene drar frem nye angrep etter hvert som de nærmer seg døden. For en hardbarka Souls-veteran er det nok ikke så mye variasjon å måtte venne seg til, og det meste kan unngås med en godt timet unnarulling.

Så gjelder det bare å velge hvor aggressiv man ønsker å være. Klarer du å holde deg i live lenge nok til å bare slå sjefsfienden én gang når du finner en åpning, eller prøver du å korte ned lengden på kampen ved å være litt ekstra dristig? Her treffer Death's Door ganske bra, og mens jeg måtte gi tapt flere ganger mot enkelte sjefsfiender rakk nederlagene aldri å bli irriterende. 

Kul effekt, om enn noe uoversiktlig. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

En annen kul ting i Death's Door er at sjefsfiendene ikke har noen helsemåler. I stedet begynner de å slå lysende sprekker etter hvert som de blir svakere. Effekten er ikke alltid lett å tyde, men den ser i alle fall kul ut. 

Der kampsystemet svikter er i progresjonssystemet, som fortsatt bare virker overflødig. Oppgraderingssystemet resulterer aldri i merkbare endringer, og jeg skulle egentlig ønske at utvikleren hadde sløyfet hele greia. Da er det mye mer moro å leke seg med våpenarsenalet, som utvider seg etter hvert som man spiller og som i det minste gir litt variasjon i måten man spiller.

Vanskelighetsgraden er såpass at man blir satt på prøve, men oppgavene føles aldri uoverkommelige. Sjekkpunkter er alltid innen rekkevidde, og planter som fyller opp helsemåleren dukker stort sett opp rett før man rekker å kjenne på at man kanskje bør snu.

Lekker verden som prøver å gjøre litt for mye

Verdenen man får utforske i Death's Door byr på en god del variasjon, men holder alltid på den samme stemningen. Det er noe falleferdig og overgrodd ved det hele, som sammen med det flotte lydsporet minner spilleren om at man faktisk er ute og sanker sjeler for selveste Døden. 

Det er en dyster verden, med andre ord, men Acid Nerve har passet på å ikke gjøre opplevelsen verre enn den trenger å være. For eksempel styrer teamet unna frustrerende konsepter som det å måtte løpe tilbake til sjefskampen hver gang man dør. Stort sett kan man bare velge om man vil prøve igjen, og de gangene det ikke går er nærmeste sjekkpunkt alltid rett utenfor kamparenaen.

Ikke alt er like uhyggelig. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Verdenen er stort sett sydd sammen på fine måter, med gode puslespill og haugevis av snarveier å låse opp for å korte ned på neste løpetur. Nivådesignet låner flere av de beste triksene fra Dark Souls-boka, men noen ganger blir det litt for mye av det gode.

Man trenger liksom ikke trekke i en spak for å slippe ned hver eneste stige. I hvert fall ikke når det ikke engang er en snarvei. Det er bare veien videre. Med en spak. Og en stige som faller ned når man trekker i den. Noen ganger hadde det vært greit å bare få klatre uten alt styret.

Rett som det er blir snarveiene også litt plagsomme, ettersom den lange veien hadde en avstikker man faktisk trengte å gå for å komme seg videre. Death's Door har ikke noe system som peker deg i riktig retning om du går deg vill, men heldigvis var det bare et par ganger at jeg ble sittende fast.

Godt for selvtilliten

Kampene sitter godt. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Med unntak av de nevnte bomturene er reisen gjennom Death's Door-verdenen egentlig ganske selvforklarende. Du trekkes hele tiden fremover av nye puslespill og utfordringer, som ikke alltid er enkle, men som har en tendens til å få spilleren til å føle seg smart når man lykkes.

Det hjelper godt på selvtilliten å suse rett gjennom en dose hjernetrim, spesielt hvis man nylig har stanget hodet mot veggen i kamp. Death's Door sper på med disse øyeblikkene med jevne mellomrom, som alltid gir et hyggelig lite løft når oppgaven er løst. 

Videre skilter spillet med god humor og et herlig figurgalleri. I sniktitten min nevnte jeg stakkars Pothead, en fyr med en suppegryte som hode. Min nye favoritt er Jefferson, en blekksprut som henger på ryggen til en død fyr og later som om han er et helt vanlig menneske. 

Oppi det hele forteller Death's Door også en finfin historie, noe jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet. I ekte Souls-stil er det mye informasjon å plukke opp fra folk og gjenstander man finner underveis, med grundigere detaljer for den som er villig til å grave etter skjulte skatter. 

Konklusjon

Death's Door tar seg aldri for høytidelig. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Death's Door er og blir en skikkelig trivelig opplevelse, og et supert alternativ for fans av vanskelige spill som er ute etter noe som er litt mer overkommelig. Spillet vil absolutt teste evnene dine i løpet av sine 10-15 timer, men oppgavene føles aldri uoverkommelige. 

Kampsystemet sitter godt, og både fiendedesign og våpenarsenalet er variert nok til at opplevelsen aldri blir kjedelig. Akkurat som i sniktitten min må jeg imidlertid trekke noen poeng for spillets progresjonssystem, som mest av alt virker unødvendig.

Ellers treffer Acid Nerve meget godt på det meste, med både flott nivådesign, et knakende godt lydspor, kule figurer og attpåtil en god historie. Det er bare gøy å utforske denne verdenen, selv om det i blant er litt for enkelt å gå seg vil.

Death's Door slippes 20. juli for PC (testet), Xbox One og Xbox Series X/S. 

Liker du fargerike monstereventyr? Da er kanskje Monster Hunter Stories 2: Wings of Ruin noe for deg. Foretrekker du mer frenetiske kamper kan vi anbefale Nier Replicant ver.1.22474487139….

Vurdering

"Death's Door tester evnene dine, men føles aldri uoverkommelig."

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen