Tomb Raider

Anmeldelse Tomb Raider-filmen

Tomb Raider (Foto: SF Studios)

Tidenes beste spillfilm

Men sier det egentlig så mye?

Tomb Raider-spillene om gravplyndreren og eventyreren Lara Croft ble filmatisert for første gang i 2001. Angelina Jolie gjorde en grei innsats som en todimensjonal actionhelt i en ellers så tynn suppe av en film, og mottakelsen var god nok til at den fikk en oppfølger i 2003. Det ble likevel med disse to forglemmelige filmene – helt til nå. I 2013 slapp Square Enix og utvikler Crystal Dynamics et nytt spill i serien som relanserte Lara Croft. Stemmeskuespiller Camilla Luddingston gjorde en formidabel innsats som Lara, spillmekanikken var solid – og viktigst av alt: Lara fikk en dybde og gikk gjennom en utvikling som gjorde at man ble rent glad i henne.

Det er den norske regissøren Roar Uthaug (Bølgen, Fritt vilt, Julenatt i Blåfjell) og manusforfatter Evan Daugherty (Snow White and The Huntsman, Teenage Mutant Ninja Turtles) som har fått æren av å gi Lara Croft nytt liv. Sammen med skuespiller Alicia Vikander (Jason Bourne, Den danske piken, Ex Machina) har han laget det som sannsynligvis er den beste spillfilmen noensinne. Hva nå enn det egentlig betyr.

Heksekeiserinne til besvær

Vikander er slående lik Lara Croft fra de siste spillene. Foto: SF Studios

Historien er en rimelig trofast gjenfortelling av spillet fra 2013. Vi følger den ferske oppdageren Lara Croft som leter etter både sin forsvunne far og den mystiske øyen Yamatais hemmeligheter. Det er ikke bare familieformuen og herregården som står på spill: den onde heksekeiserinnen Himiko som ligger begravet der skal ifølge legenden ta tatt med seg en grusom hemmelighet i graven – en forbannelse som kan bety slutten for menneskeheten. Hverken mer eller mindre.

Vi møter Lara syv år etter at faren forsvant på en oppdagelsesreise. For tiden livnærer hun seg som sykkelbud og er MMA-bryter på fritiden, men etter noen intense scener i London finner hun et spor etter sin bortkomne far og legger ut på leting.

Filmen jobber ikke særlig hardt for å få publikum til å tro på det nære forholdet mellom far og datter. De få tilbakeblikkene inneholder kun et minstemål av bakgrunnshistorie, og den lille tiden historien utspiller seg i London kastes bort på heller forutsigbare klisjeer. Akkurat her er Tomb Raider hverken bedre eller dårligere enn actioneventyrfilmer flest. Det holder til bestått, enkelt og greit. Heldigvis løsner mye når jakten på Yamatai er i gang.

Godt håndverk

Tomb Raider er godt håndverk. Uthaug låner mange virkemidler fra de beste og mest kjente actionperlene fra 80- og 90-tallet, men syr det sammen på en måte som får Laras voldsomme dannelsreise til å føles frisk og moderne. Korte scener, et levende kamera, sterke farger og rene linjer gjør at man har hjertet i halsen fra begynnelse til slutt. Figurene får liten tid til å vokse, men den effektive og økonomiske stilen gjør at de knappe to timene filmen varer er over nesten før man får summet seg. Filmen forsøker aldri å overraske med nye vrier på kjente og kjære arketyper, men Vikander overbeviser med det lille registeret som filmen lar henne spille på. Kjemien skuespillerne seg imellom er faktisk heller ikke så verst; selv de kleineste scenene har et snev av menneskelighet i seg.

I spillet kom vi tett på Lara og hennes personlige reise. Så nært kommer vi aldri i filmen, til det er for mye av fremdriften overlatt andre figurer og deres personlige motivasjoner. Det er litt irriterende, men denne filmen forsøker aldri å være en First Blood eller en Cast Away. Det er en litt voldsom eventyrfilm som er skapt for å nå ut så bredt som mulig, og da må nødvendigvis noe ofres på veien. Likevel er det ikke til å komme ifra at selv Hunger Games-filmene tok større sjanser på dette området.

Tomb Raider er en av de beste spillfilmene noensinne. Men så skal det heller ikke så mye til. Foto: SF Studios

Smakfulle nikk til spillerne

Det er i hovedsak tre grunner til at spillfilmer går på trynet. De aller fleste spill er bygget opp rundt en eller flere grunnleggende spillmekanikker som gjør dem morsomme og unike – selve historien er det som regel ikke så veldig nøye med. Enkelte filmaktige spill, som The Last of Us, Heavy Rain og Uncharted-spillene har alle noenlunde interessante historier, men her er til gjengjeld selve spillmekanikken temmelig forutsigbar. Interaktive historier kan være minst like fengslende som en god film- eller TV-serie, men det skjer kun når interaktiviteten og historien sammen går opp i en høyere enhet.

LES OGSÅ: Hva er greia med spill på det store lerretet?

En annen grunn til at spillfilmer krasjlander i middelmådigheten, er at filmbransjen som oftest ser på dem som en mulighet til å tjene raske penger på en allerede etablert merkevare. Se bare på filmatiseringen av Doom (eller la helst være). Når det derimot er gjort med kjærlighet til originalmaterialet, som for eksempel med Resident Evil eller Silent Hill, kan resultatet bli riktig så underholdende.

En tredje fallgruve er likevel at man faktisk kan ha for mye respekt for arven fra spillene. Assassin's Creed-filmen gjorde for eksempel veldig mye riktig, men snublet i alle henvisningene til spillserien. I sitt forsøk på å appellere til både spillere og vanlige kinogjengere rotet filmen seg fullstendig bort i et utall overflødige og forvirrende detaljer og forklaringer.

Tomb Raider går ikke i noen av disse fellene. Mye skyldes at de nye spillene i seg selv allerede ligner på filmer, der spilleren guides gjennom strengt regisserte opplevelser. De mest fantasifulle skattejaktene kunne vært hentet fra en nær sagt hvilken som helst Indiana Jones-film og lar seg helt uproblematisk oversette tilbake til filmspråket.

Regisøren og manusforfatterne har også tatt seg visse friheter med historien fra spillet, noe filmen tjener mye på. Det skorter heller ikke på referanser til spillene, men dette er som regel bare rekvisitter som brukes helt naturlig i filmen. Selv enkelte storslåtte actionsekvenser har tålt overgangen til filmlerretet svært godt, men så var de da også ganske filmatiske i utgangspunktet. Det er faktisk ikke før helt på slutten at spillarven blir altfor tydelig, men det føles først og fremst som et lite nikk til kjernefansen. Det er som om filmen endelig sier «Slapp av. Vi vet noe som de andre ikke vet.» Og det føles godt.

Død og pine

Gravplyndreren Lara Crofts siste eventyr er en actionfylt affære. Foto: SF Studios

Lara Croft har alltid vært en litt problematisk spillfigur. I de første spillene var hun strengt tatt ikke mye mer enn to pikselerte pupper og et par pistoler som aldri gikk tom for kuler. I 2013-spillet møtte vi en menneskelig figur med styrker og svakheter, som måtte kjempe hardt for å overleve i en livsfarlig spillverden. Men i et forsøk på å gi Laras personlige reise en ny dybde – fra hjelpeløs rikmannsdatter til handlekraftig actionhelt – kastet utviklerne henne ut i ganske ekstreme situasjoner. Hvis ikke spilleren mestret disse, resulterte det som oftest i temmelig drøye dødsscener hvor Lara ble maltraktert på de mest grusomme måter. Heldigvis har spillefilmen en litt yngre målgruppe (her til lands har den fått 12-årsgrense), noe som gjør at de mest groteske scenene er luket bort. Det interessante er at dette gjør den til en mer engasjerende opplevelse.

Mens spillet forsøkte å få oss til å sympatisere med Lara (eller å gjøre det så ubehagelig som mulig å feile) ved å for eksempel kjøre store trestokker gjennom halsen hennes, ble vi som regel bare en smule avstumpet eller kvalme. Jo visst får Lara gjennomgå i filmen også, men det føles aldri spekulativt slik det var i spillet. I stedet får vi se en helt som møter utfordringer, takler dem, omstiller seg når planene slår feil og finner nye løsninger. Det skorter ikke på hverken blod, svette, snørr eller tårer, men vi får se Lara vokse med oppgavene.

Her har spillutviklerne noe å lære: Det er fullt mulig å føle empati med noen uten å måtte se dem bli kvestet til det ugjenkjennelige.

Når enden er god …

Fans av spillserien, eller de som bare vil se en artig actionfilm med en godt portrettert, kvinnelig hovedrolle, kan trygt kjøpe billetter til denne filmatiseringen. Roar Uthaug og særlig Alicia Wikander gjør begge en god innsats, og originalmaterialet er bearbeidet for å skape en noenlunde sammenhengende historie som har begge beina godt plantet i bakken. Tomb Raider er ikke den spillfilmenes Citizen Kane som mange sikkert har ventet på, men den bevarer ånden fra de beste actioneventyrfilmene bedre enn for eksempel Steven Spielberg selv har klart. Dette er ikke kunst, det er solid håndverksarbeid. Det er ikke molekylær gastronomi, men robust husmannskost som metter.

Tomb Raider er sannsynligvis tidenes beste spillfilm, uten at det nødvendigvis sier så mye. Det er litt som om en OBOS-spiller skulle kjempe seg til en plass på fotballlandslaget. En imponerende prestasjon, men han er ikke den nye Cristiano Ronaldo av den grunn. Men det er likevel artig å se på.

 

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Til toppen