Anmeldelse

Asphalt Urban GT

Svidd gummi, slanke, lave linjer og Miamis solnedgang i tre hundre kilometer i timen - og alt sammen mens du sitter på bussen på vei til Lillestrøm?

Asphalt Urban GT er å regne som et forholdsvis sikkert, men samtidig ikke helt spektakulært kort til Nintendo DS-lanseringsrekken. Vi snakker typisk arkadebasert spillflyt her, med lange brekkslædder, urealistiske nitro-boosts og en krasjfysikk komplett uten bakkekontakt. Vi snakker en småimponerende mengde lisensierte biler - fra Lamborghinis verste varmblods til Audi TT, den nye bobla og et par brede syttitallsamerikanere. Vi snakker flytende, pen grafikk, ni varierte baner å skjene rundt på og en mengde turneringer å teste sine krefter på. Likevel snakker vi bare om et middels godt spill. Hvorfor det?

Vel, først og fremst merkes det etter noen timer at spillet ville hatt svært godt av et bredere utvalg av omgivelser å leke rundt i. Av de ni banealternativene som finnes, inngår et utvalg på tre eller fire i de fleste av turneringene, og selv om vi heldigvis har en god del å jobbe oss gjennom av mesterskap og utfordringer, blir det etter en stund litt tynt i rekkene. Selv Paris' triumfbue kan ha godt av litt avveksling iblant, enda spillet visuelt sett er svært variert og strekker seg fra Hong Kong til Tsjernobyl. Heldigvis er selve banedesignen satt sammen på en måte som kler fysikken godt - vi finner brede avenyer med mulighet for å kjøre sikk-sakk mellom motadgående trafikk, men også trangere svinger hvor mestring av bremsepedal og bakslædd er essensielt. Dette gjør at spillet umiddelbart så absolutt er i stand til å underholde, og det gjør at flerspillerbiten, hvis du noen gang kommer så langt som til å få flere i vennegjengen til å skaffe seg Asphalt, fungerer helt flott.

At man etterhvert går lei av å spille mot de litt mekaniske maskinstyrte motstanderne på de samme banene igjen og igjen, er det nemlig liten tvil om, men samtidig er sjansene for å knuse nære venner med fem hundre hestekrefters hjelp, et fristende aspekt ved opplevelsen. Den trådløse oppkoplingen fungerer problemfritt og uten at maskinene blir hengende etter, og selv om akkurat dette spillet krever at spillerne har en spillkassett hver, er Asphalts flerspillermodus blant spillets største fortrinn.

Kontrollene fungerer intuitivt og greit. Spillet gjør ingen forsøk på å integrere den nedre skjermen i styringen på noen måte, og i løpene brukes den mest som et greit sted å dumpe en del av informasjonen som ellers ville fylt opp synsfeltet på den øvre. Et lite kart suppleres det med, og i en del tilfeller er det praktisk å bruke dette for å tenke litt framover, uten nødvendigvis å måtte kjenne banen som sine egne bukselommer først. Det er godt mulig at spillet kunne blitt mer spennende om man hadde lagt seg i selen for bedre å bruke de nye mulighetene DS-en tilbyr, men i valget mellom halvveis vellykkede nyskapninger og velfungerende, tradisjonell d-pad-styring, velger jeg likevel det siste. Brems/sladd, aksellerasjon og farts-boosts er også enkelt tilgjengelig, og det tar ikke mer enn et par minutter før du er klar til å lære deg særtrekkene i veigrepet og svingingen til de ulike doningene.

Småforsiktig kleptomani
I både flerspiller og i enspiller kan man, i tillegg til å kjøre ordinære løp mot motstandere, velge seg en politijaktmodus, hvor målet er å jakte ned biler, og holde dem innen et rektangulært "sikte" over noen sekunder. Innen en tidsfrist skal man enten fange syv slike biler, eller - hvis to spillere spiller sammen - fakke den andre spilleren, noe som raskt blir enda vanskeligere, da denne naturligvis kan bråbremse og generelt gjøre livet surt for en stakkars konstabel. Og selv om denne ideen er temmelig slapt gjennomført sammenliknet med spill som f.eks. Need For Speed: Hot Pursuit, er den artig nok til å glede.

Asphalt Urban GT låner elementer fra en del av de mest populære spillene på stasjonære konsoller, uten at noen av dem egentlig føles som mer enn helt ålreite tillegg til formelen. "Ekstreme stunts"-flagget heises her på grunnlag av muligheten for å hoppe over trailere med skråtak, samt muligheten for å spinne et par ganger på asfalten ved front-til-front-kollisjoner. En smule uinspirert, naturligvis, men spesielt med støtfanger-kamera er det likevel et lite sug å finne i det å fly over en Miami-bro mens motstanderne forsvinner under deg. Tilsvarende har spillets karrieredel, hvor man med forholdsvis enkle grep bygger seg en garasje og en lommebok ved å vinne løp og kjøpe nye vidundre, innlagt muligheten for å trimme og style bilene, uten at det heller helt får blodet til å koke. Mye grunnet at selve trimmingen nærmest er overflødig, da det er langt kjappere å heller vinne en ekstra turnering, og derved gjerne få tilgang på en vogn overlegen den du hadde fra før.

Småflau er også spillets lydside, som ved hjelp av et slitsomt begrenset lydeffektbibliotek får firehjulstrekker-kraftplugger til å lyde omtrent likt som sportskabrioleter av typen som mer flyter enn kjører på motorveiene. Musikken høres likeledes ut til å være hentet fra en samleplate med generiske og repeterende stileksempler, og selv om det både er rocke-riff og chill her, skal det godt gjøres at noe av det klistrer seg til hjernen din i annen form enn av en lei vårhodepine. I korthet: ingenting er direkte galt her, men du verden så kjedelig.

Konklusjon
Asphalt Urban GT på Nintendo DS er et kroneksempel på et spill som egentlig ikke gjør noe av det vesentlige spesielt galt, men som samtidig sliter litt med å få grep om den helt store manien og interessen. Har du mye tid til overs er det nok å ta av hva gjelder utfordringer her, med en rekke turneringer, innstillbar vanskelighetsgrad og en finfin karrieremodus på dine fingertupper. Fartsfølelsen er klart til stede, svinger rundes med bravur og mestringsglede, og det er generelt en hel del å glede seg over. Det som spillet til slutt likevel faller litt gjennom på, er at antallet baner er for lite til å kunne anbefale et innkjøp, med mindre du har litt for mange fine lapper i lommen, og er mer enn gjennomsnittlig interessert i en håndholdt Lamborghini.

Siste fra forsiden