FEATURE: Spillene som skremte oss mest
Feature
(Bilde: Capcom)

Redaksjonen svarer

Spillene som skremte oss mest

Vil du spille noe skummelt til halloween?

Det er Halloween-helg, selve finalen på «spoopy-season». I den forbindelse vil vi fronte noen spill som skremte vannet av oss du kan kose deg med om du er tøffere enn det vi er.

For i arbeidet med denne artikkelen ble det nemlig tydelig at vi i redaksjonen her på bruket er en gjeng med pingler. Innrømmelsene om at man hater «jump scares» har stått i kø i felleschaten vår. Vi har likevel klart å komme opp med noen skumle anbefalinger. De fleste av de spill vi hater å elske.

God fornøyelse, og god halloween!

Erik-André Vik Mamen – F.E.A.R.

F.E.A.R. Foto:  Monolith Productions

Jeg må innrømme at det er relativt sjelden jeg begir meg ut på veldig skremmende spill. De gangene jeg imidlertid begir meg ut på noen så er det sjelden jeg synes de er spesielt nifse i utgangspunktet. Men ett spill husker jeg virkelig godt, og det er F.E.A.R.

Noen få år etter at filmen The Ring hadde skremt sinnet mitt på fjernsynet, ble jeg utsatt for noe lignende i spillform. F.E.A.R. er først og fremst et førstepersons skytespill, og følgelig ganske enkelt å sette seg inn i, men jeg husker knapt noe annet av spillet enn at det til stadighet dukket opp en skummel jente rett i nærheten av meg, før hun like plutselig forsvant igjen. Om spillet har holdt seg, tørr jeg ikke (haha) svare på, men at det har gjort inntrykk er det ingen tvil om.

Andreas Klebo-Espe – Resident Evil 2 (2019)

Gleden var stor da jeg plukket opp nyversjonen av Resident Evil 2 i fjor. Jeg hadde da spilt originalen for mange år siden, og gledet meg til å se hvordan Capcom hadde modernisert den velkjente opplevelsen. Med langt mer realistisk grafikk og kameravinkler som plasserer spilleren nærmere kaoset, skulle det hele riktignok vise seg å bli litt for mye for min nå sarte sjel.

Skrekkspill står nemlig ikke like høyt på yndlingslista som de engang gjorde, og jeg må være så ærlig som å kalle meg selv litt pysete nå. For meg ble nye Resident Evil 2 et spill der jeg hele tiden var redd, selv når det ikke skjedde noe. Møtet med min første «licker» skremte naturligvis vettet av meg, og hver gang jeg hørte trampingen til Mr. X måtte jeg legge fra meg kontrolleren og ta en pust i bakken. 

Frykten for å bli skremt var likevel det som til slutt satte en stopper for min tid med Resident Evil 2 Remake. Å sitte med hjertet i halsen mens jeg sniker meg forsiktig rundt hvert hjørne ble rett og slett for mye i lengden, og det var jeg fant ut at skrekkspill ikke lenger er for meg.

Resident Evil 2 fra 2019 skremte vannet av flere i redaksjonen.

 

 

Espen Jansen – Amnesia

Amnesia: The Dark Descent- Foto: Frictional Games

Jeg har et komplisert forhold til skrekk: Jeg elsker saktegående, nifs og engasjerende gru, men formelig hater jump scares og det å få ekle ting og høye lyder kastet etter meg. Sånn sett er jeg nesten nødt til å trekke fram Amnesia: The Dark Descent – selve symbolet på kvernende og utstrakt uhygge – når vi først skal anbefale skumle spill.

Amnesia: The Dark Descent ser deg fanget i et massivt middelalderslott hvor veldig mye av den verste skrekken foregår rundt deg. Du hører lyder, ser omriss i det fjerne og angripes stadig av den gnagende følelsen av at noe er alvorlig galt, men det tar lang tid før dette manifesterer seg i en håndgripelig trussel. Men når det først gjør det ... da er helvete løs.

Man har ingen verktøy å forsvare seg med, og bortsett fra det beskjedne skinnet fra et lite talglys, er det begredelig få steder å søke trøst. Etter hvert skrur utviklerne opp tempoet og alvoret betraktelig – helt i takt med hovedpersonens og spillerens stadig mer frynsete psyke – men da er det også en utvikling som spillet virkelig har gjort seg fortjent til.

Gøran Solbakken – SOMA

SOMA. Foto: Frictional Games

Dette jævelige, klaustrofobiske spillet satt i en eller annen undervannsbase skremte meg mer enn de fleste andre spill jeg har spilt. Horror-mesterne i Frictional Games, som også har laget Amnesia-serien, vet å lage en guffen stemning uten overdreven bruk av jump scares eller monstre. Det ligger bare en konstant følelse av at det kan skje noe hele tiden, og det er nesten verre enn alt annet. 

Frictional Games er utrolig flinke på lyddesign, og dette er en av de mest imponerende elementene også i SOMA. Måten undervannsbasen bærer lydene på, og hvordan små detaljer hele tiden underbygger en ekkel stemning er imponerende. I tillegg til dette har de også laget en ganske interessant historie i SOMA, som jeg skulle ønske jeg hadde greid å spille helt ferdig. Men til det ble det litt vel skummelt for en gammel mann. Vel verdt å sjekke ut skulle du ønske en guffen spillopplevelse, enten på Halloween eller en annen mørk og skummel kveld.

Erling Rostvåg – Outlast

Kompisen min spilte først. Spillet hadde fin stemning, med fin lyssetting. Han virka nervøs, mens jeg var tilbakelent. Han klatra inn i en bygning, gikk litt rundt. Det tok ikke lang tid før han ble skjelven på henda, og spør om jeg vil ta over litt. Selvsikkert tok jeg opp kontrollen og ble umiddelbart livredd.

Håvard Ruud – Among the Sleep

Among the Sleep. Foto: Krillbite Studios

Jeg føyer meg inn i rekken av skribenter på Gamer.no som hater skrekkspill. Jeg kan godt sette pris på filmer og spill som er spennende og intenst, men å skvette vil jeg gjerne være foruten. Likevel var jeg veldig nysgjerrig da jeg fikk høre om Among the Sleep, et skrekkspill utviklet på Hamar. Jeg støttet det sågar på Kickstarter og gjorde mitt for at det skulle bli en realitet og så bra (les skummelt) som mulig.

I Among the Sleep ser man gjennom øynene til en toåring som våkner midt på natten og ikke finner foreldrene sine. Huset er mørkt, og med en toårings fantasi blir alt veldig, veldig skummelt. Jeg spilte gjennom spillet sammen med noen venner en sommerkveld like etter lansering i 2014, og jeg fikk æren av å geleide oss gjennom det drøyt fire timer lange eventyret.

Fire voksne mennesker i midten av 20-årene, som skrek som små barn i de mest intense øyeblikkene, og skalv som aspeløv hele tiden ellers. Heldigvis fant vi mye trøst i teddy-bjørnen som ledsager deg gjennom spillet.

Bjarte Wathne Helgesen – Slender: The Arrival

Slender: The Arrival. Foto:  Blue Isle Studios

 Slender: The Arrival var ei slags konseptutviding av gratisspelhitten Slender: The Eight Pages, til ei sjølvstendig og fullstendig speloppleving. Spelet rotar seg rett nok litt vekk undervegs, men det relativt korte introduksjonskapitlet er noko nær eit meisterverk innan undertrykkande og påtrengande intens stemning. 

Etter at bilen bryt saman, må du gå det siste stykket til eit hus langt ute i skogen. Det er i utgangspunktet sol og fint ute, men mørkret er i ferd med å falla på, og idet du nærmar deg huset, merkar du at det eigentleg blei unaturleg mørkt unaturleg fort. Huset er tomt, men det er absurde og urovekkjande teikningar på veggen. Du leitar rundt i det mørke huset med lommelykt, utan heilt å vita kva du leitar etter og med skuldrene stadig litt høgare, mens du prøver å ikkje sjå ut vindauget, der det nå er beikmørkt, i frykt for kva du vil sjå der ute, men så ser du ut likevel, berre i eit halvt sekund, men du ser han, Slender Man, han står like utanfor vindauget og ser på deg.

Alexei Smirnov – Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth

Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth. Foto: Headfirst Productions

Det finnes mange kvalitetsfattige spill som baserer seg på H.P. Lovecrafts skrekklitteratur. Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth er delvis inspirert av «The Shadow Over Innsmouth», og er i mine øyne det beste forsøket på å skildre kosmisk skrekk i interaktiv form, utenom kanskje Bloodborne. Jeg pisset ikke akkurat på meg av frykt da jeg først spilte det, men atmosfære er verdt mer enn «jump scares», og Call of Cthulhu er utvilsomt et av de mer nervepirrende og ubehagelige skrekkeventyrene jeg har gitt meg ut på.

Selve spilldelen støter også opp under atmosfæren via egne mekanikker der hjelpesløshet og gru fører til kraftige hallusinasjoner og fysiske hemninger hos hovedpersonen hver gang han får øye på noe overnaturlig fra den klassiske Cthulhu-mytologien. Til det punktet hvor det å gjemme seg i mørke hjørner, aktivt vende blikket fra farene eller innta en god dose morfin er de eneste tiltakene som kan avverge et potensielt selvmord utført av hovedpersonen selv.

Dette er ikke den peneste eller mest velspilte tittelen i skrekksjangeren, men det er definitivt noe unikt her som gjorde at visse motbydelige scener klistret seg fast i minnet mitt. Jeg tenker faktisk ofte på det, selv nå, femten år senere.

Hvilket spill har skremt deg mest? Hva er dine skrekkfavoritter? Fortell oss gjerne i kommentarfeltet.

Om du har lyst til å spille et helt ferskt skrekkspill, har skrekk-kongene i Frictional Games akkurat sluppet Amnesia: Rebirth. Vi klinket til med en nier på terningen.

Among the Sleep

Windows
Slippdato: 29. mai 2014
Sjanger: Eventyr, Gåteløsning
Utvikler: Krillbite Studio
Utgiver: Krillbite Studio

Amnesia: The Dark Descent

Windows
Slippdato: 8. september 2010
Sjanger: Action
Utvikler: Frictional Games
Utgiver: Frictional Games

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Til toppen