(Bilde: Ubisoft)

Watch Dogs 2 er et av årets aller beste spill

Fikser nesten alt som var galt med det første spillet.

Det første Watch Dogs var dømt til å feile. Etter de første trailerne var fansen og spillmediene panegyriske. Ikke bare så spillet fantastisk lekkert ut, i rollen som superhackeren Aiden Pearce skulle du som spiller også kunne manipulere en hel by. Total kontroll! Ingen grenser! Watch Dogs var fremtiden, Watch Dogs skulle bevise at den nye konsollgenerasjonen virkelig hadde livets rett!

Slik gikk det ikke. Watch Dogs solgte helt greit og anmelderne var jevnt over fornøyde, men det var ikke det spillet vi ble lovet. Det var et helt ordinært spill med noen gode ideer, men det var også alt.

OBS:

Ved publisering har Ubisoft ennå ikke åpnet opp den sømløse flerspillermodusen, etter at de stengte den ned under anmeldelsesperioden på grunn av en feil.

Utgiveren har sagt at de har en løsning inne til vurdering hos Microsoft og Sony, men den er ikke tilgjengelig ennå. Vår anmelder har spilt litt av den deaktiverte flerspillerdelen, og sier at mer spilling ikke vil påvirke vurderingen hans.

Først en liten innrømmelse: Jeg var ingen fan av det opprinnelige Watch Dogs. For meg var en real nedtur. At grafikken var kraftig nedjustert fra de første trailerne og demonstrasjonsvideoene var det minste problemet ved spillet. Hovedpersonen Aiden Pearce var et symptom på alt som var galt med såkalte AAA-spill; han var en sur, sjarmløs grinebiter som slet med å forholde seg til andre mennesker, og som egentlig strengt tatt selv hadde stor skyld i sin egen ulykke. Historien var blodfattig og tannløs, bifigurene var karikerte, skurkene var endimensjonale og platte, spillverdenen var på sedvanlig vis overfylt med mer eller mindre interessante sideoppgaver, bilkjøringen føltes som å styre et såpestykke på en skøytebane og mesteparten av «hackingen» var lite engasjerende.

Etter over 30 timer med Watch Dogs 2 må jeg derimot bare gi meg ende over. Dette er et av de beste spillene jeg har spilt på flere år.

Ung, lovende hacktivst

Marcus er en av de mest menneskelige hovedpersonene i et spill på veldig lenge.
Marcus er en av de mest menneskelige hovedpersonene i et spill på veldig lenge. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Watch Dogs 2 er i bunn og grunn samme type spill som forgjengeren, men det er forbedret på nær sagt alle mulige måter.

Du styrer Marcus, en ung og lovende hacker som har en høne å plukke med høyteknologiselskapet Blume, etter at deres automatiserte sannsynlighetsutregninger gir ham skylden for en forbrytelse han ikke begikk. Marcus vil spille Blume et puss ved å hacke seg inn i en av serverne deres, men vikler seg fort inn i et nett av lyssky dataaktiviteter hvor et menneskeliv er verdt mye mindre enn informasjonen et menneske legger igjen på Internett.

Selve premisset for Watch Dogs 2 er langt mer interessant denne gangen. Du og dine medhackere i Dedsec har alle noe uoppgjort med Blume, men den største drivkraften er et ønske om å gjøre verden til et bedre sted. Nå handler det ikke om å hevne et mord eller å oppklare en konspirasjon, men om å bevisstgjøre befolkningen om konsekvensene av å ha et «Internet of Things» hvor alle teknologiske gjenstander snakker sammen og hvordan den samlede informasjonen kan kjøpes og selges på en måte som går ut over folks rettigheter og rettssikkerhet. Alt dette er høyst aktuelle problemstillinger som engasjerer langt mer enn en trøtt hevnfantasi.

Marcus er en gjennomført figur, med personlighet i selv de minste bevegelser. Små detaljer, som at han innimellom tar baklengs salto når han hopper ned fra ting, får ham til å føles som et ordentlig menneske. Marcus er nemlig en fyr som liker å imponere med det han kan, så at utviklerne speiler dette i kroppsspråket hans, vitner om at de har lært mye av hva som gikk galt med Aiden Pearce.

Marcus lever det gode hackerliv i San Fransisco. Og ja, du kan selvfølgelig ta selfier i spillet.
Marcus lever det gode hackerliv i San Fransisco. Og ja, du kan selvfølgelig ta selfier i spillet. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Fra tid til annen får man likevel følelsen av at Ubisoft har anstrengt seg litt vel mye. I løpet av de første 20 minuttene har Marcus rukket å banne, drikke seg full og å blacke ut på soverommet til en kvinnelig medhacker. Litt krampaktig, men gi meg heller noe som føles som et menneske enn en vandrende klisje.

Vill og vakker verden

Watch Dogs 2 kaster ikke bort tiden. Allerede i den obligatoriske opplæringssekvensen kastes du inn i en situasjon hvor du skal bryte deg inn i Blumes hovedkvarter for å slette informasjon om deg selv. Det er et kort, lite oppdrag, men spenningen er likevel til å ta og føle på. Deretter går det nær sagt i ett, med mindre du klarer å forville deg ut på et av de mange sideoppdragene du også kan ta. Det er nemlig mye å gjøre i vakre San Fransisco.

Watch Dogs 2 har lært mye av GTA-franchisen. Den åpne verdenen har mye innhold, men det er langt mellom den overflødige tidtrøyten her. Det aller meste er koblet direkte til hovedhistorien. Sideoppdragene fremstår også som rasjonelle; for å kunne bryne seg på Blume trenger Marcus datakraft. Det får han ved å gjøre ulike stunt som skaper oppmerksomhet rundt Dedsec. Dette fører nemlig til at folk laster ned den offisielle Dedsec-appen som gir dem mer informasjon om hacktivistene. Denne appen lar nemlig også Dedsec utnytte brukernes datakraft slik at Marcus kan hacke større og bedre enn før, uten at brukerne vet det. Og ja, spillet kommenterer selv det underlige i dette hemmelige bytteforholdet.

Flink gutt!
Flink gutt! Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

San Fransisco er en levende by. De datastyrte figurene reagerer på det du gjør, på en temmelig realistisk måte. Folk kommenterer hvordan du beveger deg, de stopper opp og kjefter på deg hvis du sperrer veien eller de sniker seg med på bildet når du tar en selfie.

En gang fikk jeg det for meg at jeg skulle kjøre en liftbil fra den ene enden av kartet til den andre, bare for å se hva som skjedde. Det mest imponerende var at fotgjengerne stoppet opp og stirret og påpekte det absurde i situasjonen. Politiet ga meg inn etter noter for å forstyrre trafikkbildet og ba meg pelle meg bort før de arresterte meg – men det gjorde de aldri. Jeg brøt jo tross alt ingen lover.

Det skjer mye i San Fransisco. Hvis du ikke følger med har du for eksempel plutselig forvillet deg inn i et gjengoppgjør og må løpe fra både gangstere og politi. Og byen er som forventet full av mobiltelefoner å hacke, slik at du kan snike i eiernes eposter, tekstmeldinger og private info.

Trykker på alle de rette knappene

Spillmekanikken er i bunn og grunn som i forgjengeren. Som regel handler oppdragene om å komme seg helt inn i et system eller en base for å få tak i noe spesielt, men veien din er annerledes denne gangen. Som regel kan du selv velge om du skal fysisk snike deg inn, skyte deg inn, eller fjernhacke deg inn i det aller helligste uten at noen vet at du har vært der.

Nye leketøy som dronehelikopter og fjernstyrt bil gjør hackingen mye morsommere enn i forgjengeren.
Nye leketøy som dronehelikopter og fjernstyrt bil gjør hackingen mye morsommere enn i forgjengeren. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Som før kan du manipulere omgivelsene dine for å nå målet ditt (avlede oppmerksomhet, overbelaste en transformator, etc.) men denne gangen har du også en liten, radiostyrt bil og et dronehelikopter. Disse verktøyene åpner opp for en langt mer interessant spillopplevelse enn tidligere.

Skal du installere en bakdør i et datasystem? Kanskje det er lurt å rekognosere litt med dronen først. Kanskje du finner en luftsjakt hvor du kan sende inn den fjernstyrte bilen. Med denne kan du farte rundt og snappe opp adgangsnøkler, viktig informasjon og så videre. Søren heller, send inn dronen også, slik at et av dem kan avlede oppmerksomheten dersom det andre blir oppdaget. Hack opp dører, skru av sikkerhetssystemer, slå ut vakter – og hvis du gidder kan du spasere inn etterpå og avslutte oppdraget selv, bare for å understreke hvor mektig du egentlig er.

Noe av det beste er å hacke bankkontoene til intetanende, uskyldige mennesker.
Noe av det beste er å hacke bankkontoene til intetanende, uskyldige mennesker. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Det finnes som regel mange ulike måter å løse den samme oppgaven på. Alt dette gjør at oppdragene føles som om man utfører krevende kupp hentet ut fra Mission Impossible eller Ocean’s Eleven – bare smartere. Det sier litt.

Bilkjøringen er veldig arkadepreget, men kjøreopplevelsen sitter bedre nå enn i forgjengeren. Det virker også som om Ubisoft har gjort kjøretøyene mer hardføre nå enn i forgjengeren, til stor glede for oss som liker å ta korteste veien fra A til B uavhengig av hva som måtte være i vår vei.

Flerspiller på vent

Noen få timer etter at jeg begynte min gjennomspilling, valgte Ubisoft å slå av den sømløse flerspillerdelen. Grunnen var at flerspilleren gjorde at hele spillet krasjet om og om igjen. I skrivende stund er dette ennå ikke fikset, men utviklerne jobber med saken. Så snart flerspillerdelen var borte, gikk gjennomspillingen knirkefritt. Et par ting rakk jeg imidlertid å få med meg.

Flerspillerdelen er grunnleggende sett som før. Du kan velge å spille koblet opp mot Ubisofts server, slik at andre spillere kan invadere din økt – og motsatt. Du kan oppleve å bli «hacket» av andre spillere mens du selv holder på med et oppdrag, og dermed starter en intens katt og mus-lek. Eller kanskje det er du som jakter på en stakkars uvitende motspiller. Selv har jeg svært begrenset interesse av flerspillerdeler i slike spill, men Watch Dogs-versjonen klarer fremdeles å engasjere meg.

Du kan også spille på lag med venner og fremmede, der dere løser oppgaver sammen. Dette fikk jeg ikke testet ut under gjennomspillingen, men det spiller ikke så stor rolle. Etter over 40 timer med Watch Dogs 2 er det fremdeles så mye annet å bruke tiden på.

Selv om det også er en del virkelig irriterende sider ved dette spillet.

Så gjør vi så når vi kløner det til

Enkelte ting skurrer en smule. For eksempel er det fullt mulig å kjøre en liftbil opp en bratt trapp og heve selve heisen til topps uten at du vipper over ende, selv om alle fysiske lover skulle tilsi noe annet (ja, jeg kjører mye liftbil når jeg først kan). Det er heller ikke helt normalt at parkerte biler står og småhopper av seg selv på gaten.

Denne mildt sagt uheldige glitchen dukket opp da jeg spionerte på et kontor i SIlicon Valley. Dessverre er det en del slike.
Denne mildt sagt uheldige glitchen dukket opp da jeg spionerte på et kontor i SIlicon Valley. Dessverre er det en del slike. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Den kunstige intelligensen kan variere veldig. Noen ganger er det et svare strev å valse opp med en gruppe sikkerhetsvakter fordi de plutselig bestemmer seg for å fange deg i en utspekulert knipetangsmanøver, andre ganger kan politiet gi opp biljakten om du bare bytter felt en tre-fire ganger.

Apropos politiet: de virker ikke helt vel bevarte. Noen ganger kan jeg pløye gjennom mine mykere medtrafikanter som en varm kniv i smør uten at de bryr seg. Andre ganger kan jeg komme til å trykke på en feil knapp og ufrivillig delje til en uskyldig forbipasserende – da mener politiet det er på sin plass å skyte meg i hodet, selv om jeg står helt i ro.

Alt dette er likevel til å leve med. Verre var det da jeg skulle gjennomføre spillets første, store biljaktscene. Målet var å stjele en høyteknologisk bil og å unnslippe politiet som tok opp jakten. Problemet var bare at akkurat da hakket så voldsomt på skjermen (dette var før flerspillerdelen var slått av) at det var umulig å føre bilen helskinnet gjennom bykjernen; jeg krasjet i biler, folk og hus fordi det var minimal sammenheng mellom hvilke knapper jeg trykket på og hvor bilen kjørte. Til slutt endte jeg opp med å forlate det nær totalhavarerte vraket midt i et lyskryss slik at jeg kunne kaste meg i en elv og svømme bort fra politistyrkene. Først da faren var over kunne jeg vende tilbake til åstedet og tvinge den rykende, hostende metallhaugen i mål, uten at noen brydde seg.

Spillet lar deg også skyte deg ut av problemer. Det føles likevel veldig feil.
Spillet lar deg også skyte deg ut av problemer. Det føles likevel veldig feil. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Watch Dogs 2 byr også på noen snåle tilfeller av kognitiv dissonans. Spillet legger på mange måter opp til at du skal være en sympatisk, ålreit fyr som foretrekker hacking fremfor håndgemeng. Verktøyene du har til disposisjon er nær perfekte for å løse oppgavene du møter på en ikkevoldelig måte, helt i tråd med verdisynet du representerer i Dedsec. Da føles det bare snodig at du når som helst kan dra frem en maskinpistol og plaffe ned folk og fe – det harmonerer bare ikke med hvem vi blir fortalt at Marcus er. Det er også snålt når du skal få flere følgere på appen din ved å lage en spektakulær bilstunt-video og forbipasserende flyr over panseret ditt som filledukker fordi du er en dårlig sjåfør. Dette er eksempler hvor du som spiller må påta deg mye av skylden selv for det som skjer selv, men det stemmer bare ikke helt. Ulykker og drap har ingen tyngde i Watch Dogs 2. Det bare skjer, og så fortrenger man det etterpå. Du er alltid den snille, uansett hvor mange uskyldige medmennesker som må bøte med livet.

Dette er ikke nok til å ødelegge for hele spillopplevelsen. Men det understreker det faktum at stadig mer komplekse spill vil føre til stadig nye, uforutsette utfordringer for både utviklere og spillere.

Persongalleriet er særegent.
Persongalleriet er særegent. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Konklusjon

Det originale Watch Dogs var mørkt, dystert og ensformig. Oppfølgeren er lys, funky og energisk. Mens forgjengeren var gravalvorlig og intens, er arvingen lett, leken og spennende. Alt som ikke fungerte er skåret bort, det som er igjen er blitt utbrodert og forbedret på nær sagt alle måter.

Selv skurkene i Watch Dogs 2 er interessante.
Selv skurkene i Watch Dogs 2 er interessante. Bilde: Petter Lønningen/Gamer.no

Persongalleriet er noe av det beste ved hele spillet. Jo visst fremstilles figurene på en overdrevet måte, men de er alle sammen fascinerende og besnærende. Selv skurkene – kanskje særlig skurkene – fremstilles som interessante og fargerike personer du vil vite mer om. Det skjer ikke så ofte i et dataspill.

Watch Dogs 2 er et spennende, engasjerende og utfordrende spill med en klar, tydelig identitet. Det lykkes langt på vei i å fortelle en medrivende historie om reelle problemstillinger og friheter vi tar for gitt. Samtidig tillater spillet seg ett og annet skråblikk på både hacker- og spillkultur, uten at det gjør narr av disse. Først og fremst byr spillet på en unik, underholdende spillmekanikk og et menneskelig persongalleri man kan forholde seg til. Dette gjør Watch Dogs 2 til et av årets aller beste spill.

Watch Dogs 2 er ute til PlayStation 4 (testet) og Xbox One. En PC-utgave skal slippes 29. november.

Vurdering


"Dette er et av de beste spillene jeg har spilt på flere år."

Watch Dogs 2 PS4

Watch Dogs 2 XOne

Watch Dogs 2 Windows

Watch Dogs 2 PS4 PS4 9/10 XOne Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. november 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

Beste priser

Forhåndsbestill 499,- Til butikk
På lager 516,- Til butikk
På lager 519,- Til butikk
På lager 542,- Til butikk

Watch Dogs 2 XOne XOne PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. november 2016
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

Beste priser

Forventet lagerdato 495,- Til butikk
På lager 545,- Til butikk
På lager 548,- Til butikk
På lager 548,- Til butikk

Watch Dogs 2 Windows Windows PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. november 2016
  • Plattform: Windows

Beste priser

Nedlasting 430,- Til butikk
Ikke på lager 499,- Til butikk
Ikke på lager 499,- Til butikk
Nedlasting 549,- Til butikk

Kommentarer (28)

Forsiden akkurat nå

Til toppen