ANMELDELSE: Fallout 3: Game of The Year Edition
Anmeldelse

Fallout 3: Game of The Year Edition

Alltid nok å gjøre i atomødemarka

En nydelig gavepakke til rollespillerne der ute.

Fallout 3 var kanskje fjorårets største gavepakke til fans av vestlige rollespill. Man får ikke sjansen til å ta et dypdykk i en så omfattende og genuint spennende verden som The Capital Wasteland ofte nok, og Bethesda Softworks er eksperter på omfattende spillverdener man pløyer seg vei gjennom i førsteperson.

Dette har ikke skjedd over natta, og de har finpusset kompetansen sin i over femten år, noe som med rette har gjort de fortjent til å kalle seg en av verdens absolutt fremste rollespillutviklere.

Trailer for Mothership Zeta. Utvid

Jeg klager derfor ikke når jeg får sjansen til å besøke den herlige postapokalyptiske skildringen av Washington DC igjen. Denne gangen med hele fem ekstrapakker med på lasset, som feiter opp et spill som allerede er en tungvekter av dimensjoner.

Dette er sannsynligvis en av de mest innholdsrike rollespillpakkene der ute.

Stolt tradisjon

Vi har allerede en fyldig anmeldelse av Fallout 3 på plass, så jeg vil primært ta for meg det som er nytt ved denne utgaven, altså utgivelsespakkene Operation Anchorage, The Pitt, Broken Steel, Point Lookout og Mothership Zeta.

Bethesda er ikke som utviklere flest, og de har en lang tradisjon med å gi ut solide årets spill-utgaver hvor de legger ved alt innhold som har blitt lansert i ettertid av en utgivelse. Man kan gjerne krangle om hvorvidt det er rett å kalle de årets spill når det som regel er basert på skussmålet til noen utvalgte spillsider, men jeg synes at de skal få lov til det når de gir oss rollespillnerder nok av insentiver til å fortsette å kose oss gjennom historiene deres månedsvis etter utgivelse.

Rekkefølgen jeg har valgt er den jeg spilte gjennom spillet i. Siden Broken Steel øker øverste erfaringsnivå fra 20 til 30 og fortsetter hovedhistorien så valgte jeg å fullføre den sist. Utover det har jeg fulgt rekkefølgen utvidelsespakkene kom ut i. Det er ikke dermed sagt at det er den riktige rekkefølgen. Your mileage may vary.

Måten man aktiverer disse utvidelsespakkene på er for øvrig ved å starte en ny spilløkt eller hente opp en gammel en. Etter en liten stund vil man finne en rekke radiosignaler som leder en til nye steder.

Krigen mot kineserne er lang og tøff, selv om jeg ikke forstår hvorfor noen ville beskytte Alaska.
Krigen mot kineserne er lang og tøff, selv om jeg ikke forstår hvorfor noen ville beskytte Alaska.

Operation: Anchorage

Et av disse radiosignalene leder deg til en avsidesliggende bunker bemannet av avhoppere fra The Brotherhood of Steel. Etter å ha hjulpet de med å rydde opp noe skrot i form av supermutanter utenfor finner du veien under jorda. Der viser det seg at en eldgammel simulator nekter de tilgang til et lukket rom fylt med teknologi fra før krigen mot Kina.

Det eneste som gir tilgang til denne simulatoren er en Pip-Boy av typen du har festet rundt håndleddet. Som rimeligheten selv tar du selvsagt på deg oppdraget med å fullføre simulatoren mot lovnader om å få alle verdisaker som måtte befinne seg side om side med teknologien de er på utkikk etter.

Denne simulatoren ligner mye på den man finner et visst sted i historiedelen av hovedspillet. Forskjellen er at du nå inntar rollen som en menigmann i krigen om Anchorage. Programmet er utformet for å trene soldater til krig mot kineserne, og du våkner opp blant noen snødekte fjell med minimalt av utstyr. Etter kort tid får du kontakt med din overordnede, som forteller deg at du må kjempe din vei til trygghet. Deretter begynner moroa.

Utfordringen i denne biten av Operation: Anchorage er å komme seg forbi en mengde stasjonerte kinesiske soldater som vil ha tak i den patriotiske stumpen din. Moroa ligger i at spillet fra første start gir deg valget mellom å pumpe tempoet til toppnivå og skyte din vei fri eller snike deg frem. Sistnevnte er noe det var tilnærmet null av i Fallout 3, og det er forfriskende å se at det i de fleste tilfellene fungerer godt her.

Etter at du har kommet deg i trygghet får du ros av sjefens sjef. Siden tildeles du en rekke prestisjetunge oppdrag som for det meste går ut på å ødelegge vitalt kinesisk utstyr for å gjøre det lettere for resten av karene å drive kineserne tilbake til landet på andre siden av dammen. Det betyr for det meste at du får utøve vold over avstand med heftige skytevåpen.

Litt god gammeldags cowboyprat gjør det enkelt å finne den tanketomme patrioten i deg.
Litt god gammeldags cowboyprat gjør det enkelt å finne den tanketomme patrioten i deg.

Operation: Anchorage er nemlig langt mer actionpreget enn resten av Fallout 3. Spilleren får svært få valg, hvorav ingen av særlig tyngde, og dette er for det meste en ren og skjær skytefest. Det er ikke dermed sagt at det er en utelukkende dårlig ting. Fallout 3 er tross alt et rimelig dialogtungt spill, og jeg hadde ingen problemer med å kose meg med litt hjernedød nedplaffing som et avbrekk. I tillegg får du mulighet til å utforske visse deler av historien bak denne konflikten i Alaska gjennom ymse dataterminaler rundt omkring, så helt hjernedødt er det ikke.

Du ikke får tilgang til ditt eget utstyr ettersom du løper rundt i et dataprogram. Dermed er det utstyret du får og plukker opp som benyttes her. Dette inkluderer blant annet noen lekre lyddempede våpen, samt den unektelig lekne muligheten til å snikmyrde intetanende kinesiske soldater med kniv. Måten helsen din håndteres på er også annerledes. I stedet for å benytte doktorer, «stimpaks» eller spise mat, har du heller tilgang til helseposter på strategiske steder. Her er det som regel to automater som fyller opp helsen din og gir deg full ammunisjon igjen. Deretter er det på'n igjen med massakren.

Til tross for at det er moro med et lite avbrekk fra de tradisjonelle rollespillelementene så har Operation Anchorage visse svakheter. Omgivelsene er for det meste ganske kjedelige, historien er temmelig irrelevant og det kan fort bli litt for mye av det gode. Som et avbrekk fungerer denne utvidelsen fint, men de andre utvidelsespakkene viser at Fallout 3 er langt mer fornøyelig når det spiller på historiefortelling og gode dialoger. Det er tross alt et rollespill med skytespillelementer, ikke omvendt.

6 av 10

The Pitt

Who you gonna call? Ikke denne fyren, i hvert fall.
Who you gonna call? Ikke denne fyren, i hvert fall.

Det er atter en gang et forlokkende radiosignal som drar deg mot nye jaktmarker, og denne gangen kommer signalet fra en radiomast utenfor byen Pittsburgh. Etter litt snusing rundt omkring finner du frem til slaven Wernher, som har rømt fra en Raider-koloni i nevnte storby. Det viser seg at høy radioaktivitet har ført til store mutasjoner på beboerne i industribyen, og at den eneste måten å kurere disse på er ved å stjele et serum fra skurkenes overhode Ashur. Som en velarmert kjekkas kan du selvsagt ikke si nei.

For å få innpass i byen uten å ende opp som en skyteskive må du skaffe deg en slavemundur og frivillig gi fra deg alt av utstyr. Dette betyr at du atter en gang står på bar mark uten mulighet til å dra nytte av alt snopet du har greid å få tak i gjennom dine tidligere eventyr. I stedet får du tilgang til nye våpen som er eksklusive for The Pitt, blant annet det sexy nærkampsvåpenet Autoaxe, som er en slags vinkelsliper med en sylskarp vifte montert i front. Sånne ting kommer selvsagt til nytte når du skal lemleste en Raider-leir.

Veien opp til overhodet Ashur er selvsagt ikke barnemat, og du må fullføre flere risikable oppdrag for å opparbeide deg tillit og få tilgang til slavesjefenes indre område. Dette inkluderer å slåss mot de mest aggressive mutantene om stålbarrer samt brutale gladiatorkamper i svært radioaktive omgivelser. Det hele akkompagnert av en forholdsvis solid historielinje som tilbyr mye av den gode historiefortellingen kjent fra resten av spillet.

I motsetning til Operation: Anchorage så er det stort fokus på historien og moralske valg i The Pitt. Ønsker du å være en svikende luring så kan du tyste på ulovlighetene de andre slavene foretar seg. Ønsker du å være en purgod messias så kan du selvsagt ofre all profitt til fordel en stjerne i margen hos han på loftet. Disse valgene påvirker kanskje ikke historien i så stor grad som man skulle ønske, og forandringen skjer for det meste i karmapoengene dine, men det er også slik Fallout 3 ofte har håndtert moral.

Radioaktivitet har gjort de lokale beboerne dobbelt så krokrygget og bittelitt penere.
Radioaktivitet har gjort de lokale beboerne dobbelt så krokrygget og bittelitt penere.

Styrken til The Pitt ligger i hvordan den dystre slavebyen skildres. Her er det et sterkt preg av tunge, grå og triste omgivelser. Det ligger en ubehagelig sky av depresjon og livsforakt over hele Pittsburgh, og om du velger å gå den gode stien så føler du deg virkelig som en reddende engel. Historien er heller ikke så verst. Dette er på ingen måte et høydepunkt blant utvidelsespakkene, men et fint sidespor som gir fylde og autentisitet til en rimelig forferdelig verden (på en god måte).

Svakheten til The Pitt ligger også i hvordan den dystre slavebyen skildres. Det er ikke så mye som et lysglimt under hele oppholdet i Pittsburgh, og det kan bli en anelse kjipt å kun vandre rundt i industritåka etter hvert. Denne pakken er ikke så lang at det føles som en byrde, men når resten av den postapokalyptiske verdenen i Fallout 3 er såpass sorgtung så hadde det vært fint med så mange avbrekk fra alle gråtonene som mulig.

Alt i alt er The Pitt en rimelig flott affære, og på sett og vis den utvidelsen som ligner mest på hovedspillet. Historien om slaveriet i den fiktive versjonen av Pittsburgh er tidvis gripende og realistisk utrivelig skildret, og vel verdt å ta en titt på om man er forberedt på mer av den triste hverdagen i The Capital Wasteland. Det kan bli for mye av det gode (eller kjipe) til tider, men det hele er over på drøyt fem timer og er vel verdt å få med seg på veien.

7 av 10

Point Lookout

Litt mindre sopp neste gang, kompis, så høres du kanskje ikke så hippie ut.
Litt mindre sopp neste gang, kompis, så høres du kanskje ikke så hippie ut.

I motsetning til ropene om hjelp som utløser de to første utvidelsespakkene, er det en invitasjon til en oppdagelsesreise som setter i gang denne godbiten. Dette stedet er en av få deler av USA som er uberørt av atomkrigen mot Kina, men den gigantiske konflikten har likevel ført til at det meste av sivilisert liv har forlatt området. Det betyr at du slipper å bry deg om irriterende menigmenn rundt omkring når du skal lete etter skjulte skatter. Og de er det mange av.

Point Lookout er nemlig langt mer omfattende rent størrelsesmessig enn de andre utvidelsespakkene. Her får du et landskap på størrelse med en femtedel av originalspillet å boltre deg på. Dette er selvsagt bebodd av alt fra innavla bondeknøler med hagler til hjernevaskede urfolk som vil ha skalpen din, så tiden står aldri stille.

Denne sumpperlen ligger langt unna ødemarken, og du kommer deg dit med en sjarmerende trebåt. Før du skritter om bord møter du en kvinne som leter enn den opprørske datteren sin. Hun har nemlig stukket hjemmefra, og som en brumlebass væpnet til tennene ser du vel mann (eller kvinne) ut for jobben å finne henne.

Det er nok av oppdrag å ta på seg i Point Lookout, selv om ryggraden her er jakten på den forsvunne jenta. Du kan for eksempel hjelpe en av de lokale bondeknølene med å samle ingredienser til hjemmebrentsbrygging (som visstnok involverer blant annet batterisyre), utforske skjebnen til en kinesisk spion eller dra på skrømtsafari. Strukturen er veldig åpen, det er ingenting i veien for å dra på oppdagelsferder i sumpen i ro og mak.

Altfor få spill lar deg karnøfle bondeknøler med skytevåpen og spader.
Altfor få spill lar deg karnøfle bondeknøler med skytevåpen og spader.

Rent historiemessig er dette den klart beste utvidelsespakken i mine øyne. Både hovedoppdraget og de små sideoppdragene byr på interessante dialoger med gode stemmeskuespillere, kreativt fortalte historier og spennende hendelser. Jeg var redd for at det hele skulle bli en bondemassakre a lá Redneck Rampage anno 2009 en stund, men det er attråverdig hvor godt de har greid å variere oppdragene i området.

Hva varighet angår er denne utvidelsen på nivå med resten, og tar rundt fem timer totalt. På grunn av det omfattende spillområdet er det likevel massevis av moro å ta del i om man er av den eventyrlystne typen, og det er null problem å slå ihjel noen timer i den digre sumpen.

Point Lookout har egentlig ingen åpenbare svakheter, og er nok favoritten min blant utvidelsesinnholdet. Ikke bare får man mange spennende steder å utforske, både oppdragene og fiendene er forfriskende og kreative. Det er også godt å ta en pause fra den gulbrune og ihjeltørkede ødemarka til fordel for en liten ferie blant grønt gress og vann som ikke dreper deg.

9 av 10

Mothership Zeta

Hadde du greid å holde deg unna? Tenkte ikke det.
Hadde du greid å holde deg unna? Tenkte ikke det.

Nå er det på tide å besøke det absurde. Som den sporhunden du er følger du selvsagt nok et radiosignal, og denne gangen ledes du til en kræsjet UFO. Før du rekker å snuse rundt altfor lenge blir du sugd opp av en stråle, og du våkner omsider opp halvnaken i en celle med en kvinnelig medfange. Etter en anstrengt introduksjon finner dere ut at dere skal simulere et slagsmål for å tiltrekke romvesenvokternes oppmerksomhet, før dere juler de opp og forsøker å finne en vei ut.

Allerede noen minutter etter at man kommer til romskipet finner man det første romvesenvåpenet, en sjokkbatong. Derfra og ut introduseres du for en mengde spennende våpen som sier «pew pew» snarere enn pang. Siden fangevokterne har ribbet deg for utstyret ditt blir du tvunget til å plukke opp ymse laserplaffere fra etterlevningene til de små grå mennene du skyter. Det er slettes ikke dumt, for de nye våpnene er i de fleste tilfellene mye sterkere enn de du finner nede på jorden.

Det viser seg etter hvert at romvesnene har fanget folk i mange hundre år, og det er spennende å møte alt fra samuraier til cowboyer. Det klart beste aspektet ved denne utvidelsespakken er i mine øyne stemmeklipp man finner rundt omkring i romskipet. Her hører man vitnemål fra folk som har blitt fanget gjennom tid, og de spenner fra svært morsomme til regelrett deprimerende. Disse er mange i tallet, og tilfører Mothership Zeta en alternativ fortellerstil som for det meste har vært fraværende i Fallout 3.

Å knytte vennskapsbånd med nye raser er så sekstitalls. Nå er det massemord som er på moten.
Å knytte vennskapsbånd med nye raser er så sekstitalls. Nå er det massemord som er på moten.

Også omgivelsene er veldig pene, der man trasker omkring i et fargefylt futuristisk romskip som står som en direkte kontrast til atomødemarka, med avanserte datamaskiner og apparater rundt omkring. Mye av dette utstyret får man også tilgang til, for eksempel laserkanoner, strømtårn og maskiner som fryser fiender. Denne utvidelsen oppleves i det hele tatt som veldig annerledes fra kjernespillet, men det er på ingen som helst måte en dum ting.

Mothership Zeta kan på sett og vis sies å være en krysning mellom Operation: Anchorage og The Pitt, der de har funnet den hårfine balansen mellom høyintensitetsaction og solid historiefortelling i forholdsvis trange miljøer. Rent kreativt er dette den klart beste utvidelsespakken som har kommet, og de stimulerende omgivelsene gjør det til en lek å forsere de ulike hindrene spillet skyter mot deg.

Det er vanskelig å forklare akkurat hvorfor denne utvidelsen er så flott uten å røpe mye av innholdet, noe jeg vet ikke er særlig populært, så dere får bare ta meg på ordet når jeg sier at man finner masse småsnacks som krydrer en allerede upåklagelig opplevelse her. Sammen med Point Lookout står Mothership Zeta som den klart sterkeste ekstrapakken til Fallout 3, og om man bryr seg pent lite om å traske videre på hovedhistorien så er det en av disse man bør ta en titt på (helst begge).

9 av 10

Broken Steel

Broken Steel gjør deg til en riktig så mannevond fanden.
Broken Steel gjør deg til en riktig så mannevond fanden.

Det var mye misnøye å spore i tiden etter at Fallout 3 kom ut. Slutten var for veldig mange antiklimatisk, og fungerte på ingen måte som en god sammensnurping av et ellers lekkert produkt. Jeg skal ikke si meg uenig med de som følte det sånn, og jeg ble definitivt glad da jeg hørte at Bethesda tok ansvar og lanserte Broken Steel. Denne utvidelsen gjør nemlig noe man på tegneseriespråket kaller en «retcon». Dette går kort fortalt ut på at man går tilbake og forandrer historien av en eller annen grunn. Og i dette tilfellet er det altså fordi det opprinnelige slutten rett og slett var for dårlig.

I tillegg til å lansere en ny slutt øker Broken Steel også grensen for høyeste ferdighetsnivå fra 20 til 30. Derfor freste jeg de fire andre utvidelsene først, for å stå bedre rustet mot den nye slutten. Det viste seg slettes ikke å være nødvendig, ettersom du ender opp som en mektig liten sak på kort tid, men det var likevel ikke dumt å spille slutten sist.

Denne utvidelsen begynner der hvor hovedspillet sluttet brått. Du våkner til deg selv i hovedkvarteret til The Brotherhood of Steel, hvor du får tilbakemeldinger basert på hvilket valg du tok under den originale slutten. Deretter blir det klart at de har gjort deg til et fullkomment medlem av organisasjonen sin. I tillegg til heder, ære og et klapp på skuldra så får du også lov til å ta på deg noe av drittarbeidet deres. Det er ikke bare fryd og gammen å våkne opp etter et langt sykeleie, altså.

Som en konsekvens av å kunne nå høyere erfaringsnivå vil du også få tilgang til mye snop, blant annet en rekke nye ferdigheter og gjenstander. Det kommer selvsagt godt med, for det er noen nye fiender som virkelig sparker rumpe.

Her finner du mange nye fiender, blant annet Cher.
Her finner du mange nye fiender, blant annet Cher.

Historiemessig stiller Broken Steel naturligvis sterkt, ettersom det er den eneste utvidelsen som sikter mot å utvide hovedhistorien. Måten den utspiller seg på er kanskje ikke like spennende som i noen av de andre ekstrapakkene, men til gjengjeld er den desto mer interessant siden den fortsetter en fortelling du sannsynligvis har investert et solid antall timer i allerede.

Hva de velkjente dilemmaene angår så er det ikke mange av de å spore her. Dette har selvsagt mye med at oppdraget ditt i all hovedsak går ut på å knekke The Enclave en gang for alle. Det finnes visse valgmuligheter nå og da, men det hele går i bunn og grunn på skinner. Heldigvis er det mye spennende historie å suge inn gjennom dataterminalene man finner rundt omkring, og de med de samme tvangstankene som meg nyter nok å oppleve dybdehistorie på det viset.

Denne utvidelsen er i all hovedsak ment som en erstatning for de punktene hvor Fallout 3 kom til kort, så jeg føler at det er en nødvendighet å kommentere slutten det byr på. Den er god. Den er ikke superepisk og storslått på en måte som for alltid vil brenne seg inn i minnet ditt, men den er tilfredsstillende og fungerer som et godt punktum for en opplevelse som har klemt altfor mange timer ut av en stakkars rollespiller. De har også lært av tidligere idioti, og det er nå fullt mulig å spille videre igjen etter at du er ferdig med kjernehistorien. Det kom ikke et sekund for tidlig.

Det er likevel ting å utsette på ved Broken Steel. Noen ganger blir det for eksempel altfor mye skyting og altfor lite givende historiefortelling. Flere av actionsekvensene varer unødvendig lenge, og det oppleves nesten som om de har pakket en drøss med fiender inn i små områder for å hale ut tiden noen steder. Det preger ikke spillet i så stor grad at det ødelegger opplevelsen, men det får en likevel til å lure på om de kunne ha gjort mer med produktet.

Det er ingen måte å unnslippe på når man stryker hunden mot hårene og hunden tilfeldigvis er i besittelse av ekstreme strømvåpen.
Det er ingen måte å unnslippe på når man stryker hunden mot hårene og hunden tilfeldigvis er i besittelse av ekstreme strømvåpen.

Alt i alt oppfyller Broken Steel de kravene jeg stilte til en videreføring av historien, og innholdet du får er jevnt over godt. Du vil ikke oppleve øyeblikk som når opp til spillets absolutte toppnivå, men det viktigste er tross alt at det holder jevnt over høy kvalitet. Historien er god, kampene er spennende og slutten er endelig verdig et spill som dette.

8 av 10

Konklusjon

Jeg har veldig lyst til å anbefale dette spillet til alle der ute, egentlig, men det piner rollespillnerden i meg å innse at alle ikke er like. Til tross for at Fallout 3 blander skytespill- og rollespillelementer på en fortreffelig og forholdsvis tilgjengelig måte, kan det nok bli for tekst- og dialogtungt for mange.

For de som har en viss interesse for vestlige rollespill, derimot, representerer Fallout 3 noe av det ypperste som har blitt gitt ut de siste årene. Denne pakken sikter seg naturligvis inn mot de som ikke eier hovedspillet fra før av, og for disse kan jeg ikke gjøre annet enn å komme med den varmeste anbefaling. Selv brukte jeg rundt 30 timer på alt ekstrainnholdet som er med i denne pakken, og med 60 timer investert fra før av står denne pakken for en av de mest helhetlige spillopplevelsene jeg har hatt på noen år.

Eier du ikke Fallout 3 fra før av og vil ha et rollespill – kjøp. Hvis du allerede er i besittelse av det så finnes alle ekstrapakkene separat i din konsolls respektive nettbutikk, og du vet at du vil ha minst én av de.

Fallout 3: Game of the Year Edition er i salg for PC, PlayStation 3 og Xbox 360 (testet).

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen