Dead or Alive: slåssespillserien som er mer kjent for sine «jiggle physics» enn sine «juggle combos». Elefanten er i rommet, så la oss snakke om den først som sist.
«Å, er ikke det det puppespillet?» spurte en kamerat meg da jeg inviterte til slåssespillkalas over helgen. «Joda ...» sa jeg litt nølende — nølende fordi jeg saktens ikke er helt sikker på hva Dead or Alive 6 forsøker å være. For der Dead or Alive-serien alltid har bydd på brede utringninger, bare mannekropper og overdimensjonerte frontpartier, virker det som om det nyeste spillet i serien, Dead or Alive 6, har forsøkt seg på en litt annen tilnærming.
Ikke bare har samtlige figurer på seg langt mer klær enn det de noensinne har hatt tidligere i serien, men selv den minste antydning til lettere bekledning har blitt gjemt under lag på lag med langsomme og tilfeldige prosesser som sørger for at kun de mest dedikerte får tilgang på kostymene de egentlig vil ha.
Misforstå meg ikke: Jeg synes det er flott at utviklerne i det minste forsøker å gjøre noe nytt. Ved å ta et par steg vekk fra den overdrevne seksualiseringen lar Koei Tecmo slåssingen snakke mer for seg selv, og den har egentlig ganske mye spennende å komme med. Dessverre har det seg likevel slik at ingen av spillets andre bestanddeler klarer å leve opp til de andre spillene i sjangeren, og totalt sett virker det derfor som om spillet famler rundt i blinde på jakt etter noe som helst det kan bruke for å skille seg ut. Dessverre uten videre hell.
Alle er velkomne
Men slåssingen er som sagt spennende: Dead or Alive 6 er et tredimensjonalt slåssespill i samme gate som Tekken- og SoulCalibur-spillene, og byr på raske og hardtslående sammenstøt for alle penga. Hver av de 24 figurene som følger med er flott designet og har en håndfull unike slåssestiler, angrep og animasjoner å skilte med. Brumlebassen Bass er for eksempel en tradisjonell wrestler-type; Hitomi kjører på med karate-inspirerte bevegelser; mens Hayate, Hayabusa og de andre ninjaskikkelsene sverger til teleportering og spretne mugen tenshin-triks.
De mange stilartene føles unike og passer godt inn i universet. Figurene barker sammen på tvers av en rekke arenaer, og til tross for det vellet av teknikker og mulige oppsett man kan snuble over, passer alt egentlig veldig godt sammen.
En viktig del av dette er seriens eminente animasjoner: Dead or Alive har alltid hatt godt flyt, og Dead or Alive 6 leverer sånn sett akkurat som forventet. Figurene beveger seg raskt, smidig og aggressivt, og basketakene lar seg selvfølgelig også affisere av dette.
Det går med andre ord unna, men likevel synes jeg figurene godt kunne vært litt enklere å kontrollere. Noe så enkelt som å løpe er for eksempel ikke alltid like lett å gjøre i praksis, og det å benytte seg av spillets utypiske «hold»-system høres langt bedre ut i teorien enn det faktisk fungerer i praksis.
Et godt grunnlag
Kampsystemet er likevel svært potent, noe som øyeblikkelig blir klart når man ser nærmere på hva spillet har å by på av opplæringsmuligheter. Med et par knappetrykk havner man nemlig i spillets «tutorial»-avdeling, og dette er en omfattende og dyptgående gjennomgang av alt man kan finne på å gjøre i Dead or Alive 6. Her er det leksjoner om alt, fra hvordan man utfører en alminnelig Bayman-kombo og hvordan «3-way holds» skiller seg fra «4-way holds», til hva man kan gjøre med fiender som har snudd seg rundt og hvilke knapper man må trykke på for å sende av gårde et superangrep.
Alt snøres sammen med en forklarende tekst etterfulgt av en knappebeskrivelse av hvordan det aktuelle trikset utføres og en mulighet for spilleren til å mestre det der og da. De fleste slåssespill klarer som regel å presentere de mest grunnleggende delene av kampsystemet sitt på en ålreit måte, men det er vanligvis mye som aldri blir forklart. Jeg måtte for eksempel ty til YouTube og lyssky spillfora for å lære meg mange av de skjulte angrepsmulighetene i Tekken 7, så å få alt servert på et sølvfat slik som i Dead or Alive 6, var noe litt utenom det vanlige.
Ikke at det grunnleggende kampsystemet er så vanskelig å forstå seg på: Spillet benytter seg hovedsaklig av to angrepsknapper – én dedikert til slag og én holdt av til spark – mens de to andre ansiktsknappene lar deg aktivere typiske «grabs» og de tidligere nevnte hold-teknikkene.
Det er først og fremst sistnevnte som skiller Dead or Alive fra røkla. Spillets hold-system er en strategisk stein, saks, papir-lek som lar deg kontre fienders angrep og bruke deres egenskaper til din fordel hvis du er flink til å reagere og forutse hva motstanderen er i ferd med å angripe med. Det er et system som kan straffe overivrige fiender som konsekvent benytter seg av de samme angrepene om og om igjen, og selv om det høres meget fornuftig ut på papiret, er det en god del vanskeligere å bruke det i praksis.
Slik jeg har erfart det så langt, er ideen nemlig langt bedre enn utførelsen: Spillets flerspillermodus kryr fortsatt av superaggressive spillere som hamrer de samme kombinasjonsangrepene om hverandre, og enda så mye jeg prøver, klarer jeg ikke å få bukt med timingen og bruken av de ulike hold-variasjonene. Akkurat her er det nok likevel bare jeg som trenger litt mer øving.
Den sjette DEAD OR ALIVE-turneringen
Ved siden av den tidligere nevnte opplæringsdelen, er det selvfølgelig flere ulike arenaer for trening og slåssing i spillet: Det har en sedvanlig arkademodus, en overlevelsesmodus og et par andre steder man kan kaste seg ut i kamp mot datastyrte fiender.
En historiemodus er det selvfølgelig også plass til, og som forventet er dette av det samme kaliberet som de fleste andre slåssespillfortellinger. Den sjette DEAD OR ALIVE-turneringen går av stabelen, og midt oppi det hele finner en mystisk underavdeling av DOATEC ut at de skal benytte seg av kaoset for å gjenopplive Raidou.
Jeg har nesten ingen erfaring med Dead or Alive-fortellinger fra før av, så det kan godt hende fans vil få litt mer ut av det intetsigende plottet, men måten det fremstilles på – som en erketypisk b-film med overdrevne aksenter, brå overganger og mye melodrama – er uansett ganske slapt.
Det hjelper selvfølgelig langt på vei at dette er flotte figurer som har interessante personligheter og en god del sjarm. Jeg skal innrømme at jeg lot meg rive med til tider, og de mange sidefortellingene er ikke helt uten substans og øyeblikk med skikkelig glimt i øyet, men helhetsinntrykket er likevel ikke mye å skrive hjem om.
Og når handlingen først er overstått, er det ikke så mye å ta seg til hvis man spiller Dead or Alive 6 alene. Det er en generell mangel på moduser, og selv de tradisjonelle variantene jeg nevnte ovenfor gir meg svært lite i lengden.
Da er det selvfølgelig bra at spillet byr på en ordentlig flerspillerdel – både lokalt og via internett – og som i de fleste andre slåssespill er det nok her man kommer til å tilbringe mest tid. Og da kan det til gjengjeld være svært underholdende å spille Dead or Alive 6, men med så mange solide slåssespill utgitt i nær for- og fremtid, tror jeg dessverre ikke Koei Tecmos nyeste har så fryktelig lange bein å gå på. Det er, som jeg nevnte i innledningen, rett og slett litt for tamt og personlighetsløst.
Et salig rot
Som tidligere nevnt har utviklerne valgt å legge mindre fokus på naken hud og overdreven fysikk denne gangen, men det er fortsatt spor av det spredt utover gjennom opplevelsen. Jeg er i utgangspunkt hverken for eller mot denne typen innhold – i min anmeldelse av SoulCalibur VI sa jeg vel at jeg ikke har noe imot den slags, bare det gjøres riktig, konsekvent og er godt balansert på tvers av kjønnene, og det står jeg fortsatt for.
Problemet med Dead or Alive 6 er da at det virker det som om utviklerne ikke vet helt hva de vil at spillet skal være. På den ene siden har de tonet ned seksualiteten man ser på overflaten for å tekke de som er skeptiske til den form for åpenbar «fan service» og for å forsøke å passe mer inn i det stuereine e-sportmiljøet, mens de ellers i spillet kjører mye det samme løpet som tidligere.
Tanken var sikkert at begge parter kunne se seg fornøyde med denne løsningen, men problemene begynner å stable seg opp når det blir klart hva slags kostymer som er tilgjengelige, hvordan man låser dem opp og hvilke planer utviklerne har for fremtiden.
Det har seg nemlig slik at hver figur kun har to varianter av det samme kostymet låst opp fra starten av. Dette er figurens hovedkostyme i spillet, og byr således på ganske avmålte varianter av de tradisjonelle klesplaggene figurene har brukt tidligere: Ayane har tatt på seg hette og kjører en litt mer tilknappet stil enn før, mens Kasumi har sløyfet kimonoen til fordel for en ganske alminnelig «stealth»-drakt.
Dette er kule tolkninger av figurene, og innad i historien passer det utmerket med alt som foregår, men jeg savner muligheten til å velge blant flere ulike varianter. For der andre slåssespill lar deg sette sammen egne farger, gjenstander og klesplagg for å lage dine egne kostymer, har Dead or Alive 6 et umåtelig begrenset og skuffende utvalg. Hver figur har bare en håndfull unike kostymer fordelt på ulike fargevariasjoner: Noen av disse er mer avslørende enn andre og gir sånn sett den andre brukerskaren litt av det de vil ha, men måten man låser opp kostymer på er dessverre blant de mest rotete og irriterende systemene jeg har sett i noe spill på aldri så lenge.
Først må man låse opp klesdeler til det enkelte kostymet: Hvert kostyme koster et sted mellom 100 og 1000 klesdeler; man får tildelt klesdeler på tvers av en håndfull enspillermoduser og ved å spille mot andre på internett; og når man omsider har fått nok klesdeler, må man i tillegg bruke en annen av spillets innebygde valutaer (som man får ved å nå nye nivåer) for å kjøpe det aktuelle kostymet. Det er unødvendig rotete og krever mye arbeid for veldig lite utbetaling.
Og det verste av alt: Alt man låser opp er tilfeldig. Dette betyr at man i praksis kan skaffe seg 200 klesdeler til et av Christies kostymer (som mest sannsynlig ikke er nok til å låse det opp) i det ene øyeblikket, før man i det neste får 100 klesdeler til et av Zacks kostymer (som heller ikke er nok til å låse opp annet enn de mest banale kostymene). Deretter kan man i teorien spille i flere titalls timer uten å få noen flere klesdeler til noen av de figurene – og midt oppi det hele ville jeg egentlig bare ha et kostyme til en av mine favorittfigurer, Leifang, men det tror jeg jeg kan se lenge etter.
Når man i tillegg vet at spillet kommer til å bli fylt opp med ulike former for nedlastbart innhold – inkludert 64 nye kostymer på tvers av det første sesongpasset, og en håndfull «Deluxe»-kostymer som følger med de dyre utgavene av spillet – er det vanskelig å ikke føle seg litt snurt. Jeg har så langt låst opp i underkant av ti kostymer i Dead or Alive 6, og kun ett av dem var til figurer jeg har noen som helst lyst til å spille som. Ikke var det spesielt kult heller.
Utover den grusomme kostymesituasjonen, gjør Dead or Alive 6 egentlig ingenting spesielt galt – jeg liker kampsystemet godt, og opplæringsdelen er fabelaktig for nye spillere – men ellers makter det altså ikke å skille seg ut på noen som helst måte.
SoulCalibur VI utklasser spillet når det kommer til kostymer og historie; Dragon Ball FighterZ har et utrolig mye bedre utseende og hakket bedre flyt; og Tekken 7 er mye mer behagelig å spille, både lokalt og på nett.
Konklusjon
Man kan si mye om Dead or Alive-spillenes nitide fokus på seksualisering og nakenhet, men uansett om man syntes det var en god eller dårlig kvalitet, var det i hvert fall en kvalitet som var med på å definere hva spillene var og hva man kunne forvente av dem. Det er fortsatt spor av dette begravd langt nede i dypet av Dead or Alive 6, men sporene befinner seg så langt nede og er gjemt under så mange lag med unødvendig fyllmasse — med mindre man punger ut for nedlastbart ekstrainnhold — at spillet rett og slett ikke har en tydelig identitet lenger.
I det herrens år 2019 er det nok ingen dum ting å tenke i litt andre baner enn det de har gjort siden opprinnelsen i 1996, men når utviklerne ikke har klart å fylle tomrommet med noe annet, blir det rett og slett litt tamt. Dead or Alive 6 mangler det lille ekstra: Spillets klønete b-filmfortelling er sånn passe fornøyelig, men skiller seg lite fra andre slåssespillhistorier; og det spennende hold-systemet gjør seg ganske godt i praksis, men fungerer egentlig best i teorien … så hva er det egentlig man står igjen med?
Joda, opplevelsen kan fortsatt skryte av godt designede figurer, en håndfull svært kreative baner, en av de beste opplæringsdelene jeg har sett i et slåssespill, finurlig musikk og svært flotte animasjoner, men det er likevel mye som kommer i veien for helhetsinntrykket. Ikke bare holdes spillet tilbake av en gnagende mangel på muligheter og moduser, men det føles også bittelitt stivere enn mange av de andre slåssespillene på markedet.
Og med knallspill som Dragon Ball FighterZ, SoulCalibur VI, Super Smash Bros. Ultimate og Tekken 7 like bak oss — og Mortal Kombat 11 som en gulrot som dingler like over neste måned — ser jeg dessverre ikke for meg at Dead or Alive 6 blir spilt særlig mye lenger enn de ti-tolv timene jeg allerede har brukt på det. Og det er litt synd, for til tross for alle spillets feil og mangler, byr det fortsatt på en rekke spennende og actionfylte basketak hvis man er villig til å gi det en sjanse.
For andre, spennende slåssespill, anbefaler vi Tekken 7, Dragon Ball FighterZ og SoulCalibur VI.
