Ut på nye eventyr - nå med dobbelt antall digimon på slep.
Ut på nye eventyr - nå med dobbelt antall digimon på slep. (Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Digimon er tilbake, men er det bedre enn før?

Digimon World: Next Order gir blandede følelser.

Som en del av «generasjon Pokémon» er det vanskelig ikke å tenke tilbake på en barndom fylt med dyre kortstokker, Game Boy-spill og tegneserier tidlig en lørdagsmorgen. Den megapopulære TV- og spillserien var likevel ikke det eneste fra Japan som kapret millioner av barndommer i sin tid. Digimon er nok det som for meg sitter igjen som den mest minneverdige tegneserien, men dessverre er det ganske stor forskjell på hva man har fått ut av Pokémon på spillfronten, og hva Digimon har kunnet tilby.

Digimon World fra 1999 til den originale PlayStation er en av de sjeldne gangene Digimon har kunnet tilby en ordentlig god opplevelse i spillformat. Fjorårets Digimon Story: Cyber Sleuth var også et godt bidrag, men klarte ikke å fange den mystiske opplevelsen jeg hadde fått gjennom førstnevnte. Morsomt er det derfor at Digimon World-navnet atter en gang er å finne på konsoll under navnet Digimon World: Next Order, og selv om det er mye moro å finne i den digitale verden, er det også en hel del irritasjonsmomenter å bryne seg på.

Digibestemt – med hele TO digimon!

Her har storken vært, ja!
Her har storken vært, ja! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Digimon World og serien forøvrig foregår i en digital verden som eksisterer parallelt med vår egen, der en kamp mellom det gode og det onde pågår. Etter å ha blitt dratt inn i en «digidings» havner hovedpersonen (gutt eller jente etter eget ønske) i den digitale verden, og møter så på digimon som trenger hjelp. Et farlig virus som gjør selv harmløse digimon om til det mektige krigsmonsteret Maskindramon hjemsøker landet, og som de facto leder for alle gode digimon ber skjeggete Jijimon oss om hjelp.

Som i det opprinnelige Digimon World handler Next Order om å bygge opp en forlatt by der alle digimon pleide å bo før. I det spilleren ankommer byen Floatia er det bare Jijimon og et visst antall baby-digimon igjen, og alle fungerer de som rådgivere på en eller annen måte. Denne gangen er utfordringen imidlertid tilsynelatende mye større enn før, og spesielle tider krever spesielle tiltak. Derfor har Jijimon bestemt at vi skal få med oss ikke bare én, men to digimon på vår reise.

Sammen skal vi slåss, gå, løpe, spise, trene – og ja, gå på do.

The Sims for Digimon

Tja, må man så må man, Garurumon.
Tja, må man så må man, Garurumon. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Digimon World er et ganske enestående konsept i det at man skal ta vare på digimonene sine som kjæledyr. Fra vugge til grav må du tenke over dine partneres spisevaner, døgnrytme, treningsmønstre og andre livsstilsvalg. Ved første øyekast kan dette systemet virke en smule merkelig, og det er helt klart veldig mye man skal følge med på. Samtidig er det en grunn til at det er lagt stor vekt på disse foreldremekanismene, da de alle har innvirkning på når, hvordan, om og hvem dine digimon digimerer – utvikler- seg til.

DUDE, MY LIFE IS A GYM.
DUDE, MY LIFE IS A GYM. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Dine digimon består av mange faktorer, blant andre de vanlige rollespillelementene som helse, mana og styrke. Ved å benytte seg av et treningssenter i byen, eller ved å kjempe mot ville digimon utenfor, kan man forbedre digimonene sine og gjøre dem sterkere. En blanding av trening og utforskning er viktig for å oppnå det man skulle ønske, men å vite hva man kan utvikles til er også en del av spillets utfordring. I begynnelsen vet man nemlig ikke hvor veien videre går for dine partnere, men via egne hendelser der man kan rose eller skjenne dem, får man etterhvert oppgitt hvilke faktorer man må oppnå for å få den digimonen man ønsker seg.

Digimon World: Next Order er i det hele tatt fylt til randen av små og store ting man kan gjøre for å påvirke digimeringsprosessen, men så godt som alle bruker verdifulle timer. Å trene én gang bruker en hel time av dagen, og snart blir smårollingene sultne og slitne. Å hvile krever en annen time, og kanskje skal de på do for å tømme ryggen etter en lang dag med organisk dyrket kjøtt. Denne kampen mot klokken blir desto viktigere når man tenker over at digimon bare lever et visst antall dager. Om du klarer å utvikle partnerne dine til «champions» lever de lenger enn de ville gjort på «rookie»-nivå, og det samme gjelder for «ultimate» og «mega»-nivåene.

Figurene i spillet er ikke akkurat dype.
Figurene i spillet er ikke akkurat dype. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Der jeg først var intet mer enn bare passe fornøyd med treningssystemet, ble jeg etterhvert som jeg avanserte gjennom spillet mer og mer imponert av dets dybde. Det blir rett og slett morsomt å trene digimonene så godt man kan, og å digimere til den figuren du har aller mest lyst på er kjempekult. Med tanke på at dette er noe som preger hele spillets gang – og må gjøres om og om igjen ettersom digimonene dine dør og gjenoppstår som digiegg – skulle det nok imidlertid bare mangle.

Ettersom man oppnår visse mål og milepæler får man også muligheten til å aktivere visse passive ferdigheter som gjør tilværelsen bedre. For eksempel kan man ved å aktivere såkalte Tamer-ferdigheter forlenge digimonenes naturlige levetid, eller gjøre slik at man oftere finner sjeldne ressurser man kan bruke til å oppgradere byen.

En skuffende verden

Verdenen er stor og tom, men til tider fin å se på.
Verdenen er stor og tom, men til tider fin å se på. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Da Digimon World kom i 1999 benyttet det seg av grafikkteknologi som blant andre Final Fantasy VII også gjorde, ved at figurer var animerte, mens bakgrunnene var forhåndslaget slik at det på mange måter så bedre ut enn tiden tilsa. Spol frem til 2017, og vi ser med en gang at Digimon World: Next Order på mange måter er preget av en sykdom mange moderne japanske spill sliter med. Teknologi og teknikker som hører hjemme i PlayStation 3, om ikke PlayStation 2-eraen er svært fremtredende, og gjør at man på mange måter må benytte seg av egen tankekraft for å kunne leve seg inn i verdenen.

Det er synd, for til tross for at spillet byr på en ganske stor og variert åpen verden, ser alt så øde og tomt ut. Store åpne områder som kunne vært fantastiske å utforske om spillet hadde sett noe som helst ut som The Witcher 3, The Elder Scrolls V: Skyrim eller andre pene spill ender opp med å bli steder man løper gjennom uten å skjenke dem nevneverdige tanker. Jeg løper videre fordi jeg vil samle digimonene sammen og gjøre mine egne sterkere, ikke fordi universet er dypt og spennende.

Vi skal ut på eventyr, for vi har fått et kall!
Vi skal ut på eventyr, for vi har fått et kall! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Som i det opprinnelige Digimon World er målet å få byen sin til å vokse seg stor igjen, og etterhvert som tidligere fortapte digimon returnerer, får man tilgang til blant annet nye butikker, gjenstander, og reisemuligheter. Det som imidlertid skurrer litt er hvor raskt byen vokser fra å se ut som en liten landsby til å bli en metropol, og dette er et aspekt som helt klart ble gjort bedre i 1999. Hvordan det er mulig vet ikke jeg, men jeg skulle sett at progresjonen virket mer naturlig, istedenfor å gå fra 0-100 på 9-10 digimon. Oppgraderingsmuligheter for de forskjellige bydistriktene er imidlertid en fin funksjon, men som krever en hel del kverning av ressurser man finner ute i verden.

Heldigvis er det fint at lydsporet er så fengende som det er, for det trenger man i en så ellers tom tilværelse.

Et utdatert, men ganske morsomt kampsystem

Mye av den samme tomheten kan på mange måter også beskrive digimonene man møter på sin vei. Som i det første Digimon World er det svært lite som gjør hver digimon unik, for de sier alle veldig lite, og med en gang du har gjort dem en enkel tjeneste løper de tilbake til byen.

Spesialangrepene har egne korte filmsnutter.
Spesialangrepene har egne korte filmsnutter. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Av og til er det likevel nødvendig å slåss, og ganske mange digimon krever at du nedkjemper dem i kamp før de godtar å dra tilbake til Floatia. Selvfølgelig går dette en smule mot all logikk da byen er utelukkende bedre enn ødemarken, men hva vet nå jeg?

Kampsystemet i Digimon World er enda et aspekt der Next Order låner hardt fra sin nå myndige forgjenger. I det store og hele kjemper dine to digimon mot motstanderne i et avgrenset område, og på sidelinjen står du. Ved å trykke X-knappen samler du sammen «Order Power» som, når du har samlet nok, gir deg mulighet til å bestemme hvilke angrep eller handlinger digimonene dine skal utføre. For det meste er det altså partnerne dine som bestemmer selv hvordan de skal angripe og bevege seg, og hvis man ser bort ifra et ekstremt aldrende konsept og de utdaterte mekanikkene, er det faktisk ikke så ille. Overraskelsesmomenter og spenningen av å vite at man ikke har hundre prosent kontroll over situasjonen gjør kampene av og til mer nervepirrende enn det burde være. Samtidig kan man snu forrige utsagn på hodet og si at mang et irritasjonsmoment har oppstått på grunn av for lite kontroll og oversikt, og slikt blir det nesten litt tilfeldig om man kommer til å ha gode opplevelser eller ikke. I det minste har kampsystemet utviklet seg siden 1999, men det er nok noe av det mindre man kunne håpet på.

Tapte muligheter

Effektene fyker som om vi befinner oss på villeste PlayStation 2.
Effektene fyker som om vi befinner oss på villeste PlayStation 2. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er alltid trist å like et spill nok til å innrømme at det er så mye svakere enn man hadde håpet på. For Digimon-universet er så stort og vakkert, og TV-serien er et prakteksempel på det. Bortsett fra de mange digimonene man kan anskaffe er det så godt som ingen link til Digimon man er vant med, være det konsepter eller verden selv.

Der Digimon World fra 1999 fant sted i en verden som kunne minne om den fra serien, er det nærmest ingenting som minner om Filøya fra de første eventyrene. Selve konseptet digimering, som i Digimon Adventure-serien fungerer på den måten at digimon kan digimere og de-digimere samtidig som Rookie-nivået er normalen, er også kastet til side. Dette er ikke utelukkende dumt i seg selv, men utviklingsprosessen er noe som var unikt ved Digimon, mens den som nå blir tatt i bruk minner veldig mye mer om Pokemon, og gjør at Digimon World: Next Order kunne funnet sted i et hvilket som helst annet univers.

Store digimon tar over skjermen.
Store digimon tar over skjermen. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er flott at man har flere hundre digimon å digimere til, men gleden svekkes betraktelig av at det er så mange kopi-digimon ute og går. For eksempel er det mulig å utvikle seg til de kjente og kjære figurene Agumon og Gråmon, men ikke bare er dette uhyre vanskelig (spesielt i begynnelsen), men det finnes flere versjoner av disse. Svart Agumon, Lekeagumon, Blå Gråmon, osv. Det samme gjelder nesten alle digimon der ute, og ikke bare er det mindre morsomt å få slike kopier enn de originale, men det gjør også at spillet virker «billigere» og mindre autentisk. Klart fantes det flere enn én Numemon i TV-serien, men det ga i det minste mening.

Uhm.. ooo-k, Japan.
Uhm.. ooo-k, Japan. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Digimon World har absolutt en hel del med rollespillelementer, men mangler essensielle aspekter som gjør et rollespill verdt å bruke tid på. Karakterer med manglende eller ingen personlighet, en tom verden og et nærmest håpløst utdatert kampsystem og en uhyre kjedelig historie er alle deler av spillet som tilsier at dette er laget for å tjene penger, ikke for å ta universet til nye høyder. Konseptet med to digimon er også et jeg stiller meg negativt til, da jeg føler meg mindre knyttet til partnerne mine enn det jeg ville gjort om jeg bare hadde hatt én å tenke på. Det virker også ikke som om spillet er laget for å romme to digimon på samme skjerm, da de ofte tar opp store deler av bildet når de etterhvert når høyere digimeringsnivåer.

I tillegg er det ofte svært vanskelig å komme seg videre i spillet, da selv rookie- og champion-digimon kan på by enorme utfordringer selv om du skulle ha utviklet begge partnerne dine til mega-digimon. Det gir svært liten mening, og jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik. At det er vanlig med normale fiender som er sterkere enn bossene skjønner jeg heller ikke mye av.

Konklusjon

Digimon World: Next Order tar på mange måter opp arven etter spillet fra 1999, men det er tydelig at utviklingen ikke bare har vært positivt. En kjedelig verden, en dum historie og et gammelt kampsystem skjuler det som faktisk er kule deler ved spillet, som hele digimeringssystemet og – selv om det kunne vært gjort på en mye bedre måte – byutviklingsdelen. Det betyr ikke at spillet er uspillbart, som sagt er det sterke deler her, og for en nostalgisk tilhengerbase er det definitivt veldig gøy å se igjen gamle kjente. Derfor er det så synd at det ikke er gjort mer for å bringe serien frem til dette århundret, da spillindustrien sett over ett har kommet så mye lenger enn det Digimon World: Next Order skulle tilsi.

Vurdering

"Det er synd at det ikke er gjort mer for å bringe serien frem til dette århundret."

Kommentarer (0)

Black Week

onsdag

Følg alle tilbudene på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen