Dragon's Dogma.
Dragon's Dogma. (Foto: Netflix)

Flott og lettfordøyelig Netflix-fantasy

Dragon's Dogma er en leken blanding av The Witcher og Attack on Titan.

2020 har vært et spennende år for spillbasert TV- og filmunderholdning, og sist i rekken er Netflix' og animasjonsstudioet Sublimations tolkning av Capcoms unike Dragon's Dogma-serie. Som mange av de andre Netflix-produksjonene er heller ikke dette en øyeblikkelig innertier, men den har likevel nok stil og god nok flyt til å skille seg veldig positivt ut. 

Spennende synder

Som en løs videreføring av handlingen fra originalspillet, handler Dragon's Dogma-serien også om hva som skjer når en mannevond drage vender tilbake etter årevis i dvale. Dragen stjeler hjertet til vår hovedperson og gjør ham i samme slengen til en Arisen, en utvalgt hvis eneste oppdrag er å jakte ned og ta opp kampen med det bevingede uhyret.

I motsetning til i spillet, har imidlertid seriens hovedperson en fullt utviklet personlighet og bakgrunnshistorie som gjør det lettere å forholde seg til vedkommende. Vår mann, Ethan, er lykkelig gift, forventer barn og har en adoptivsønn som han stadig tar med seg på jakt utenfor den søvnige middelalderbyen Cassardis.

Dragon's Dogma. Foto: Netflix

Så går det selvfølgelig som det må, og som den nye utvalgte må Ethan reise land og strand rundt for å spore opp dragen. Med seg får han en Pawn, en magisk medhjelper som er litt utenom det vanlige.

Det er en ganske typisk hevnfortelling, men klarer å holde seeren engasjert takket være passe lange episoder med god flyt og spennende action.

Hver episode er basert på en av de syv dødssynder, og serien bruker sånn sett mer tid på å fortelle en håndfull frittstående fortellinger i stedet for én sammenhengende historie. Det blir litt som om Ethan har plukket opp en bråte sideoppdrag han skal utføre før han når dragens skjulested, og det minner veldig om den tilsvarende oppstykkede progresjonen vi så i The Witcher tidligere i år.

Forholdet mellom Ethan og hans Pawn, Hannah, blir riktignok aldri like spennende som det gromme kameratskapet mellom Geralt og Jaskier, og det er lite humor å spore her (mørk eller ei). Likefremt setter jeg pris på det provisoriske båndet mellom Dragon's Dogma sine figurer. Utover i serien får vi også hilse på en rekke andre skikkelser, og de er alle presentert med leken bravur og gammelbritisk aksent. Det er klisjépreget, men det fungerer likevel svært godt her.

Enkel underholdning

Felles for de syv episodene er det faktum at våre helter må hanskes med et eller annet beist mens de får se ulike ubehagelig sider ved menneskeheten. Ingen av de forskjellige eventyrene er utrolig unike i og for seg selv, men de blir fortalt med nok innlevelse og emosjonell brodd til at det alltid er spennende å følge med på hva som skjer videre.

Dragon's Dogma. Foto: Netflix

Hvordan skal for eksempel Ethan klare å redde den lokale landsbygda fra en kyklops' herjinger, og hvor langt er Hannah villig til å gå for å oppfylle den magiske kontrakten hun er bundet til.

Jeg kjenner jeg lar meg rive med, og det hjelper at serien ikke forsøker å være mer enn det den er. Det virker som om serieskaperne er vel innforstått med at dette er enkel og lettfordøyelig fantasy, og derfor gjør det heller ikke så mye at figurene er litt stive og endimensjonale. 

Det blir selvfølgelig plass til en del mellommenneskelig drama underveis, og både Ethan og Hannah får tid til å utvikle seg i løpet av de tre snaue timene denne første sesongen varer. Likevel er det eventyret som står i fokus, og samhandlingen mellom heltene og monstrene som dukker opp underveis er det som virkelig skiller Dragon's Dogma fra røkla.

Velfungerende kakofoni

Dette er i stor grad på grunn av den fantastiske animasjonsstilen utviklerne har gått for. Her får vi servert figurer som er skodd over samme lest som Arc System Works' Guilty Gear-spill, og det ser meget lekkert ut i aksjon.

Denne stilen gjelder imidlertid bare for de menneskelige figurene. På motsatt side av det visuelle spekteret står monstrene, og de er i stedet formet som 3D-modellerte og overdimensjonerte beist. Det er en stil det tar nokså lang tid å bli komfortabel med, litt på samme måte som i animeserien Attack on Titan – bare enda mer overdrevent og med langt større forskjeller på mennesker og monstre.

Dragon's Dogma. Foto: Netflix

Særlig rart synes jeg det er at de ikke har gjort enda mer ut av den titulære drageskikkelsen, som antagelig har et av de svakeste monsterdesignene her, men utover i serien får vi se en rekke spennende og stilige skapninger som virkelig kler den unike stilen. Blant mine personlige favoritter finner vi blant annet en massiv hydra og en griff som formelig stjeler showet hver gang de er på skjermen.

Resultatet er da en merkelig, men velfungerende visuell kakofoni. Spesielt imponerende er det når figurene slåss mot de ulike monstrene og vi får se fartsfylte sverdkamper, overdreven akrobatikk og majestetisk magi i fri utfoldelse. Da bidrar den unike stilen til at skapningene føles som overnaturlige og usannsynlige vesener som er reelle trusler mot Ethan og kompani. Det er ofte storartet og alltid brutalt – rett og slett ren og skjær underholdning.

Serien sliter en god del mer når det kun fokuserer på det litt stotrete manuset og enkel eksposisjon, men flyten er som sagt god nok til at dette sjelden er et problem for lenge av gangen.

Konklusjon

Netflix' tolkning av Dragon's Dogma prøver på ingen måte å finne opp fantasy-hjulet på nytt, men det trengs heller ikke. Til det er handlingen og figurene mer enn spennende nok, med særdeles god flyt, brutal action og akkurat nok emosjonell tilknytning til at man stadig ønsker å se hva som skjer videre.

Det hjelper også at serien bare er syv episoder som tilsynelatende er lagd for å være akkurat så lange som det utviklerne vil at de skal være. Én episode varer for eksempel bare i 19 minutter, mens en annen varer i nesten 32, og det sørger nesten automatisk for at kvalitet overgår kvantitet.

Litt kjedelig kan det bli til tider, særlig når eksposisjonen er på sitt mest anmassende, men så går det ikke lang tid før figurene er i basketak med spennende udyr. 

Den grafiske stilen som blander Guilty Gear-aktige figurer med 3D-modellerte beist tar litt tid å vende seg til, og noen monstre skulle jeg helst sett fikk flere overhalinger før de slapp til på lerretet. Etter hvert vender man seg likevel til den unike kombinasjonen, og da byr serien på flere fenomenale visuelle øyeblikk. 

Dragon's Dogma blir sjeldent eksepsjonelt bra, men det er gjennomgående underholdende, spennende og lettfordøyelig nok til at dette er noe alle fantasy-glade burde gi en sjanse.

Vurdering

8/10
Svært godt
"Lettfordøyelig nok til at dette er noe alle fantasy-glade burde gi en sjanse."

Dragon's Dogma

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen