ANMELDELSE: Resident Evil 3
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

En mesterlig oppussing

Nye Resident Evil 3 er så bra og annerledes at det like gjerne kunne vært et helt nytt spill.

Etter et langt liv uten noen som helst form for kontakt med Resident Evil, har jeg i løpet av de siste par årene begynt å virkelig få opp øynene for Capcoms tilårskomne skrekkspillserie. Ut fra de spillene jeg har prøvd meg på så langt kan jeg stadfeste at serien er akkurat passe skummel og mystisk, med en perfekt blanding av action, gåter og nydelig intens overlevelsesskrekk. 

Etter den gavepakken som var 2019s nyutgave av Resident Evil 2, trår Capcom til med enda et oppussingsprosjekt bare et drøyt år senere. Denne gangen er det Resident Evil 3 som skal til pers, og spørsmålet blir naturlig nok om det kan leve opp til den skyhøye standarden bare ett år etter forrige spill i serien. 

Resident Evil 3 bruker lys og mørke svært godt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Teknisk overlegent

Jeg blir fort beroliget, for det blir øyeblikkelig klart at 2020-utgaven av Resident Evil 3 er av det samme tekniske kaliberet som fjorårets fortreffelige «remake». Her har utviklerne bygget videre på den knallsterke spillmotoren RE Engine for å ikke bare pusse oppe, men faktisk bygge det 21 år gamle Resident Evil 3: Nemesis helt fra bunn av. 

Oppussingsarbeidet synes, for denne utgaven av Resident Evil 3 er ikke bare betraktelig penere enn originalspillet, men det er fort inne blant de lekreste spillene per dags dato. Spillet får utrolig mye ut av sin eksepsjonelle bruk av lys og mørke: Raccoon City står i flammer som truer med å spise opp hele byen; nedrevne gatelykter kaster mørke skygger inn i zombiefylte bakgater; og midt opp det hele strør opplevelsen om seg med neonskilt, lyskastere og fullmånen i det fjerne.

Spillet ser rett og slett fantastisk ut: Alle animasjoner er i særklasse; figurene er nydelig designet med utrolig detaljerte ansikter; mens blod og gørr aldri har sett så grusomt ut med fiender som bokstavelig faller fra hverandre når du skyter dem.

Lydbildet er tilsvarende bra, med fremragende stemmeskuespill og lyddesign som til tider får deg til å tro at du er midt i zombiekaoset. 

Jill Valentine er en kul dame. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Helt nytt

Denne nyutgaven strekker seg imidlertid lenger enn mange andre, for ved siden av å bygge Resident Evil 3 fra bunnen av i en ny motor, har utviklerne i tillegg omstrukturert store deler av spillet. De store plottpunktene er de samme, og eventyret begynner og slutter omtrent likt, men mange av omgivelsene man utforsker og gåtene man må løse for å ta seg fram er nye på den ene eller den andre måten. Så ulikt er store deler av spillet at det til tider ikke er til å kjenne igjen når jeg sammenligner det med originalen.

Spillet ser rett og slett fantastisk ut.

Noen ting er likevel ved det samme, slik som det faktum at man fortsatt spiller som Jill Valentine idet det fryktede T-viruset får bein å gå på i den amerikanske småbyen Raccoon City. Jill sliter tydelig med å prosessere det hun opplevde i det første spillet og bruker dagene og nettene på å etterforske den mystiske Umbrella-organisasjonen. Det kommer ikke uten konsekvenser, og slik har det seg at man ikke bare må komme seg til helsike ut av den falleferdige byen, men i tillegg må gjøre det med et mutert beist som av en eller annen grunn forsøker å ta henne av dage på slep.

Det går hardt for seg i Raccoon City. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Historien er som forventet full av intriger og dramatikk knyttet til hvordan man skal karre seg ut av den ene floken verre enn den andre, og som et resultat flyter handlingen svært godt og naturlig fra plottpunkt til plottpunkt. Eventyret foregår i tillegg omtrent samtidig som Leon og Claire ankommer Raccoon City i Resident Evil 2, og dermed kommer det også et par skikkelig stilige vink til fjorårets spill i løpet av spillets gang. 

Kjent og kjært gameplay

Å spille Resident Evil 3 er også svært likt det vi fikk servert i fjor. Her gjelder det å løpe rundt i semiåpne omgivelser på leting etter ammunisjon, helsegjenstander og verktøy du kan bruke for å låse opp dører og bane deg vei videre.

Underveis snubler man stadig over sjanglende zombier som alle forsøker å ødelegge dagen din – da kan man ta fram våpen av ønske (man finner stadig nye liggende strødd rundt i byen) og skyte monstrene i stykker. Som forventet er hodet det svakeste punktet, men det er også en fullgod taktikk å skyte beina av eklingene slik at de i stedet må dra seg langs bakken for å nå fram til deg. Det er merkelig strategisk, spesielt når man i tillegg må vurdere om man stadig har nok ammunisjon.

På toppen av det hele må man løse en og annen gåte her og der. Disse er for det meste svært artige, i tro Resident Evil-ånd, og derfor skulle jeg egentlig ønske at det var flere av disse spredt utover i spillet.

Nøkler skal finnes og låser skal kuttes – dette er Resident Evil. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er også et par nye ting her, deriblant en hendig unnamanøver som ikke bare gjør det lettere å unngå innpåslitne fiender, men som også gir deg et vindu for å slå tilbake hvis du beregner bruken av den godt nok. Dette gjør Resident Evil 3 automatisk til en mye mer actionfokusert opplevelse, og det fungerer veldig bra.

Unnamanøveren kommer meget godt med når man stadig jages av den hissige Nemesis. Han viser seg øyeblikkelig som en mye mer obsternasig fiende enn det Mr. X var i 2019, og jeg må si at jeg likte sistnevnte langt bedre. Dette koker stort sett ned til hvordan de to slemmingene fungerer: Mr. X var en langt mer uforutsigbar skikkelse som tilsynelatende kunne dukke opp når som helst, mens det virker som om det er hundre prosent forutbestemt når og hvor Nemesis gjør sine entreer.

Dette har selvfølgelig mye med spillenes design å gjøre: Resident Evil 2 foregikk i mye større grad innenfor ett område, mens nyutgaven av Resident Evil 3 kaster deg fra sted til sted i et langt hyppigere tempo. Der man fikk god tid til å utforske og bli kjent med politistasjonen som var åstedet for Leon og Claires eventyr, rekker Jill aldri å være på ett sted i noe særlig mer enn en time. 

Som et resultat er omgivelsene dessverre litt forglemmelige ... i tillegg til at det rett og slett ikke er mulig å la Nemesis traske rundt og gjøre som han vil. Dette lider spillet for, og selv om jeg etter hvert støtter Jill i hennes stadig mer flammende hat for den irriterende skapningen som pent nekter å dø, er Nemesis aldri skummel på samme som Mr. X.

Et klokketårn? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Nervepirrende til tusen

Dette betyr imidlertid ikke at Resident Evil 3 ikke er skummelt. For det er det så sannelig. Spillet har som nevnt et nydelig samspill mellom lys og mørke, og man er aldri helt sikker på hva som skjuler seg rundt neste sving. Dette, sammen med spillets evne til å være akkurat gjerrig nok med ressurser til at det alltid er på randen til dårlig stelt med kuler, krutt og helsegjenstander, gjør Resident Evil 3 til en særegent nervepirrende opplevelse. 

Spesielt hvis man spiller på den hissigste vanskelighetsgraden, «hardcore», er det svært intenst å være Jill Valentine. Ressurser er enda mer sparsommelige og fiender blir plutselig reelle trusler som man virkelig må ta på alvor – dette fører til at man blir enda mer paranoid.

Det er flere som kjemper for å overleve i Raccoon City. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Hvert nye område må da utforskes med viten om at hva som helst kan skje når som helst, og jeg forsikret meg gjerne flere ganger om at likene som lå henslengt rundt omkring i Raccoon City var døde på ordentlig og ikke bare fram til jeg plukket opp en viktig gjenstand.

Spillet vet dette, og det å forsøker stadig å finne nye måter å overraske deg på. En ulempe med å spille på hardcore er selvfølgelig at man dør langt oftere – selv strøk jeg med nærmere førti ganger på de drøye seks timene det tok å fullføre spillet, men det var også en del av moroa: å overkomme spillets kløktige utfordringer og vinne på mine premisser.

Gjentatte grøss

Det at spillet bare varer i litt over seks timer – selv om man som meg utforsker alle kriker og kroker – er selvfølgelig noe skuffende. Det er omtrent på høyde med lengden på originalspillet, men sammenlignet med andre spill i serien er det altså litt i korteste laget. Historien i 2019-utgaven av Resident Evil 2 var for eksempel et par timer lenger i og for seg selv, og den lot deg i tillegg oppleve eventyret fra to forskjellige synspunkter (ved at man kunne velge mellom Leon og Claire).

Resident Evil 3 har ingen slike trekkplaster for å lokke spillere tilbake. I stedet belager det seg på utfordringer, kostymer, poengsumlister og andre belønninger for å holde på spillere. Det fungerer tydelig til en viss grad, for jeg er allerede et godt stykke ut i min andre gjennomspilling og storkoser meg med et veldig uhøytidelig «speedrun»-forsøk, men det skorter likevel litt på innholdssiden.

Rotete Resistance

For å bøte på dette følger det også med en flerspillerdel i form av det asymmetriske Resident Evil: Resistance. Her hopper fire spillere inn i rollen som overlevende som må ta seg gjennom en rekke utfordrende «escape room»-sekvenser, mens en femte spiller styrer fiender og feller fra kulissene.

Se opp for feller, Valerie! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Dette er et blad som er tydelig inspirert av andre lignende spill i overlevelsesskrekksjangeren, med blant annet Dead by Daylight og Friday the 13th som de mest åpenbare konkurrentene. Begge disse spillene er artige i og for seg selv, men har slitt med å holde meg engasjert over lenger tid på grunn av hvor klønete alt sammen føles – en følelse som bare forsterkes når man slenges ut på vaklevorne servere og må takle lagmedlemmer som ikke vet hva pokker de driver med.

Det er det man på fagspråket kaller «et salig rot».

Med et budsjett Capcom verdig – som tross alt er et av verdens største spillselskap – skulle man tro at Resident Evil: Resistance unngikk mange av disse fallgruvene med mer stabile servere og en mer robust opplæringsdel ... men ved første øyekast er det ikke enormt mye bedre. Nei, for i perioder er dessverre denne flerspillerdelen akkurat så klønete som man kunne ha grunn til å frykte, i det minste rett oppunder spillets lansering.

Resident Evil: Resistance er spennende, men det har også aspekter som man på fagspråket kaller «et salig rot». Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Etter fire-fem timer med bak spakene som både overlever og ond forsker, virker det som om mye avhenger av tilkoblingen til spilleren som er den onde forskeren, og når denne ikke er god, er det ikke bare-bare å skulle skyte zombiehoder og lete etter nøkkelkort. 

Men når det først fungerer, er det faktisk veldig spennende å spille Resident Evil: Resistance. Utviklerne har mange gode ideer, og takket være et interessant rollegalleri med mange unike evner og ferdigheter som låses opp etter hvert som man spiller, er det alltid noe nytt å leke med. Mange av mekanikkene fra hovedspillet blør også fint over til nettdelen, slik at det er stadig like tilfredsstillende å treffe fiendens svake punkter og unngå forskerens feller.

Det er likevel ikke til å komme utenom at opplevelsen foreløpig virker noe ubalansert. Som ond forsker kan man nemlig pøse på med mange monstre av gangen, og med mindre de overlevende er svært samkjørte, er det som regel ingen sak å ta rotta på dem. Spesielt de bio-organiske våpnene, massive beist som Mr. X og zombieversjonen av William Birkin som forskeren kan påkalle som en slags «ultimate»-ferdighet, virker altfor kraftige i forhold til det de overlevende kan diske opp med.

Likevel koser jeg meg når serverne først spiller på lag, og hvis utviklerne kan jobbe videre med balansen, nye baner og bedre stabilitet, ser jeg for meg at dette kan bli veldig spennende – særlig hvis man har en god vennegjeng å spille med.

Man kan låse opp nye kostymer etter hvert som man spiller – dra i streken for å sammenligne to utgaver av Jill.

Konklusjon

2020-utgaven av Resident Evil 3 er, som fjorårets oppussing av Resident Evil 2, et mesterstykke i teknisk spilldesign. Grafikk, animasjoner, lyd og stemmer er alle av absolutt ypperste klasse, med nydelig bruk av lys og mørke, grusomt detaljert blod og gørr, samt fremragende lyddesign som de aller viktigste ingrediensene. Spillets tolkninger av seriens klassiske figurer er også meget god, og takket være de fantastiske ansiktsanimasjonene og det flotte stemmeskuespillet, er det umulig å ikke bli revet med av historien.

Det er i tillegg meget fornøyelig å faktisk spille Resident Evil 3. Også her er det nesten identisk med Resident Evil 2-nyutgaven, noe som betyr at man må skyte zombier, spare på ressurser og jevnlig unngå et massivt mutert beist som dukker opp når det passer som verst. Jeg liker nok fjorårets beist hakket bedre, noe som også er direkte knyttet til omgivelsene man utforsker – man beveger seg litt vel fort fra sted til sted i Resident Evil 3, og jeg skulle ønske vi fikk mer tid og flere grunner til å utforske de områdene som finnes her.

Resident Evil 3 har overbevist meg om at Resident Evil er i ferd å bli en av favorittseriene mine. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spillet ivaretar derimot seriens særegne evne til å være skummelt, ekkelt og fryktelig intenst – for det er det altså. Særlig hvis man spiller på den tøffeste vanskelighetsgraden er det en fryd å oppleve hvor nervepirrende det er å traske rundt i Raccoon City. Man er stadig på jakt etter ammunisjon og helsegjenstander, fiender er en reell trussel og man føler seg aldri trygg på noe som helst – akkurat slik et godt skrekkspill skal være.

Resident Evil 3 er med andre ord knallbra så lenge det varer. Dessverre er dette et merkbart kortere eventyr enn det vi fikk servert i fjor – ikke bare fordi selve historiemodusen er kortere i og for seg selv, men fordi det heller ikke er like mange insentiver til å vende tilbake.

Det største aberet er det faktum at det kun er én gjennomspilling, og ikke to smått forskjellige (slik man kunne velge mellom Leon og Claire i Resident Evil 2). Spillet har riktignok et par småting som lokker til nye gjennomspillinger, og jeg var ikke vondere å be enn at jeg øyeblikkelig startet spillet på nytt etter første rundtur. Den medfølgende flerspillermodusen Resident Evil: Resistance har også mange solide ideer og er generelt veldig artig, men her må utviklerne jobbe med balanse og stabilitet før det er noe man orker å vie altfor mye tid til.

Hvor lenge alt dette varer sammenlignet med fjorårets nyutgave er ikke godt å si, men foreløpig koser jeg meg fortsatt der jeg grøsser meg rundt i hjertet av Raccoon City – dette er et spill som er for bra til at man kan gjøre noe annet.

Resident Evil 3 er ute nå på PlayStation 4 (testet), Xbox One og Windows. Med i pakken får man flerspillerdelen Resident Evil: Resistance.

Vurdering

"Sykt lekker og skikkelig nervepirrende skrekk."

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen