Det er sommer og sol, og da er det ikke alltid det frister like mye å spille i en gloheit stue. HB Studios gjør likevel et forsøk på å holde oss inne med vår Wii, men det er så absolutt sommer også i Big Beach Sports. I dette spillet skal du nemlig vise hvem som er best i seks ulik idrettsgrener, på en herlig og innbydende strand. Her snakker vi idrett med bølgeskvulp, palmetrær og solsteik som bakteppe.
Klar inspirasjon
Det er helt tydelig at utviklerne har latt seg inspirer av Wii Sports når de skulle lage mer idrettsmoro. Her har man satt enkle øvelser i system. I Big Beach Sports er ferdighetspoeng målet for hvor bra man presterer, men du som idrettsmann virker imidlertid aldri å bli noe spesielt bedre. Har du først mestret de relativt enkle kontrollene er dette spillet en lek, nesten uansett vanskelighetsgrad. De seks øvelsene du kan vise muskler i er fotball, amerikansk fotball, cricket, boccia og volleyball. Dermed skal det være grener som tilfredsstiller en hver smak.
Du starter med å lage din egen spiller, der du faktisk kan tegne ditt eget ansikt om du kobler DS-en til Wii-konsollen. En fin liten gimmick, men ikke noe mer. Når figuren din er klar, er det dags for idrett. Ved alenespilling er det turneringer som gjelder. I hver disiplin er det tre turneringer med stigende vanskelighetsgrad, og du låser opp én og én etter hvert som du presterer. Problemet her er at spillet er en god smule for lett, selv på de øvre vanskelighetsgradene.
Dette skyldes delvis mangelen på sofistikerte kontroller. Du bruker stort sett den bevegelsesfølsomme Wii-moten for å styre dine små figurer. Det fungerer i seg selv helt greit, og du lærer raskt hva du må gjøre for å bli best. Men det er også et problem, fordi du blir best nesten med det samme spillet er i gang. Etter én gjennomkjøring i hver øvelse knuser du datamotstanderen, og da er det liten vits i å fortsette, litt økende vanskelighetsgrad til tross. Den kunstige intelligensen makter heller aldri å overraske, og det hele blir forutsigbart og lite utfordrende.
Eksempler her er at jeg på mine seks første hull i frisbee-golf gikk på sju under par og at jeg fortsatt ikke har tapt en fotballkamp – selv om turneringsmodusen er rundet. Du finner også raskt ut hvilke formel som gjelder for å bli uslåelig, da spesielt på fotballbanen. Her er skudd fra visse posisjoner alltid mål, og da blir spillet en smule begrenset.
Uklare mål
Når du gjør det bra tjener du som nevnt prestasjonspoeng. Dette er poeng som viser hvor bra du har gjort det – ikke poeng som faktisk gjør deg bedre. Dessuten får du også enkelte bonuser innimellom, slik som for å score mål fra langt hold i fotball. Innimellom er disse bonusene helt uforståelige, og det hadde ikke skadet å få opplysninger om hvorfor disse deles ut. Det at du egentlig aldri blir skikkelig belønnet for god innsats gjør faktisk noe med motivasjonen når du spiller.
Når det gjelder øvelsene er det vel egentlig bare frisbee-golf som står frem som en grom modus. Her er det mye moro å hente, spesielt i flerspiller. Boccia og volleyball er også greie moduser, mens amerikansk fotball, cricket og fotball aldri makter å engasjere nevneverdig. Problemet med dem alle er som nevnt at de blir for enkle for raskt. Litt bedre motstand hadde heller ikke vært å forakte.
Jeg savner også et bedre system for statistikk og poengsummer. Du får til en viss grad oversikt over dine egne prestasjoner, men litt mer detaljer hadde vært kos. Dessuten hadde det vært moro å kunne sammenligne statistikk med andre spillere, da spesielt når man spiller flere sammen.
Ingen strandfest
Det visuelle er langt fra noen fristende fest for øyet i Big Beach Sports. Fargebruken er helt grei, men detaljnivået er slett ikke bra nok. Miljøene er lite innbydende og figurene er stort sett ganske usjarmerende. Wii Sports har vist hvordan denne sjangeren kan se bra ut i sin enkelhet, og her feiler Big Beach Sports. Det er rett og slett ikke pent, selv om det foregår i et tropisk miljø.
Lyden fungerer noe bedre, i hvert fall når det er snakk om musikken. Den er kanskje en smule repeterende, men den er også stemningsskapende og hyggelig å høre på. Musikken minner i det hele tatt mye om den i klassiske California Games, og det er utvilsomt et kvalitetsstempel i min bok. Miljølydene kunne med hell hatt mer sminke på seg, det blir litt dødt og kjedelig om vi ser bort i fra musikken.
Flerspillerbiten redder Big Beach Sports opp fra det definitive bunnsjiktet. Her kan opptil fire spillere konkurrere mot hverandre i alle øvelsene. Man kan også spille med én kontroll etter tur i to av øvelsene (frisbee-golf og boccia), noe som er en bonus for de som bare har én håndkontroll. Det er alltid moro å knuse venner i spill, og det gjelder også i Big Beach Sports. Når folk blir drevne kommer imidlertid den samme problematikken som i enspillerdelen inn. Spillet blir for enkelt, og det er bare idiotiske tilfeldigheter som avgjør hvem som faktisk vinner.
Konklusjon
Big Beach Sports blir i sin helhet for begrenset og platt, og dermed blir det heller aldri en stor spillopplevelse. Det kan være litt moro i veldig små doser, da først og fremst med frisbee-golf i flerspiller. Kontroller som du lærer og mestrer på fem minutter gjør imidlertid at dette ikke er noe som holder på interessen din veldig lenge. Da vil jeg heller anbefale deg å bedrive litt idrett ute i det virkelige solskinnet. Høsten kommer nemlig raskere enn du aner.
