Blogg

Reisebrev: E3 2012, dag 2

Første dag på messegulvet er mer stressende enn man skulle tro.

Vær hilset, godtfolk!

Hvor skal jeg egentlig begynne? Som førstegangsreisende E3-deltaker strømmer de sanselige inntrykkene på uten opphold, og det er ganske vanskelig å samle tankene etter en hektisk dag. Jeg føler jeg makter å holde maska forholdsvis rolig mens jeg trasker mellom pressekonferanser, intervjuavtaler og spillvisninger, men på innsiden er nervene spente som en pianotråd.

Når jeg nå kludrer ned tankene om dagen føles det fremdeles som om føttene har hatt nærkontakt med lava, og kroppen skriker alt den kan etter å finne dyna. Messelivet er overraskende hardt på både kropp og sjel, men er samtidig en herlig opplevelse uten like.

Nintendo eller Nintendon't?

Etter å ha trasket rundt som en tro kopi av Olsenbanden i hele går, måtte trekløveret fra Gamer.no si et tårevått farvel til hverandre i dag. Mens Marius begynte dagen med å gjøre seg bedre kjent med messekartet, stakk Øystein og jeg mot Nokia Theatre for å se på hva Nintendo hadde å by på.

Øystein er klar. (Foto: Audun Rodem/Gamer.no)
Øystein er klar. (Foto: Audun Rodem/Gamer.no)

Med en durabelig konferanse-hangover fra den lange dagen i går, sjanglet vi ned mot messens siste pressekonferanse. Alles øyne var rettet mot Nintendo, og konferansen begynte friskt med godslige Shigeru Miyamoto og Pikmin 3, veteranens bidrag til tretallstrenden som preger mange spillnavn for tiden.

Videre kom både Mario og lillebror Luigi frem i rampelyset, til høylytt jubel fra en fullstappet sal. Det er noe flaut over denne innstendige jublingen fra pressen under disse konferansene. Joda, det er greit nok med litt høflig klapping nå og da når folk rusler ut på scenen, men vi trenger da vitterlig ikke å gi inntrykk av at vi har lyst til å slurpe i oss Reggies svette.

Den tidlige optimismen sank derimot gradvis etter hvert som alle nerders Nintendo-bamse, Reggie, prekte mindre og mindre om spennende spill. På slutten gikk ballongen helt tom for luft. Ordene haglet fra nasjonale og internasjonale kollegaer på nett og i salen i etterkant av teppefall: «skuffende», «hva med Retro Studios?», «var dette alt?». Slukøret trasket alle som én mot Staples-senteret og diskuterte høylytt sin skuffelse.

I stedet for å traske direkte til messa og vente i to timer på åpning, bestemte Øystein og jeg oss for å huke tak i en matbit før tumultene begynte for alvor. Jeg lot Øystein ta styringen, og naturlig nok ble det da en matbit av den litt sunnere varianten. For en gangs skyld lempet jeg litt på ambisjonen om å spise min egen vekt i bacon og ost, og glimret i stedet til med et karrikyllingsmørbrød.

Køkultur er ikke ukultur

Det var også først i dag at verdens samlede nerdekorps fikk tilgang til selve messegulvet, og køen mot de himmelske rulletrappene opp i Staples-senterets vesthall vokste seg stor og svett. Køkultur er tydeligvis likevel et ukjent begrep for spillentusiaster og -journalister, og når dørene omsider åpnet forandret den linjeformede køen seg til en trengselsklump.

Borderlands 2 er ett av de mest populære spillene på messegulvet. (Foto: Marius Kjørmo/Gamer.no)
Borderlands 2 er ett av de mest populære spillene på messegulvet. (Foto: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Dette passet meg ypperlig, siden min første messeavtale begynte i det sekundet dørene åpnet. Jeg løp som en villmann, dultet og bannet meg gjennom hurven av spillidioter for å komme meg frem til Activisions gigantiske stand. Heldigvis gikk alt greit til slutt.

Resten av dagen bestod stort sett av å fly rundt som en oppskremt spurv mellom de ulike avtalene, og jeg har tidvis ofret både liv, lemmer og helse for å kunne gi deg, kjære leser, mye snadder i dagene som kommer.

For å nevne noen godbiter kan jeg trekke frem en utvidet titt på det oppdraget fra Call of Duty: Black Ops 2 som ble vist under Microsofts konferanse, en rykende fersk rapport om Borderlands 2 og en noe overraskende positiv visning av The Amazing Spider-Man.

Jeg vet også at mine to eminente kumpaner har løpt mange egne turer gjennom messeområdet i dag, og gleder meg til å lese hva de har å si om flere av messens større titler. Marius sveipet for eksempel innom Bethesda for å se på Dishonored, og Øystein har kost seg med flere Microsoft-spill i kveld.

Mellom de mange løpeturene til og fra møtene kunne jeg skimte litt av hvordan messegulvet egentlig var. Publikum virket å storkose seg, og det var lange køer på de største titlene. Borderlands 2 så ut til å være en publikumsfavoritt, og det svermet også av ivrige spillere i nærheten av Ubisofts demonstrasjoner.

Ingen brydde seg egentlig om hvilket spill damene frontet. (Foto: Audun Rodem/Gamer.no)
Ingen brydde seg egentlig om hvilket spill damene frontet. (Foto: Audun Rodem/Gamer.no)

Overraskende nok har jeg ikke fått øye på så fryktelig mange boothbabes, men det kan skyldes min frenetiske løping fra A til B. Om dette er et positivt eller negativt tegn kan du jo selv avgjøre.

Djevelsk god mat

Etter at jeg tumlet noe forskrekket og opprømt ut av dagens siste avtale, huket Marius tak i meg og inviterte på middag. Når det går flerfoldige timer uten en matbit er jeg ikke tung å be, og vi labbet mot et nydelig steakhouse i nærheten av messeområdet.

Marius slo til med en kraftig dobbeldose med kyllingbryst og potetstappe, mens jeg brynet meg på en finere middag bestående av en tomatsalat og filet mignon på spyd. En kan jo ikke bare tylle i seg burgere og marinara-bagetter heller.

I mellomtiden skal Øystein visstnok ha brukt den dyrebare tiden mellom to avtaler til å vise sin sanne natur ovenfor en troende gubbe og et stort kors. På spørsmål om hvor han egentlig hører hjemme skal vår Førdevenn ha ymtet frempå at helvete kan være en fin plass å bo. Hva gubben syntes om at djevelens tjener sto knapt en meter unna vites ikke.

Det beste måltidet siden vi landet i statene. (Foto: Marius Kjørmo/Gamer.no)
Det beste måltidet siden vi landet i statene. (Foto: Marius Kjørmo/Gamer.no)

I skrivende stund har Marius og jeg kommet oss tilbake til hotellet, og her streiker uheldigvis romsafen vår. Dette er smått kritisk, siden Marius tenkte at dette måtte være en trygg plass å legge laptopen. Det viser seg nå at safen er en smule for trygg – døren åpner seg ikke, uansett hvor mange ganger jeg prøver meg frem med stetoskop og talkum i Egon Olsen-stil. To vaktmestere har nå ruslet opp til niende etasje for å brekke opp safen, slik at Marius kan ta fatt på spillskriblingen før natten senker seg helt.

Nå tror jeg imidlertid at det er på tide at jeg tar meg en god dusj etter all løpingen. Jeg har nemlig ingen planer om å bidra på den berømte og intense svettelukten som fyller Staples-lokalene hvert år på denne tiden.

Adjø, frender og fiender. Vi sees!

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen