Alle har et forhold til superhelter. Enten det er Spider-Man eller Batman som er din store helt, har du nok antageligvis på et eller annet tidspunkt lurt på hvordan det hadde vært med superkrefter. Dessverre har verken DNA-manipulering eller nanoteknologi ennå nådd punktet hvor vi vanlige dødelig kan fly, løfte ti tonn på strak arm eller stoppe et godstog med pekefingeren.
Vi har dog fått spill, og med det kan vi i hvert fall på lang vei leve oss inn i en verden hvor vi besitter overnaturlige krefter.
Monster i uniform
Pacific City er nok en gang i knipe. Forrige gang var det stormannsgale skurker og bandekriger, denne gangen er det mutanter og terrorister. Byråd flest ville antageligvis takket for seg og vendt snuten en annen plass, men i Pacific City er det ikke hvem som helst som sitter på makta. Her råder nemlig The Agency.
Igjen får vi tre inn i skoene til en såkalt agent. Resultat av mange kjemikaler og flere prøverør, er du ikke et normalt menneske. Derimot er du en klone, i stand til å utføre oppgaver langt forbi et vanlig menneske.
Umiddelbart kjennes dog ikke agenten så alt for sprek ut, han kan riktignok både hoppe og falle lengre enn folk flest. Men der stopper det også, enn så lenge. I løpet av spillets gang må du nemlig samle opp erfaringsnivå innenfor agents ekspertisefelt, det være seg enten rå styrke, fleksibilitet eller sprengstoff. Totalt finnes det fem nivåer innenfor hvert av de fem feltene, desto høyere erfaringsnivå – desto mer supermann er du innenfor det feltet.
Du utvikler deg innenfor hvert nivå ved å utføre diverse oppgaver. Fysisk styrke utvikles enkelt og greit ved å gi banditter god gammeldags juling, mens spensten kommer seg etter hvert som du samler opp såkalte "agility orbs". Umiddelbart føles dette egentlig litt kjipt, ettersom det tilsynelatende krever kjedelig mye god, gammeldags ”grinding” for å få opp evnene.
Og selv om det for så vidt blir akkurat mye av det, skal det sies at belønningen så absolutt er verdt det. Det er noe bisart kult med å være en politimann som veier 300 kg, kan hoppe 20 meter vertikalt og bruker busser som tennisballer.
Kjøttkvern
Som nevnt er Pacific City denne gang oversvømt av både mutanter og terrorister. Man får egentlig aldri noe særlig forklaring på hvorfor de er der, eller hva deres agenda er (henholdsvis å spise hjerner og bedrive generelle terroristhandlinger). Det eneste man får vite er at de alle fortjener å dø, gjerne på mest mulig spektakulært vis.
Crackdown 2 har egentlig ingen historie i tradisjonell forstand. Gjennom spillet har man i praksis kun ett mål, nemlig å frigjøre dusinvis av kraftstasjoner okkupert av Cel, Pacific Citys nevnte terroristgruppe. For hver tredje kraftstasjon man frigjør må man reise til et mutantleir og sprenge en bombe, drevet av nevnte kraftstasjoner. Høres det fryktelig banalt ut? Vel, det er det også.
Man får ingen belønning verken av å frigjøre kraftstasjoner eller sprenge mutantleire, og spillet går i all hovedsak upåvirket av dine gjerninger. Unntaket er dog frigjøringen av såkalte terroristleirer, jo flere man frigjør av disse, desto færre terrorister møter du på gata.
Oppdragene har med andre ord bare ett mål. Nemlig å oppfordre til mest mulig groteske og spektakulære henrettelser av avskum. Heldigvis tar man gjerne oppfordringen med et smil; å først stupe fra en 50 meter høy bygning, ta nedslag så alt rundt deg knuser og deretter skyte raketter i alle retninger blir aldri kjedelig.
At det hele blir ”tegnet” i ekte tegneseriegrafikk gjør det hele desto bedre. Og opplevelsen blir komplett takket være gode og særdeles passende toner. Hvem skulle tro at både Creedence Clearwater Revival og Johnny Cash går hånd i hånd med zombiegørr og eksplosjoner?
Jo flere vi er sammen
At spillets historie er såpass simpel, er nok i all hovedsak grunnet spillets sterke fokus på samarbeid. Enten man sliter med en spesifikk mutantsone, eller rett og slett vil brife med sine nye superkrefter kan man når som helst tilkalle en annen agent (spiller) til din by, eller hoppe inn i en annen spillers by. Systemet fungerer teknisk sett glimrende – det eneste kulere enn én superpurk, er fire superpurker som grisebanker kjeltringer i alle himmelretninger samtidig.
Det eneste minuset er at spillet ikke klarer å skalere utfordringene godt nok. Innen man når nivå fem innenfor hvert ekspertisefelt er man alene farligere enn samtlige av verdens atomvåpen samlet, når den kraften firedobles blir det rett og slett for enkelt. ”Overkill” blir kanskje den beste beskrivelsen.
Enkeltspiller- og samarbeidsbiten i Crackdown 2 kunne altså med fordel vært langt fyldigere og bedre balansert, selv om den klarer å lage god underholdning de første fem-seks timene. Problemet er at spillet fort blir nokså kjedelig innen man har nådd toppnivå innenfor hvert ekspertisefelt og ergo kan spasere gjennom de resterende utfordringene. Men frykt ikke, spillet har nemlig et skjult ess i ermet. Nemlig flerspiller.
He tagged you. He tagged you good!
Hva får du om samler ti superhelter, gir de tilgang på et arsenal tilsvarende hva som trengs for å innvadere et lite land, og gir de beskjed om å ta hverandre av dage? Enkelt forklart, en massiv, eksplosiv og veldig underholdende møljefest.
Ingen av Crackdown 2s flerspillermodier er noe spesielt nyskapende i seg selv, men at samtlige av spillerne har muligheten til å fly, løfte lastebiler og springe i svimlende hastigheter gjør at moroa så absolutt er tilstedeværende. Det kreves dog en del tålmodighet og et rolig sinn, for du må regne med å motta sabla mye grisebank i løpet av de første kampene. Men etter hvert som teknikken kommer seg, stiger også moroa gradvis.
Det er dog et par ting som tidvis kan være en kjedelig festbrems, som for øvrig også preger enkeltspillerbiten i like stor grad. Kameraet må konstant justeres manuelt, ettersom det aldri justerer seg selv. Ergo må du jobbe like mye med å styre kameraet som selve figuren din. Stort sett fungerer dette greit, men det kan tidvis bli nokså slitsomt ettersom tempoet varier mellom hektisk til krakilsk. Det andre problemet er dog langt større, nemlig at spillet virkelig får Xbox-en til å svette.
Som man rimelig kan forvente, blir det fort noen eksplosjoner eller tusen i løpet av en flerspillerkamp. Kanskje ikke så merkelig, ettersom hver spiller blir utstyrt med granater og rakettkaster som standard. Problemet er at så fort det blir mer enn et par-tre eksplosjoner på skjermen stuper bildeoppdateringsfrekvesen voldsomt, ofte såpass mye at det blir umulig å spille. Heldigvis tar oppdateringsfrekvensen seg opp igjen så fort eksplosjonene forsvinner, men det er likevel hva jeg vil definere som en alvorlig strek i margen.
Konklusjonen
Crackdown 2 har sine problemer, det er ikke så teknisk finpolert som jeg skulle ønske, og spillet er også nokså skrapet for innhold. Men til tross for sine feil, klarer det likevel å imponere i svært stor grad.
Om det er noen utviklerne bak Crackdown 2 har klart, så er det å virkelig få deg til å føle deg som en ekte superhelt. Jeg tok meg gjentatte ganger i å glise skammelig bredt foran Crackdown 2, det er rett og slett fantastisk moro å være politimann i Pacfic City. Og når moroa på egenhånd omsider tar slutt, har spillet også en svært kurant flerspiller å by på.
Så om regnskyene skamløst dreper alle forsøk på utepils og grilling, kan du trøste deg med at sommerferien ikke trenger å være helt ødelagt. Crackdown 2 er redningen om du også koser deg med grønn vinter.
- Les også: Anmeldelse: All Points Bulletin
- Les også: Sniktitt: Need for Speed: Hot Pursuit
- Les også: Rapture utvides
