ANMELDELSE: Forza Motorsport III
Anmeldelse

Forza Motorsport III

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Det har vært en super høst for oss bilspill-glade mennesker. Først fikk vi leke oss i gjørma med Ken Block og resten av gjengen i Dirt 2. Deretter var det hektisk arkade-simulator moro i Need for Speed: Shift, og i det jeg ikke trodde det kunne bli bedre – kom Forza Motorsport 3.

En bilinteresserts himmel?

Viste du at Toyota ble grunnlagt allerede i 1937? Eller at hele åtte millioner amerikanere eide biler allerede i 1920? Og la oss ikke glemme den tvilsomme rekorden for å bryte fartsgrensa med 404 km/t i en 125-sone. Det er via Forza jeg sitter på disse kanskje ikke så nyttige, men likevel morsomme faktaene. Og selv om det nødvendigvis ikke gir meg så mye, sier det sitt om hvor hardt Forza prøver å være et spill for de ekte bilnerdene. Sånne som meg.

Dette er på grensen til å være hardporno.
Dette er på grensen til å være hardporno.

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne for å fortelle deg hvorfor Forza er så bra, spillet er enormt på så mange måter. For å begynne med det mest åpenbare, biler. Det finnes veldig, veldig mange biler i Forza. Alt fra kjedelige mammabiler, utdøde importbiler, gamle muskelbiler til siste skrik innen kunst (ja, jeg snakker selvsagt om Alfa Romeo 8C Competizione). For å nevne noen.

Førsteinntrykket er at alt er med. Det stemmer selvsagt ikke, det er tross alt bare i overkant av 400 biler i spillet, men utvalget kan få enhver til å kjenne at det strammer i buksa. Om du ikke finner minst tre av dine drømmebiler i Forza bør du strengt talt revurdere smakssansen din, fordi da er det du som er problemet, ikke spillet. Greit nok, en nokså bastant påstand, men det er en jeg står ved.

Biler trenger som kjent vei å kjøre på, i alle fall om poenget er å komme seg noe plass. Heldigvis leverer Forza også her. Her finnes det meste av asfalt-spagetti du kan tenke deg, både fiktive og ekte baner finnes i hopevis. Enten du foretrekker hjernedød kjøring med kun venstresvinger, altså nascar-kjøring, eller den alltid vanskelige Nürburgring finner du nok av asfalt å leke deg på. Spillet skryter på seg å ha over 100 forskjellige baner, og selv om det er en sannhet med modifikasjoner er likevel utvalget overveldende.

Et monster på 792 Kilowatt

Amerikanere? Liker vi egentlig de. Tjoda.
Amerikanere? Liker vi egentlig de. Tjoda.

Det er altså ingenting å si på utvalget av verken baner eller i biler i Forza, men det hjelper lite om kjørefølelsen gir assosiasjoner til å kjøre olabil. Det er heldigvis desidert ikke tilfellet. Jeg har tidligere skrytt over hvordan både Dirt 2 og Shift leverte en særdeles underholdende og relativt virkelighetsnær opplevelse av hvordan det er å kjøre bil. Forza er derimot et annet udyr, og setter virkelig kniven mot strupen til regjerende simulator-mester Gran Turismo.

I det jeg møter min første sving skjønner jeg umiddelbart at jeg holder altfor høy fart. Bremsene låser seg og dekkene skriker om nåde – og forutsigbart nok havner jeg rett i autovernet. Men det er ikke tårer av sorg som renner ned kinnet mitt, det er gledestårer. Jeg dreit meg ut, og Forza ga meg tydelig beskjed om å hute meg tilbake til kjøreskolen.

Og gledestårene mine går fra lett overskyet til middels orkan styrke i det jeg tar min første tur på halvmila. Som en guttunge på julaften er gliset stort i det min ravnsorte 1969 Dodge Charger R/T - SE ruller i mot startstripa. Bokstavelig talt timesvis har blitt brukt på verkstedet, oppgraderinger på oppgraderinger har blitt installert: Den pysete originale V8-ern er bytta ut mot en kraftig Hemi V10, som selvsagt er turboladet. Nytt er selvsagt også ventiler, eksos, ecu og luftfilter pluss mye, mye mer.

Eg køyrar bil eg!
Eg køyrar bil eg!

Beistet rullet inn på 792 Kilowatt, altså rundt 1050 hestekrefter, på "tredemølla". Det er derfor med stor forventing jeg for første gang trår gasspedalen i gulvet. Lyden er som om tordenguden selv tok en nummer to, skjermen blir fylt med røyk og ... jeg har ikke flyttet meg en meter. Forza emulerte med andre ord rimelig nøyaktig hva som ville skjedd i virkeligheten – med så stor motor og så små og attpåtil kalde hjul, skjer det lite. Småskuffet over nederlaget blir det nok en tur til verkstedet, større hjul blir innkjøpt – girkassa justeres kraftig, likeså diffen og dekktrykket. Og denne gangen gir det resultater: Monsteret brøler seg av gårde, men etter 30 meter er tiden inne for neste gir – resultatet er et voldsomt rykk som smadrer det engang så vakre monsteret inn i betongveggen. Og jeg er fortsatt like glad, prosjektet mitt var dødsdømt fra starten.

Poenget er altså at Forza 3 gir deg mulighet til å både oppgradere og justere tilnærmet det som kan oppgraderes og justeres på en bil, men akkurat som i virkeligheten gjelder fysikkens lover. Når jeg eksempelvis la inn firehjulstrekk på det sorte beistet ble leken en helt annen, og jeg passerte lykkelig over målstripa i 320 km/t til ny fartsrekord.

Og det gjelder ikke bare dragstripa, samtlige av banene krever at du optimaliserer bilen din før hvert løp om du virkelig vil vinne. Heldigvis kan du la spillet ta seg av mesteparten av jobben, men det er selvfølgelig mest moro å gjøre det selv.

Kommentarer (47)

Forsiden akkurat nå

Til toppen