De fleste kjenner til Gudfaren-filmene. Mario Puzzos mafiaroman inspirerte Francis Ford Coppolas filmer, og Marlon Brandos tolkning av gamle Don Vito har blitt imitert, parodiert og kopiert i hopetall. Bøkene har inspirert forfattere, filmene har inspirert filmmakere, og ingen ble overrasket da et spill fra universet dukket opp.
Sjef over nesten alle sjefer
Nå er spill nummer to her, også dette spillet er basert på en av filmene, logisk nok film nummer to. Denne gangen har utviklerne tatt seg enda større friheter med historien. Vi blir blant annet tvunget til å akseptere en mafioso med navnet Dominic, hovedpersonen i spillet, som til tross for at han aldri har dukket opp hverken i filmene eller bøkene, etter hvert stiger nok i rekkene til å bli personlig venn og nær samarbeidspartner med sjefen selv, Don Michael Corleone.
Denne anmeldelsen er basert på PC-utgaven av spillet, men se også videoanmeldelsen av Xbox 360-utgaven her.
Spillet begynner med at de høytstående herrer i den italienske mafiaen er samlet i Cuba. Tidsperioden er slutten av det ikke fullt så glade 50-tall, og Fidel Castros revolusjon er i emningen. Cuba er mulighetenes land for kriminelle, med en korrupt regjering og liten håndheving av lov og orden. Men som de fleste av oss vet, var det Castro og hans opprørere som til slutt trakk det siste strået i maktkampen, og i lys av dette tvinges våre mafiavenner til å forlate landet med hui og hast. Som følge av uforutsette hendelser står New York plutselig uten et mafiaoverhode fra Corleone-familien. Don Corleone er kjapt ute med å gi vår mann Dominic stillingen.
Historien er ganske løst basert på den andre Gudfaren-filmen. Dette fungerer greit nok, men blodfans av filmene vil nok bli skuffet over at handlingen til filmen for det meste ligger i bakgrunnen, og at praktiske endringer er gjort med historien. Mange vil nok påstå at The Godfather 2 ikke har nok til felles med filmene og bøkene til at det fortjener å bære sitt navn. Jeg kan egentlig ikke protestere her, jeg kan ikke huske at Gudfaren noen gang handlet om tankeløs skyting og vendettakrigføring, selv om Sonny nok led av litt kløe i avtrekkerfingeren.
Uansett, som fersk Don får Dominic beskjed om å bygge opp det kriminelle kongeriket i New York nærmest fra bunnen av, da en frekk familie har sett sitt snitt til å ta seg et jafs av kaka i Corleone-familienes fravær. Til tross for å være våt bak sjefsørene, vet Dominic hva som forventes av ham, og han setter raskt i gang med å legge murstein.
For å holde oversikten har man som Don et hendig verktøy, nemlig det mye omtalte ”Don’s view”. Dette er i utgangspunktet et slags isometrisk kart med tilhørende menyer, hvor du finner alt du trenger å vite som don. Her kan du blant annet oppgradere og forfremme familiemedlemmer på familiemenyen, og se hvilke tjenester du har opptjent blant korrupte politimenn og dommere. Den viktigste funksjonen er nok kartet, som gir oversikt over alle eide og ikke eide foretak i de forskjellige byene. Herfra kan man sette veipunkt, og sende familiemedlemmer for å beskytte eller overta virksomheter.
Det forventes nemlig av Dominic at han bygger opp sin egen kriminelle familie. Denne har en sped start, men utover i spillet vokser familien, ved at flere og flere plasser på familietreet åpnes for rekruttering. Gangsterne man har å velge mellom har alle en spesialitet fra starten av - mitt første familiemedlem var ifølge ham selv ekspert på å ”få ting til å gå boom”. Den kunstige intelligensen er litt variabel, men dine kompanjonger oppfører seg for det meste slik de skal.
Beskyttelsespenger, virkelig?
Vel ute på New Yorks gater er jeg ivrig etter å bevise hva jeg duger. Dominic og hans foreløpig eneste partner på gal side av loven entrer et lugubert bakeri og blir møtt av tre gulskjortede pøbler, som truende knuger på sine balltres håndtak. Jeg fisker frem brekkjernet mitt, og med hevet metall løper jeg og partneren min rasende mot de tre intetanende stakkarene. Det tar ikke mange sekundene før de ligger døde på bakken, men triumfen er ikke et faktum ennå. Jeg, i Dominics skikkelse, snur meg mot eieren av bakeriet som ligger gjemt og vettskremt bak disken.
Selv om fyren ser livredd ut, nekter han å betale såkalte beskyttelsespenger til meg, han er lojal med en annen familie. Min naturlige reaksjon på eierens mangel på velvilje er selvsagt å denge løs på alt jeg ser av verdifullt inventar; jeg knuser glassmontere og kassaapparatet flyr veggimellom. Etter mitt lille utbrudd snur jeg meg mot eieren, han virker med ett mer samarbeidsvillig.
Å overta butikker på denne måten er noe man gjør gjennom hele spillet, mange ganger. Fremgangsmåten er akkurat den samme som i det første spillet. Finn en butikk, håndverker eller en eller annen bedrift som tilhører en annen mafiafamilie, knert det som måtte være av utplasserte kriminelle, oftest i form av vakter, og gi eieren et tilbud han ikke kan si nei til. Hvilke pressmetoder som fungerer best varierer fra eier til eier. Noen er, forståelig nok, svært svake mot å ha en pistolmunning rettet mot panna. Andre er mindre redde for sitt eget liv, men bryter sammen hvis eiendeler ødelegges eller kunder trues. For å overta en virksomhet må innehaverne presses til et visst punkt. Går du høyere enn det som er nødvendig, vanker det bonus i form av en liten engangsutbetaling. Men pass på å ikke få eieren over kanten. Etter en viss mengde trusler, banking og hærverk nekter de potensielle inntektskildene dine nemlig å samarbeide, og Dominic tvinges til å enten begå drap, eller forlate åstedet og avvente situasjonen til eieren er mer vennlig innstilt.
