Null utfordring
Kontrollen i The Godfather 2 er egentlig ganske upåklagelig. I Doms skikkelse har man massevis av kraftige våpen å benytte seg av, og de mange skytesekvensene fungerer slik de skal. Men det hele blir alt for enkelt. Det er fullt mulig å utrydde en hel bataljon med fiendtlige vakter uten å være i nærheten av å dø, spesielt med tanke på at Dominics helse, presisjon og lignende kan oppgraderes for penger. Når det i tillegg er adgang til å ta med seg medlemmer av familien på oppdrag, med spesialiteter som for eksempel førstehjelp sier det seg selv at actiondelen av spillet byr på svært lite utfordring.
Det strategiske elementet, bestående av overtakelse og beskyttelse av virksomheter og på denne måten skyve andre familier ut på siden, er om mulig enda enklere å beherske. Ofte er det nok å sende en såkalt capo for å overta en beskyttet bedrift. Når man etterhvert får opptil flere capos, en haug med soldater og en undersjef så er det fint mulig å overta alt i spillet med Don Dominic sittende på baken mesteparten av tida. Klarer du å overta alle virksomhetene innenfor en spesiell bransje, blir familien din tildelt ganske så heftige bonuser som gjør spillet enda enklere.
Politiet er mindre påtrengende enn vi er vant til fra lignende spill. Søkeradiusen til politiet, som i andre spill kan være flere gater i diameter, er her bare en liten prikk på kartet. Med andre ord; du kan skyte en forbipasserende i hodet, rolig spasere 10-20 meter videre nedover veien og politiet vil aldri forstå bæret. Da blir de i utgangspunktet stilige funksjonene, som bestikkelse av vitner og betjenter lite hjelpsomme, det samme gjelder tjenester som er innsanket ved å hjelpe korrupte politimenn. Du klarer deg rett og slett fint uten.
Mye av det samme
Spillets største ankepunkt er mangelen på variasjon, spesielt knyttet til utvidelsen av ditt kriminelle imperium. Problemet er ikke selve utpressingen, denne er underholdende nok. Det er alt som leder opp mot den som blir ensformig. Måten man overtar nye bedrifter og virksomheter på endrer seg ikke nevneverdig gjennom spillet. Det hele blir etter hvert som en eneste lang utholdenhetsprøve, hvor den eneste belønningen er en gradvis økende daglig inntekt. Antall fiendtlige vakter i hvert foretak blir også større etter hvert, så det blir mer repetitivt arbeid for det samme utbyttet.
Etter hvert vil du klare å skvise ut din første rivaliserende familie. Når en families siste virksomhet er overtatt vil hele gjengen trekke seg tilbake til sitt hovedkvarter. Det er først da det er mulig å kvitte seg med denne familien, ved å storme dette hovedkvarteret, drepe familiens overhode og sprenge hovedkvarteret til himmels. Her er fremgangsmåten lik som ved overtakelse av virksomheter, med den forskjell at det er en families Don som må finnes og henrettes. I tillegg kan bare hovedkvarteret sprenges fra ett spesielt sted.
Da blir det et irritasjonsmoment at strukturen til de fleste bygningene i spillet er nesten labyrintaktig. Det kan gjerne finnes dusinvis av dører og trapper, men bare en vei fører til målet. Noen av dørene er umulige å åpne, uten at vi får noen visuell indikator på dette - andre dører leder til blindveier, og trapper kan også lede ingensteds.
The Godfather 2 er et sandkassespill. Det vil vanligvis si at du spiller i en levende, organisk verden. Men her skuffer spillet dessverre, fordi byene fremstår som ganske kjedelige og grå, med lite interessant for øyet å fryde seg over. Når Cuba, Florida og New York ser til forveksling like ut, så har noe gått galt underveis. Foruten at spillet visuelt sett er svært ensformig og lite variert, er det grafiske uttrykket i spillet generelt svært utdatert, med blokkaktige og lite detaljerte bygninger – i tillegg til foreldede animasjoner og ansiktsuttrykk. Disse manglene kommer svært tydelig frem i høyere oppløsninger.
Det største problemet med byene i Gudfaren 2 er at de egentlig er svært lite interaktive, og det er derfor lite forskjellige å finne på i spillet. Noen gjerder kan klatres over, mens andre som ser helt like ut er umulig å forsere. Det finnes nok av mennesker som vandrer rundt på gatene, men det er få du kan få noe meningsfylt ut av.
Lydbildet er også svært gjentakende, med nærmest konstant resirkulering av den kjente, og riktignok også ganske herlige, Gudfaren-melodien. Lydeffektene er helt greie og rimelig troverdige, men det som finnes av musikk er altså svært lite variert og spennende. Spillet har latt seg inspirere av blant annet GTA-serien og har inkludert et par radiokanaler, men dette er ganske tamme saker. Stemmeskuespillet er godt utført, men det virker som hver skuespiller bare har fått tre linjer utdelt hver. De sentrale personene i historien er spilt helt greit, men Al Pacino har ikke selv gitt stemmer til sin karakter.
Flerspillerdelen kan kanskje redde et kjøp for noen, denne er ganske gjennomført og morsom. Her tar du mafiafamilien din med online, og spiller mot andre i en rekke forskjellige moduser. En stilig ting er at penger du tjener i flerspillerdelen overføres til enspilleren, i tillegg til at medlemmene i familien din får bedre våpentillatelser. Dette blir likevel smør på flesk, siden spillet er såpass lett og penger ikke er noen mangelvare.
Konklusjon
The Godfather 2 er et godt spill i teorien. Men i praksis funker nok ikke alt som det skal. Ideen om å ta kronen som Don over egen mafiafamilie, under oppsyn av Michael Corleone er i utgangspunktet glimrende. Og for seg selv er hvert element i denne ideen godt utført. Kontrollen er god, Don’s View fungerer. Å cruise rundt i byen med dine egne underordnede er til tider svært givende, og man vil virkelig like dette spillet – det er jo så kult å være Don!
Dessverre går man fort lei, å ta i bruke forskjellige spillmekanikker er noe som tydeligvis ikke har falt utvikleren inn engang. I tillegg er byen livløs og kulissaktig, og illusjonen av en åpen verden bryter sammen med en gang du finner netting som tydeligvis er helt umulig å skjære seg gjennom, til tross for at en av dine medhjelpere klarte dette med et identisk gjerde litt lenger nedi gata. Den altfor lave vanskelighetsgraden er også svært ødeleggende, for hvorfor ta seg bryet med å oppgradere soldatene, gjøre tjenester og finne nye våpen, når man enkelt kan valse gjennom hele spillet uten hjelp?
Spillet er likevel ikke uten underholdningsverdi. De første timene med spillet er riktig så fornøyelige, og flerspilleren er god. Actionsekvensene er morsomme i små mengder, om enn alt for lette, og kontrollen er svært gjennomført. Når ditt kriminelle imperium virkelig begynner å blomstre er det lett å føle litt stolthet over det man har oppnådd, og det er ganske avhengighetsdannende å overta alle eiendommene på kartet. Dessverre er det av underholdning som er mulig å klemme ut av The Godfather 2 ytterst kortvarig. Spillet kunne ha vært så mye mer. Tanken på en mafiasentrert strategi/action-hybrid var nok til å gi meg vann i munnen før lansering, og er egentlig fortsatt det. Men The Godfather 2 er nok ikke det jeg, eller andre, har ventet på.
Vil du se med egne øyne hvordan spillet ser ut? Sjekk også videoanmeldelsen av Xbox 360-utgaven.
