Anmeldelse

Bokanmeldelse: Dataspill

Hvordan kom vi oss fra Pong til Pokémon?

Det er rene bokskredet denne høsten her på Gamer.no. Først anmeldte vi spillromanen Ready Player One av Ernest Cline. Så fulgte vi opp med noe så uvanlig som en norsk bok om dataspill, Barndommens TV-spill. Men jaggu dukket det ikke opp nok en vaskeekte, norskprodusert spillbok i postkassa.

Slik ser boka ut. Legg merke til den fiffige plasseringen av forfatternavnene.
Slik ser boka ut. Legg merke til den fiffige plasseringen av forfatternavnene.

Spillenes utvikling

Dataspill er en rykende fersk fagbok for ungdommer om dataspillenes historie. Det hele rammes inn av fortellingen om Kim, som skal skrive en skoleoppgave om dataspill, og som sammen med katten Ludo reiser gjennom spillene fra den spede begynnelse på sekstitallet til dagens spill.

Boka er skrevet av Maren Agdestein og Bår Stenvik, og illustrert av Rune Markhus. Stenvik slapp tidligere i høst boka Skitt, mens Dataspill er Agdesteins debutbok.

Sistnevnte har vært spillanmelder for en rekke aviser, samt skrevet en masteroppgave om kvinner som spiller dataspill. Hun er også en av damene bak bloggen Spillpikene.no.

Ludo og Pacman

Boka starter med Kim som sitter hjemme og heller vil spille enn å skrive en skoleoppgave. Men ting eskalerer når Kim klarer å få dratt seg selv og katten Ludo inn i spillverdenen.

De starter i sorthvite piksler på sekstitallet, og vi får høre om hvordan det var ingeniører og forskere som lagde de første dataspillene. Gjerne på maskiner som var så store som kjøkken. Dataspillene, som SpaceWar! og Tennis for Two ble ypperlige redskap for å demonstrere hva datamaskinene kunne brukes til, på en tid da slike maskiner var forbeholdt de som leste kode flytende.

Er det noen som husker Myst?
Er det noen som husker Myst?

Fra denne beskjedne starten, tar Kim og Ludo oss videre til åttitallets arkadeklassikere og hjemmemaskinenes inntog, før ferden går videre til et stevnemøte med Lara Croft på nittitallet.

Til slutt ender duoen opp i nåtidens spillverden, og må blant annet overvinne et mutert Pacman/Space Invaders-monster for å komme seg tilbake til den virkelige verden.

Fargerikt

Dataspill er gjennomillustrert, med fargerike og klare farger, og illustratør Rune Markhus har gjort en fabelaktig jobb. Illustrasjonene er livlige, og demonstrerer godt den grafiske utviklingen spillene har hatt i sin drøye femti år lange eksistens.

Uheldig bakgrunnsfarge.
Uheldig bakgrunnsfarge.

Dessverre har illustrasjonene gått på bekostning av teksten enkelte steder. Elementære ting, som å sørge for at teksten faktisk er leselig, ser noen steder ut til å enten ha blitt oversett eller glemt.

Spesielt er det én side der teksten ikke bare er vanskelig å skjelne mot bakgrunnen, den er regelrett umulig å lese dersom du ikke befinner deg i et ekstremt velopplyst rom. Dette kommer i tillegg til en håndfull sider som bare er utfordrende å tyde.

Dersom boka kommer i et nytt opplag, vil jeg virkelig håpe at dette rettes opp, for det er et så unødvendig problem at det forundrer meg at det ikke har blitt luket ut for lengst.

Unødvendig er også en litt slepphendt korrekturlesing av navnene i boka, hvor Nintendo-pappa Shigeru Miyamoto flere steder omtales som Miyamata, før han igjen har fått sitt rette navn.

Quiz-mat

Noe som jeg derimot satte stor pris på med boka, var alle de små faktadetaljene. I tillegg til de flotte illustrasjonene som fyller hver side, har forfatterne nemlig dyttet inn en rekke mer eller mindre morsomme tilleggsopplysninger. Slikt er fin hjerneføde, og sånt liker spillnerder som meg.

Blant annet vet jeg nå at Atari-grunnleggeren, Nolan Bushnell, har hatt flere jern i ilden. I tillegg til å starte opp Atari, er nemlig Bushnell mannen bak hurtigmatkjeden Chuck E. Cheese. Noe som også forklarer profilen til kjeden: pizza og arkadespill.

Nydelige illustrasjoner i boka.
Nydelige illustrasjoner i boka.

Det er kanskje ikke vital informasjon, men det er små smuler av kunnskap som samlere av unyttige fakta vet å verdsette.

Den vanskelige alderen

I all hovedsak syns jeg Dataspill gir unge en fin innføring i dataspillenes historie. Kombinert med de fine illustrasjonene, gir utvalget av hva som fortelles en sammenhengende og fornøyelig oppsummering av femti år med dataspill. For dagens ungdom, som tar både stereoskopisk 3D og flerspiller over nett for gitt, kan boka gi et fascinerende innblikk i hvordan det var i «gamle dager».

Men jeg undrer meg litt over hvem som egentlig er målgruppa for denne utgivelsen. Forlaget selv oppgir 10-16-åringer som mål, og boka har da også fått stempelet som en ungdomsbok. Til å være myntet på den aldersgruppen, er boka ikledd et til tider svært naivt språk som gir mer inntrykk av å være en barnebok enn en faktabok for ungdom.

Jumpman og Pauline er med.
Jumpman og Pauline er med.

Det er selvsagt en utfordring å skrive for barn, for det å finne balansen mellom hvordan man formidler innholdet på en måte barn forstår uten at tonen samtidig blir litt ovenfra og ned, krever mye fingerspissfølelse. Her gir Dataspill egentlig litt inntrykket av å falle mellom to stoler. Tekstmessig retter den seg mot en yngre målgruppe, mens innholdet til tider kan være litt i tyngste laget for nettopp de yngste.

Innholdsmessig er boka vel så egnet for voksne, for den lettfattelige gjennomgangen av spillhistorien er absolutt interessant. Rammefortellingen med Kim og katten er også et fint grep som binder historien godt sammen.

Konklusjon

Dataspill er den andre, norske boka om spill denne høsten og det er en tendens vi gjerne ser fortsette. Der hvor forrige bok, Barndommens TV-spill, var en hyllest til fritidssysselen til de av oss som er født på sytti- og åttitallet, er Dataspill beregnet på ungdom som vil vite hvordan vi kunne gå fra Pong til Pokémon.

Boka er full av sjarmerende tegninger som på en super måte illustrerer de ulike temaene teksten tar opp. Noen steder har man riktignok vært litt uheldig og teksten har blitt vanskelig å lese mot bakgrunnen, men stort sett er hver side en fryd å se på.

Ludo tar seg en trall.
Ludo tar seg en trall.

Tekstmessig henvender boka seg til yngre ungdom og barn, mens selve innholdet, dataspillenes historie, er vel så aktuelt for de av oss som har trådd inn i de voksnes rekker. Språket er tidvis derimot en anelse naivt, og passer sånn sett ikke særlig godt for de eldste ungdommene.

I tillegg til selve spillhistorien, har forfatterne også flettet inn en rekke mindre faktabiter. Disse er både underholdende og morsomme, og vel verdt å få med seg.

Alt i alt er det en fargerik og sjarmerende bok trioen Agdestein, Stenvik og Markhus (illustrasjoner) serverer. Og har du en yngre bekjent som tilfeldigvis syns spill er det kuleste i verden, skal du ikke se bort i fra at du får en temmelig høy stjerne hos vedkommende dersom du putter denne boka under treet i år.

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen