Jak and Daxter HD Collection
Anmeldelse

Jak and Daxter HD Collection

Nostalgisk duo gjør comeback i høydefinisjon, med blandet hell.

Jak and Daxter ble opprinnelig utviklet på det tidlige 2000-tallet, og hørte derfor til i en æra hvor tredimensjonale plattformspill med fargerike dyr i hovedrollene briljerte. Perioden blir sett på av mange som Playstation 2s gullalder, og ikke uten grunn da spillperler som Ratchet & Clank, Sly Cooper og nettopp Jak and Daxter ble lansert på løpende bånd. Nå befinner vi oss ti år senere og de selvsamme spillene er igjen aktuelle, denne gangen som HD-relanseringer.

Jak and Daxter: The Precursor Legacy.
Jak and Daxter: The Precursor Legacy.

Siste tilskudd i den høyoppløste rekken er Jak and Daxter Trilogy, en samling av de tre første eskapadene til den underlige duoen. Opprinnelig skapt av Naughty Dog, hjernene bak Crash Bandicoot og Uncharted, og nå reprodusert av det lille studioet Mass Media Inc. ankommer Jak og Daxter den moderne konsollgenerasjonen med brask og bram.

Det begynner bra

I trilogiens første spill, Jak and Daxter: The Precursor Legacy, blir vi naturlig nok kjent med Jak og Daxter, i utgangspunktet to nokså vanlige alvemennesker i en verden full av mystikk og spenning. Etter et uheldig møte med en mørk og magisk guffe ender derimot Daxter opp som en rappkjeftet, oransje oter, og med det er grunnlaget lagt for et herlig eventyr.

For å bryte forbannelsen ser de to kompanjongene seg nødt til å ferdes gjennom ulike verdener, et konsept tydelig inspirert av kultklassikere som Super Mario og Crash Bandicoot. Topografisk må man utforske alt fra snødekte fjellkjeder til solfylte jungler, og de ulike sonene er krydret med tonnevis av hemmeligheter og eldgamle artefakter. Det overhengende målet tvinger hovedpersonene til å samle på såkalte «power cells», ikke ulikt stjerner eller krystaller i overnevnte franchiser, og på samme måte som Crash og Mario må konvensjonelle plattformelementer mestres for å overleve.

Samtlige spill i samlingen er i bunn og grunn ganske tradisjonelle plattformspill og funksjoner som hopp, rulle, dobbelthopp og diverse angrepsteknikker er basis. I det første spillet er dette alt som trengs for å beseire monstre, hoppe over fallgroper og redde dagen, mens Jak II og III har et større fokus på skytevåpen og kjøretøysekvenser.

Voksen oppfølger

Det er et veldig tydelig skille mellom The Precursor Legacy og de to oppfølgerne, og når man får de tre spillene servert i tur og orden slik som her er det desto lettere å poengtere ulikhetene.

Jak II: Renegade.
Jak II: Renegade.

Det andre spillet i serien kutter Daxter-delen av tittelen og går kun under tilnavnet Jak II, med den noe intetsigende undertittelen Renegade. Siden sist har hovedpersonene tilsynelatende gitt opp forsøket på å forvandle Daxter tilbake til menneske-/alveform og i stedet blir våre helter ufrivillig kastet inn i den futuristiske byen Haven City. Stedet er herjet av en tyrannisk leder og en opptrappende konflikt mellom den lokale militsen og uhyggelige monstre. Siden de allikevel er strandet her bestemmer Jak og Daxter seg for å redde byen fra den sikre undergang, og samtidig finne ut hvilke mystiske krefter som førte til at de havnet der i utgangspunktet.

Etter hvert blir flere elementer trukket inn i handlingen som er både mer voksen mer og seriøs enn den man fikk servert i forgjengeren, men som likevel klarer å beholde den evinnelige sjarmen Jak and Daxter-franchisen er så kjent for. Daxter er den humoristiske drivkraften i alle de tre historiene, og han alene gjør spillene verdt sin vekt i gull; jeg kan ikke annet enn å glise bredt hver gang den lille gnageren åpner kjeften, mimer noe i bakgrunnen eller bare driver med generelle ablegøyer.

Likevel skal det sies at historien i Jak II bruker nevneverdig lang tid før de helt store interessenivåene nås. Først når man nærmer seg spillets siste halvdel begynner ting å skje for alvor, og da storkoste jeg meg til gjengjeld med mine egne avsindige teorier og spillets interessante plottvister. Endog, veien dit er lang og fylt med mange irritasjonsmomenter.

Ufordelaktige forandringer

Spillbarheten er nesten merkelig forandret på den relativt korte utviklingsperioden som skiller de to første spillene – med bare to års opphold har utviklerne endret mye, og lite for det bedre. Blant annet er den lineære progresjonen i The Precursor Legacy droppet til fordel for å implementere en «åpen» verden i spillopplevelsen, noe ala Grand Theft Auto.

Jak II: Renegade.
Jak II: Renegade.

Jeg skriver åpen i hermetegn fordi i realiteten er området man får til rådighet alt annet enn åpent, og man føler seg nesten mer innesperret av de trange gatene i Haven City enn i de bevisst strømlinjeformede omgivelsene i forgjengeren. I motsetning til mange andre spill som utnytter seg av en åpen verden er det heller ikke mye å ta seg til i den dystopiske byen. Gatene er fylt til randen med masseproduserte sivile som gjør lite annet enn å skrike irriterende og flykte der du komme svevende på et av flere identiske kjøretøy, og enhver utskeielse fra din side blir brutalt straffet av byens vakter.

I praksis er man derfor begrenset til å kjøre fra oppdragsgiver til oppdragsgiver, og gjennomføre hva de enn måtte pålegge deg av oppgaver. Denne formelen følges fra start til slutt, og utenom enkelte ubetydelige sideoppdrag har den store metropolen skuffende lite substans.

De fleste oppdragene foregår derimot utenfor byens grenser, i settinger som ligner mer på dem man befant seg i i The Precursor Legacy. Av og til blir jeg direkte imponert over hvor strålende nivådesignet på enkelte av disse banene er, mens andre områder igjen kun fremstår som irriterende knutepunkter i historien. For eksempel aner man resirkulering i mosen når man for tredje gang blir sendt ned i byens kloakksystem, og når Jak II i tillegg glimrer med minimal bruk av sjekkpunkter er det ofte en tålmodighetsprøve å gjennomføre flere av oppdragene.

Kronglete action

Den minste feil kan koste en dyrt, og å falle ned i det samme bunnløse hullet sju-åtte ganger på rad, og starte fra scratch hver gang, vekker et kraftig sinne i meg, og det er med nød og neppe at jeg ikke kyler håndkontrolleren i veggen. Kontrolleren skal nemlig ha sin del av skylden, for ofte føler man seg nokså hjelpeløs i disse situasjonene.

Jak II: Renegade.
Jak II: Renegade.

Alle spillene preges nemlig av kronglete styring og et usamarbeidsvillig kamera. Dette problemet er dog ikke like markant i The Precursor Legacy, hvor man kan ta ting i sitt eget tempo og sjekkpunkter dukker opp med faste mellomrom. Jak II og III er mer actionpregede, og når skytevåpen og kjøretøy blir introdusert som fast inventar i Jak II følger en hurtigere spillestil med. Resultatmessig er det for eksempel nærmest umulig å kjøre gjennom Haven City uten å krasje i husvegger eller andre flygebiler, og du kan bare drømme om å bruke ammunisjon på en konservativ måte.

Det ender godt

I samlingens siste del, Jak III, blir våre helter sendt i eksil, og med mye om og men havner de i The Wasteland, en landsby langt ute i ørkenen. I motsetning til i Jak II har man flere områpder å forholde seg til, deriblant en megastor ørken og restene av Haven City, og selv om jeg foretrekker det lineære systemet i The Precursor Legacy har utviklerne adressert mange av forgjengerens problemer og gjort opplevelsen langt mer spiselig.

Man merker at Naughty Dog prøver å rette opp i de feilene Jak II begikk, og resultatmessig ender Jak III opp som en salig blanding av sine to forgjengere. Kjøretøysekvenser spiller en større rolle enn noensinne, men områdene man har til rådighet er større og de forskjellige transportmetodene skiller seg nå klart fra hverandre. Kontrollerne har fått en merkbar overhaling, og selv om de fremdeles ikke fungerer perfekt føler man seg ikke lenger like hjelpeløs i situasjoner hvor man må sjonglere med mange oppgaver samtidig.

Plattformelementene har også returnert, og bærer nå preg av sin tidligere storhet; oppdragene og de ulike miljøene varierer i mye større grad enn i Jak II, og noe av den magiske spenningen fra The Precursor Legacy vender tilbake når man utforsker nye grotter, templer og ørkenlandskap. I tillegg trenger man ikke lenger å bekymre seg for å starte hele oppdrag på nytt – frekvente sjekkpunkter har blitt reintrodusert, til stor glede for undertegnede.

Jak III.
Jak III.

Velgjort oppdatering

Til sist skal man ikke glemme at produktet faktisk er, på sitt eldste, ti år gammelt. Da er det vel verdt å merke seg er at denne samlingen virkelig har eldes med stil – fremdeles holder spillene en ganske høy standard etter dagens krav, og det er definitivt den peneste HD-oppdateringen utgitt til dags dato.

Animasjoner er flytende, og de forskjellige nivåene, spesielt i Jak III og The Precursor Legacy, ser bortimot fantastiske ut. Sistnevnte spill, som også er det eldste, holdes av og til tilbake av en del teksturrelaterte svakheter og kantete overflater, men til gjengjeld er dette spillet kanskje det best designede av de tre. Jak II er mer anonym i sin visuelle stil, og fargepalletten, som sjelden beveger seg utenfor det mørke spekteret hvor grå, blå og brunt dominerer, gjør Haven City og omegn til et nokså kjedelig sted.

Lydbildet er lett og lekent, og blant annet frekvent bruk av bongotrommer setter et utenlandsk preg på opplevelsen, samtidig som det vekker minner fra Crash Bandicoot-æraen. Daxter tar nok en gang den såkalte kaka, og skiller seg positivt ut blant et ellers ganske middelmådig stemmegalleri.

Konklusjon

The Jak and Daxter Trilogy er en solid samling HD-oppdaterte spill, og jeg tør påstå at det er den peneste av sitt slag hittil. Spillene er i bunn og grunn tredimensjonale plattformeventyr og disse elementene fungerer godt i samtlige spill, men når utviklerne introduserer kjøretøy og skytevåpen fra Jak II av, åpenbarer de mangelfulle kontrollene seg.

Mitt inntrykk er at Naughty Dog viste fram hva de var gode for med The Precursor Legacy, og de hadde egentlig oppskriften på suksess i sin hule hånd. Da de likevel valgte å prøve på noe nytt i overgangen til Jak II, endte den andre installasjonen i serien opp som en stor flause. Spillet har en solid historie og tidvis godt nivådesign, men innlemmelsen av den åpne verdenen, de kronglete kontrollerne og mangel på aktive sjekkpunkter underveis gjør opplevelsen til én lang og frustrerende tålmodighetsprøve.

Med Jak III retter utviklerne opp i mange av de feilene Jak II begikk, og med disse endringene får spilleren igjen rettet fokuset mot selve opplevelsen, fremfor å skulle irritere seg over unødvendig vanskelige oppgaver.

Sett over ett er The Jak and Daxter Trilogy en HD-samling jeg så absolutt vil anbefale, med forbehold om at du ikke har noe imot tre svært ulike spill i en herlig pakke.

Både Jak og Daxter gjør seg godt i HD, men spillene er ikke uten skrupler.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Jak and Daxter HD Collection

Jak and Daxter HD Collection PS3 PS3 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 22. februar 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Plattform
  • PEGI: 12+
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: Naughty Dog

Beste priser

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen