Sniktitt

Need for Speed: The Run

Jeg vet ikke om jeg føler meg lurt eller lettet.

OSLO (Gamer.no): Jeg husker godt da Mikael kom traskende til hotellet vårt etter EA-pressekonferansen på E3, og fortalte meg om det nye, snodige Need for Speed-spillet. Her var det plutselig snakk om å hoppe ut av bilen, delta i surrealistiske knappesekvenser og gjøre veldig mye annet enn å kjøre fort i bil.

Dagen etter endte jeg opp på en av de første presentasjonene av spillet. Her ble de interaktive mellomsekvensene utdypet, og det virket som om den klassiske bilspillserien tok en bråvending. Da vi nylig prøvespilte The Run på Alnabru kunne det like gjerne ha vært Hot Pursuit 2. Jeg er forvirret.

Føles kjent

Den ene delen av presentasjonen vår er enkelt og greit demoversjonen, som utgis senere i oktober. Her får man suse gjennom to forskjellige brett med to biler, uten at knappesekvensene er noe sted å se. Det er selvsagt noe besynderlig, all den tid historiedelen av spillet virker å være et av salgspunktene, men så er jo dette et bilspill i utgangspunktet.

Ulikt bilspill flest har The Run en større historiedel.
Ulikt bilspill flest har The Run en større historiedel.

Allerede fra første sekund er det klart at dette er tungt basert på Hot Pursuit. Har man fjorårets Need for Speed i fingrene, gjør man det godt her også. Autolog-systemet det populariserte er også med videre, og det er tydelig at stammen i dette spillet er bygd rundt det forrige spillet i serien. Uten at det nødvendigvis er et problem, det er jo et strålende spill.

Det betyr likevel at kjøreopplevelsen er forutsigbar om du allerede eier Hot Pursuit. Det vil også si at kjøringen stort sett baserer seg på at du holder gassen i bånn, styrer unna motgående trafikk og bruker turboen til rett tid. Nå og da kan det lønne seg å hive litt på rumpa for å få hjelp rundt krappe svinger. Dette er råkjapp, lettbent bilmoro.

Noe tannløst

Det første brettet man farter gjennom er knusktørr ørken, stort sett preget av noenlunde rake strekninger og høy hastighet. Her er målet å ta igjen føreren foran seg innen et visst antall sekunder, en bragd man må gjenta et par ganger før løpet er over. Motivasjonen er selvsagt å få en bedre posisjon i «The Run» – det omfattende løpet fra San Francisco til New York som skal gjøre hovedpersonen vår rik.

Mye tyder på at det blir større utfordringer enn de vi møtte i demoøkten vår.
Mye tyder på at det blir større utfordringer enn de vi møtte i demoøkten vår.

I Hot Pursuit hadde du stort sett overaggressivt politi i hælene, her er det bare andre pengetørste adrenalinrusa gærninger. Ikke ser vi noe til våpen heller, uten at opplevelsen virker noe modnere. Det er jo artig å kjøre bil, men Hot Pursuit hadde veldig god varighet akkurat på grunn av fleksibiliteten disse ekstra finesse tilførte. Orker vi dette uten?

Strikkeffekten

Det andre brettet i demoversjonen er snødekte Independence Pass, en kronglete løype gjennom trange fjellpass. Oppe i høyden har noen, sikkert kommunen som vanlig, funnet det for godt å sprenge fjellet sønder og sammen. Via en liten filmsnutt får vi se hvordan hovedpersonen vår egentlig hadde tenkt å ta det helt med ro til en fartsbanditt i noe dyrt, italiensk noe ploger forbi.

Det er mange ulike miljøer å frese gjennom.
Det er mange ulike miljøer å frese gjennom.

Disse svingene er mer utfordrende, noe glattere underlag og stadige snøras skal ha skylden for. Digre steiner ramler ned i veibanen med jevne mellomrom, og man må være på tå hev. Neida, ikke egentlig. Ved hjelp av en spolefunksjon gir spillet deg flere sjanser om du kræsjer, og med en beleilig strikkeffekt skal det godt gjøres å bli ydmyket av konkurrenten.

Denne funksjonaliteten biter deg selvsagt i stumpen så fort du kjører som forventet, og det er som i Hot Pursuit helt umulig å kjøre fra motstanden. Du kan gjerne opparbeide deg et visst forsprang, men før eller siden vet du at spillets støttehjul hiver en av motstanderne opp i stussen din. Selv de lettbente arkadebilspillene burde gjøre en slik funksjon valgfri.

Ute av kontekst

Etter at demoversjonen ble lagt på hylla fikk vi også leke oss med to uferdige brett fra det fullstendige spillet. Det var ikke mye nytt å melde om utfordringsmessig, utover at det også ble anledning til å delta i mer typiske løp hvor man skal være først over mållinja. Vi fikk et par fine kjøreturer gjennom midtvestens golde, om enn dørgende kjedelige, landskap, da.

Fullversjonen av spillet kommer med svært mange, ulike biler.
Fullversjonen av spillet kommer med svært mange, ulike biler.

Jeg tror det jeg prøver å si er at alt dette er gjort før. Desto viktigere er det at vi har gjort dette før. Om man skal selge Hot Pursuit 2 som noe annet enn akkurat det, bør man i det minste vise frem nyansene som skiller de to seriene. Historiefortellingen er unik for et bilspill av denne sorten, og det er rart å ikke poengtere det i større grad. Kontroversielt eller ei.

Det ser likevel ut til at den solide stammen burde gjøre dette til nok et kapabelt bilspill med fokus på å nesten kjøre seg ihjel til enhver tid. Det er også en kurant sjanse for at alt blir mer givende og gir mening så fort alt settes i system med Autolog og venner og sånt som typisk gjør sosiale spill bedre.

Konklusjon

Det hadde vært fryktelig rart om Hot Pursuit-fans ikke elsket dette spillet, all den tid det praktisk talt er en oppfølger. Jeg sliter litt med å se at spenningskurven stiger i fraværet av politi og skitne triks uten et åpenbart substitutt, men så er det svært mange brett vi fortsatt ikke har gnidd gummien vår mot enda.

Det er fortsatt de røde bilene som er kjappest, sant?
Det er fortsatt de røde bilene som er kjappest, sant?

Jeg kan bare spekulere i hvorfor demoen fullstendig ignorerer knappesekvensene som oppholdet mellom brettene baserer seg på, og det er fortsatt uklart hvorvidt disse fungerer særlig godt. Samtidig sliter jeg med å engasjere meg i det store bildet når løpene tas ut av kontekst på dette viset, noe som garantert endrer seg så fort man tar del i «The Run» selv.

Need for Speed: The Run ser mer tradisjonelt ut enn antatt, og det er både godt og dårlig. På en side er det godt å se at bilkjøringen ikke har blitt transportetapper mellom slitsomme knappesekvenser, på en annen side føler jeg meg allerede ferdig med Hot Pursuit. Trenger vi dette igjen?

Need for Speed: The Run kommer i salg 17. november, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen