Aliens versus Predator: Extinction

Sjangervalget er ikke så overraskende i seg selv - StarCraft bygde jo på et svært liknende konsept, og det spillet kan vel ikke karakteriseres som annet enn en kjempesuksess. Det mest overraskende er egentlig plattformene spillet kommer ut på: Playstation 2 og Xbox. Altså ikke PC, som tradisjonelt har vært hjemmet til spill av denne typen.

Strategi uten basebygging
Som alle spillene i serien lar AvP:E deg spille som mennesker, "aliens" og "predators". Spillet inneholder tre kampanjer, altså én for hver side i konflikten. Hver kampanje inneholder syv enkeltoppdrag, noe som til sammen gir hele 21 oppdrag. Handlingen foregår på planet LV-742, en planet som i mange år har vært åstedet for en blodig kamp mellom en nådeløs "predator"-klan og en koloni med "aliens". Nå blander menneskene seg inn, og resultatet er en omfattende krig. Menneskene vil ha tak i planetens ressurser, "predatorene" er med i leken for jaktens skyld, og de fryktinngytende "aliens" søker bare én ting: Å spre sin rase på bekostning av alt annet.

Dermed ligger alt an til et heftig strategispill i beste StarCraft-stil, men dessverre klarer ikke AvP:E å leve opp til forventningene. Det gjør som mange andre nye sanntidsstrategispill (på PC), og dropper like godt alt som har med basebygging å gjøre. Andre spill som gjør det samme bruker å ilegge det taktiske elementet ekstra dybde, men dybde er det dessverre ikke nok av i dette spillet. Det vi har med å gjøre her er rett og slett et helt standard sanntidsstrategispill, minus basebygging. Dermed tilbyr det ikke så mye for seriøse strategientusiaster som allerede har erfaring med kvalitetsspill i sjangeren.

Uansett hvilket scenario eller hvilken rase du spiller, er det en ganske lav begrensning på antall enheter du kan ha på kartet samtidig. Menneskene kan ha 25 enheter samtidig, men de mer avanserte enhetene tar mer enn ett av disse 25 "plassene, slik at det reelle tallet blir lavere (avhengig av hvor avansert hæren din er). Dette fører til et gameplay der du samler alle de slagkraftige enhetene dine i en gruppe og konsentrerer deg om den. Avanserte angrepstrategier og liknende er det stort sett vanskelig å sette i verk.

Tre ulike spillesett
De største forskjellene mellom de ulike rasene går på hvordan nye enheter skaffes. Menneskene tjener penger ved at en "comm-tech"-enhet reparerer små atmosfæregeneratorer rundt på kartet. Disse vil da fungere i en viss periode før de brukes opp. For å få nye enheter må du sette "comm-tech"-enheten i kontakt med kommandosentralen. Da kommer det frem en meny hvor du kan velge hva slags enheter du vil kjøpe (maksimum seks om gangen), og disse vil da bli sendt med et landingsfartøy til nærmeste landingsmerke. "Comm-tech"-enheten blir den viktigste enheten på slagmarken, for uten en slik kan du ikke få forsterkninger.

"Predatorene" gjør det samme ved hjelp av et mobilt alter, men deres enheter kommer mye raskere, og direkte til alteret. Forskjellen her ligger i at disse ikke bruker penger, men ærepoeng for å skaffe forsterkninger og kjøpe oppgraderinger. Ærepoeng skaffes rett og slett ved å ta livet av andre levende vesener, og deretter ta hodeskallen deres som trofé. Desto farligere kropp hodeskallen satt på, desto flere ærepoeng er den verd.

"Aliens" har et helt annet system igjen. Hver koloni må ha en dronning som legger egg. Når et egg klekkes vil det kravle ut en "facehugger", og denne lille krabaten er utrolig sårbar. Den må raskest mulig finne en kropp som han kan bruke som vert, men den kan ikke overleve lenge ute i den store verden, og må holde seg på et spesielt slimete underlag som spres ut fra dronningen eller noder rundt på kartet. Etter å ha levd en stund inne i verten bryter den (i form av en "chestburster") ut av kroppen igjen, lager en kokong og utvikles til et voksent individ. Hva slags "alien" den utvikler seg til avhenger av hva slags vertskropp den tok bolig i.

Ulike raser, ulike evner
Å spille som "aliens" er definitivt det mest interessante, siden spillesettet her er det som minner minst om det vi har sett i strategispill hundre ganger før. Som i filmene, tegneseriene, bøkene og de andre dataspillene basert på Aliens-filmen (inkl. AvP-serien), er disse groteske vesenene eksperter på nærkamp, og kan rive et menneske i stykker på svært kort tid. Deres andre styrke ligger i hurtigheten, da ofrene deres stort sett ikke får sjansen til å skrike om hjelp engang, før monstrene er over dem. Dessuten inneholder blodet deres en sterkt etsende syre, og blir de skutt på vil det sprute syreblod på alle som skulle være så uheldige å stå i nærheten.

"Predatorene" er den sterkeste og mest hardføre rasen. De har også overlegen teknologi, og alle enhetene deres har evnen til å bli usynlige, samt et "innebygd" førstehjelpsskrin (som vi så i filmene). Disse evnene krever imidlertid energi, og når en "predators" energi er brukt opp må han tilbake til alteret for å lade batteriene igjen. De har også overlegne våpen, men til gjengjeld kan du kun ha halvparten så mange "predator"-enheter som menneskeenheter. I forhold til enheter er det selvfølgelig "aliens" som kan ha flest, men på grunn av det kompliserte formeringssystemet deres tar det lang tid å bygge opp en slagkraftig flokk.

Menneskene ligger et sted mellom de to andre rasene. De er ganske sårbare og beveger seg tregt, men har til gjengjeld gode våpen og overtall i forhold til "predatorene". Både menneskene og "aliens" har enkelte enheter som kan se "usynlige" "predatorer". Alle rasene kan oppgradere troppene sine og gi noen av dem spesielle evner. Dette koster flesk, men uten å oppgradere enhetene dine kan du stort sett bare glemme seier. Når du kjøper en oppgradering til en enhet, vil alle enheter av den typen automatisk oppgraderes.

Et greit kontrollsystem
De fleste lesere venter nok på akkurat denne setningen: Grunnen til at det er så få sanntidsstrategispill på konsoll er at standard konsollkontrollere ikke egner seg like godt til denne typen spill som mus og tastatur gjør. Zono har naturligvis gjort sitt beste i forhold til å skape et velfungerende kontrollsystem, og det må sies at de har lykkes til en viss grad. AvP:E bruker absolutt hele kontrolleren, men til tross for at det virker komplisert, er ikke systemet noe særlig vanskelig å sette seg inn i.

Pekeren holder seg hele tiden i sentrum av bildet, og du flytter både pekeren og kameraet ved hjelp av venstre joystick. X-knappen brukes til å velge enheter, og holder du den inne vil du skape en sirkel rundt pekeren som øker i størrelse så lenge du holder inne knappen. Når du slipper knappen vil alle enheter innenfor sirkelen bli valgt. Det er ikke like enkelt å velge enheter med dette systemet som med det standard "klikk-og-dra"- systemet PC-baserte spill bruker, men det fungerer.

For at du skal slippe å stresse med å velge enhetene dine hele tiden, kan du bruke de fire piltastene til å hurtigvelge en gruppe bestemte enheter (slik som ofte gjøres med nummertastene i PC-baserte spill). Videre kan du velge alle enheter av en type ved å dobbeltklikke på en av dem. Høyre stikke brukes på minikartet, slik at du hurtig kan flytte kameraet fra en posisjon til en annen. Kontrollsystemet fungerer ganske godt, vel og merke så lenge ting forholder seg rimelig rolige. For når fienden angriper blir det fort kaos. Du kan stort sett glemme å velge enkeltenheter i kampens hete, og det å påvirke en kamps utfall blir derfor vanskelig. Når kulene flyr kan du egentlig ikke gjøre annet enn å krysse fingrene og håpe at folkene dine klarer brasene uten innblanding fra deg.

Uengasjerende
Det største problemet spillet har er at det ikke er engasjerende nok. Satt på spissen føles det ofte mer som arbeid enn lek å spille det, og slik skal det ikke være. Der gode spill i sjangeren suger deg til skjermen i timevis, gjør AvP:E det vanskelig å orke en times spilling i strekk. Det grunnleggende konseptet bak spillet er godt, og utførelsen er helt grei, men spillet er rett og slett litt kjedelig å spille. Gameplayet, spesielt i menneske- og "predator"-kampanjene, er for enkelt og ensformig til at AvP:E klarer å holde oppmerksomheten fanget særlig lenge.

Spillet prøver heller aldri å få deg til å identifisere deg med personene i spillet, eller på noen som helst måte knytte deg til det som skjer. Før hvert oppdrag får du en kjedelig tekstbasert briefing, og du føler aldri at det du gjør egenlig betyr noe. AvP:E mangler rett og slett noe som motiverer deg til å spille. Dessuten er oppdragene ensformige, og de fleste av dem løses ved å samle sammen en gruppe enheter som går fra punkt til punkt, og dreper det de kommer over.

Spillets kunstige intelligens er rett og slett dårlig. Enhetene dine gjør de rareste ting, og har store problemer med å passere selv de minste hindringer. Det er ikke uvanlig å se en fyr stå og stange mot veggen i en evighet etter at du har beordret en gruppe til å gå gjennom en port. Steiner og trær kan også få enhetene dine til å stoppe opp, og det er derfor nødvendig å holde øye med dem hele tiden. I såpass farlige omgivelser er det ikke lurt å ferdes alene, så det er viktig at alle holder følge når gruppen er i bevegelse.

I tillegg til alt dette inneholder spillet en del andre småproblemer. Den lave skjermoppløsningen fører til at det blir vanskelig å få oversikten, og spillet blir dessuten ekstra vanskelig av at det skal så lite til å få ødelagt hele oppdraget (ved at en essensiell enhet blir drept, for eksempel). Til sist er det ingen form for multiplayer eller mulighet for enkeltstående spill mot AI-en. Når du er ferdig med spillets 21 kampanjeoppdrag har du opplevd alt spillet har å by på.

Kjedelig presentasjon
Grafikken er helt grei, men ikke akkurat banebrytende. Landskapet er i 3D, men kameraet er "fastlåst" på en viss høyde, slik at du slipper å zoome og rotere kartet. Dette betyr at du får litt mindre kontroll, men slipper unna mye stress. Landskapet er godt laget, men ser egentlig ganske kjedelig ut, og det er lite spennende å se på. De ulike omgivelsene kampsituasjonene foregår i er heller ikke særlig varierte. Likevel inneholder spillet noen fine detaljer, som rullende busker vi kjenner fra westernfilmer på TV. De ulike enhetene er profesjonelt modellert og animasjonene er rimelig gode.

Musikken i spillet består for det meste av "bakgrunnslyder", altså stemningsskapende bruk av musikkinstrumenter, og ikke ordentlig musikk som en kan lytte til i bilen, for eksempel. Det hele minner mye om det vi får servert i filmer og TV-serier, og er egentlig helt uinteressant musikalsk sett. Vi behøver bare å ta en titt på spill som StarCraft for å se hvor mye god musikk kan påvirke atmosfæren. Ellers er lydeffektene ganske gode, og mange av dem er hentet fra filmene. Enhetene har dessverre et svært begrenset ordforråd, og du kommer definitivt til å bli lei frasen "Copy that!" etter bare noen minutter med spilling i marinesoldat-kampanjen.

Konklusjon
Aliens versus Predator: Extinction er for enkelt, ensformig og kjedelig til at det kan anbefales til seriøse strategi-tilhengere. Hvis du ikke har noe erfaring med sjangeren kan det kanskje være en grei inngangsport, men jeg tviler på at det vil vekke den helt store interessen. AvP:E er ikke håpløst dårlig, og utviklerne har absolutt gjort et hederlig forsøk, men det er rett og slett et veldig middelmådig sanntidsstrategispill. Det er slett ikke umulig å få glede ut av Aliens Versus Predator: Extinction, men du må jobbe hardt for det. Se heller filmene en gang til.

Forsiden akkurat nå

Til toppen