ANMELDELSE: Demon's Souls
Anmeldelse

Demon's Souls

En skitten perle

Au, au, au, så godt det gjør.

Oppdatering, 22. juni: Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert som importanmeldelse i mars. Torsdag slippes spillet i Norge, derfor løfter vi frem anmeldelsen igjen nå.

Det var en gang for lenge, lenge siden, ja faktisk helt tilbake i 1994, at den perifere japanske utvikleren From Software gav ut et spilt kalt King's Field. I ly av skurrete, pikselert grafikk fikk du i førsteperson karnøfle og lage hakkebiff av demoner, mumier og alskens ufyselige skapninger. Ja, dette PlayStation-rollespillet ble med tiden en kultklassiker godt posjonert utover verdenskartet, til tross for at det aldri fikk en offisiell utgivelse utenfor moderlandet.

Selv naturens mobbeofre blir bøller i dette spillet.
Selv naturens mobbeofre blir bøller i dette spillet.

King's Field ble etter hvert en liten familie bestående av fire raringer av noen spill, alle notoriske for smertefull vanskelighetsgrad og intens stemning. Det fjerde og siste spillet i serien kom ut til PlayStation 2, og fikk sågar europeisk utgivelse i motsetning til storebrødrene, som kun tok noen saftige skritt over den andre dammen og endte opp i USA.

I fjor fant From Software atter en gang gamle takter, og knadde sammen nok et grisevanskelig tryneklaskerollespill i gotisk middelalderstil – Demon's Souls. Dette er riktignok ikke et spill i King's Field-serien, men det er tydelig at ringrevene husker noen gamle triks. Dessverre for oss har spillet enda ikke blitt utgitt på dette kontinentet, men vi visste råd og sendte et telegram til Amerika etter et eksemplar. Du verden hvor lurt det skulle vise seg å være.

Et skittent univers

Premisset for dette spillet er egentlig grufullt enkelt: En herskesyk konge begynner å lefle med mørke krefter, finner ut at han kan melke andres sjeler for rikdom, bla bla bla, alt går ad undas, du tar på deg jobben med å samle inn de skumle demonenes sjeler, bla bla bla. Historien er veldig kjip og erketypisk, men best av alt – helt irrelevant. Den bygger et bakteppe for at du skal få muligheten til å vakle skadeskutt i limbo i et anseelig antall timer, og er på ingen som helst måte sentral for opplevelsen.

En aldri så liten magiduell hører med.
En aldri så liten magiduell hører med.

En av de tingene som står i sentrum for opplevelsen er derimot verdenen det hele utspiller seg i, kalt Boletaria. Dette er en grusom og forfallen middelalderverden bebodd av ufine skrømt i alle former og fasonger, og de bærer alle denne dyrebare valutaen i form av sjela si. Disse demonene styres igjen av større demoner som igjen styres av større demoner, og du skal kverke dem alle. Veien dit er likevel ikke enkel.

Det har seg nemlig slik at en utvikler endelig har forstått at en eller annen jypling i skinnklær ikke automatisk smadrer beinmel ut av alt og alle etter at han finner seg noe butt å hamre løs med, og resultatet er omtrent så ugjestmildt som et spill kan være uten å være uattraktivt. Du føler deg aldri hjemme i Boletaria, og det er så altfor mange grunner til det.

Saftige sjeler

Etter at du har snekret sammen figuren din, da i form av å velge en klassemal som bestemmer hva slags egenskaper, våpen og stæsj du starter med, blir du umiddelbart drept. Sånn er livet. Demon's Souls er ikke snauere enn å gi deg et solid spark i stumpen fra starten av, og du ender opp med å bli gjenfødt i sjeleform. Her har du mindre helse og vakler rundt i en tilstand mellom gjenferd og fysisk skapning, og det er i denne formen du tilbringer brorparten av spillet om du ikke skulle vise deg å være altfor god til at det en gang er sannsynlig.

Nyt idyllen den lille stunden den varer.
Nyt idyllen den lille stunden den varer.

Fra det punktet og ut kastes du inn i den ubarmhjertige verdenen på jakt etter mektige sjeler, som også brukes som ytterst fleksibel valuta. De kan nemlig veksles inn for å anskaffe nytt utstyr, forbedre eksisterende utstyr, oppgradere figuren din og handle magi. Dette er verdifulle saker, altså, og kjernen av dette spillet er i bunn og grunn å loppe de uheldige massene under deg på næringskjeden for livsenergien deres, for så å benytte den til å forsterke deg selv.

Det som er unikt med dette systemet, utover at det får selv egoismen i Ayn Rand-inspirerte Bioshock til å se ut som Frelsesarmeens verk, er at du mister sjelene så snart du dør. Det vil si, du får én sjanse til å plukke opp sjelene du mister etter at du dør, men dør du på veien dit så vil du stå på bar mark igjen. Det burde i grunn høres rimelig fryktelig ut i seg selv, men det blir en anelse kjipere når man innser at det egentlig ikke er så mange spill man dør oftere i enn dette sammensuriumet.

Rollespillbetegnelsen kan du egentlig bare glemme først som sist, for øvrig. Dette er i bunn og grunn et såkalt hack 'n slash-spill, selv om du kan polstre egenskapene dine med sjelene du finner, og det er lite rollehåndtering utover tallknusing å finne her. Men det betyr bare at det er desto mer juling å dele ut!

Perfekt kampsystem

Det som gjør dette spillet så vanskelig er det stadige kravet til taktisk og strategisk fleksibilitet. De mange ulike fiendene er glupe, treffer hardt og har alle forskjellige måter å vise deg hvem som er sjef på. Du møter sjeldent rettferdige odds, og du møter minst like ofte usle bakholdsangrep og skitne triks. Boletaria er i aller høyeste grad preget av den sterkestes rett, og det er i disse nyansene den fantastiske opplevelsen Demon's Souls virkelig åpenbarer seg.

Spillere kan tilkalle hverandre for hjelp, og noen ganger kan det være helt ålreit.
Spillere kan tilkalle hverandre for hjelp, og noen ganger kan det være helt ålreit.

Du må alltid være på tå hev, og å holde guarden hevet til enhver tid blir umiddelbart en refleks. Hvert minste lille feilgrep kan i verste fall bety at du mister flere timers arbeid. Det er heller ingen barnslige sikkerhetsnett som verner om deg her. I stedet spenner spillet stadig vekk bein på deg, later som om det hjelper deg opp og gnir sand inn i øynene dine. Venn deg til det, sånn er livet der de kjipeste av de kjipe bor.

Heldigvis har du en reddende engel oppi det hele – deg selv. Det er nemlig slik at Demon's Souls strekker seg til det geniale i hvordan det alltid gir deg kontroll over dine handlinger. Kampsystemet, som i stor grad baserer seg på svært virkelighetstro og bunnsolid nærkamp med middelaldervåpen, er noe av det bedre jeg har opplevd i noe spill. Alle aspekter av utstyrssammensetningen din spiller en rolle, fra hvor tung rustningen din er til hvor langt spydet du bærer kan nå. Står du i en trang korridor, og de er det mange av, så vil ikke det gigantiske tohåndssverdet ditt nødvendigvis være like brukbart som når du halshugger skurker over en lav lest i åpne områder.

Det beste (og noen ganger mest frustrerende) er likevel at utstyret ditt i bunn og grunn ikke spiller særlig stor rolle før mot slutten av spillet. Det viktigste er alltid hvordan du spiller, og om du befinner deg 20 erfaringsnivåer høyere enn normalt for et brett så vil du aldri kunne hvile på laurbærene. Selv noen av de enkleste fiendene i spillet er fullt i stand til å gjøre kort prosess av deg om du er uoppmerksom, og dette går heldigvis begge veier. Mestrer du spillet så slipper du å føle et jag etter nye gjenstander eller erfaringsnivåer. Her er du overlatt til deg selv, på godt og vondt.

Dans i vei

Man har også et vidt spekter av ulike kampteknikker til rådighet. Basisteknikkene består av sterke og svake slag med våpenet ditt, samt evnen til å fike til noen med et eventuelt skjold. Deretter har du mer sofistikerte teknikker som rulling (som er klin umulig med for tung oppakning), unnvikende hopp bakover, kritiske angrep bakfra og mye annet snop. Det stiligste er likevel evnen til å parere innkommende slag med et veltimet kontraslag med skjoldet, som fører til at fiendens forsvar åpnes opp og blottlegger herlige mengder ubeskyttet herlighet som du kan trykke våpenet ditt gjennom.

Jeg har sett større.
Jeg har sett større.

Du får også tilgang til store mengder spennende trylleformler inndelt i to kategorier: mirakler og magi. Førstnevnte er mer av den typiske prestetypen kjent fra rollespill, som helbreder og beskytter deg. Sistnevnte er for det meste knallhard angrepsmagi som gjør vei i vellinga på din kommando, og det er opptil deg selv hvordan du velger å prioritere disse. Alle klassene kan skreddersys akkurat slik du vil, og det er ingenting i veien for å kombinere begge magiskolene med tung rustning og ei diger slegge om det er måten du føler passer deg best.

Men på samme måte som du kan være en ordentlig Merlin med tryllestaven din så kan du gjøre blemmer som gir deg lyst til å si særs ufine ting. Jeg benytter anledningen til å sammenligne kampsystemet i Demon's Souls med en slags dans. Finner du rytmen og lærer deg å følge partneren din (som gjerne er en tannløs gubbe med slegge) føles det som om vinden blåser deg av gårde. Mistolker du bevegelsene til fienden din eller tar kontroll for fort så venter en ørefik før du vet ordet av det.

Og akkurat det er kanskje litt symptomatisk for dette spillet. Du pugge det. Alle fiendene har en kode som skal knekkes, av varierende vanskelighetsgrad. Det betyr også at du noen ganger må belage deg på å stagnere mot i utgangspunktet enkle fiender, helt til du roer deg ned og analyserer situasjonen. Og du verden hvor forløsende og herlig det er å endelig løse koden. Det er dette som gjør Demon's Souls så fantastisk, og det er det som gjør det så grufullt vanskelig.

Saftige storskurker

Dette med herlig belønning og stadige forsøk for å nå målet gjelder i alle høyeste grad sluttbosskampene også, som for en gangs skyld forsvarer bruken av trendordet «episk». Tenk deg gjerne gigantiske beist av typen du gjerne møter på i God of War-spillene. Så tenker du deg at du ikke er Kratos, men en stakkars tøffelhelt i rustent middelalderutstyr som slettes ikke kan ta løpefart og tråkke på trynet til noen. Det skal bannes, svettes og jubles mye.

Det er ikke alltid like rettferdige kamper.
Det er ikke alltid like rettferdige kamper.

Striden mot marginene er for øvrig like gjeldende for disse kampene som de mot mindre fiender. Jeg tror ikke hendene mine er vanskapte nok til å telle antall ganger jeg har måttet belage meg på den sure turen tilbake til en sluttbosskamp. Det er ikke bare det at disse turene kjapt tar over femten minutter som gjør de så sure, også det faktum at du ble ukonsentert og måtte bote for det tærer på. Og det er flott. Jeg er lei av å bli behandlet som et barn når jeg spiller TV-spill. Demon's Souls er en inkarnasjon av den ubarmhjertigheten man gjerne opplevde i de gamle, sinte slåssespillene fra midten av nittitallet, og det er ikke en vending man opplever for ofte i 2010.

Sluttbosskampene er likevel ikke alltid av det mest kreative slaget, og noen føles kanskje litt enkle i måten de kan overvinnes på. Men de føles alltid velgjennomførte, og det er tydelig at denne fasen av spillet har blitt tilegnet mye tid og innsats. Du skal pløye deg gjennom en heftig mengde store og stygge beist før du kan stemple deg ut for dagen, og noen av de er særs spektakulære. Ja, du får mose drager. Ja, du får også mose ting på din egen størrelse. Ja, de gir deg herlige våpen som gjør veien videre bittelitt enklere. Nei, det blir aldri enkelt. Ikke i nærheten.

Nydelig stemning

Det som rammer hele herligheten inn er de fantastiske omgivelsene, i den grad det er rett ord å bruke om den gjennomførte forferdelsen som preger hver eneste lille krok av Boletaria. Totalt sett får du ta turen innom fem vidt forskjellige spillverdener, som til sammen utgjør 16 ulike spillområder. Mye av sjarmen ligger i at du til enhver tid kan velge hvilken verden du vil farte rundt i, og dermed er det mulig å selv skreddersy rekkefølgen etter din figurs styrker og svakheter.

Disse verdenene spenner fra det nærmest sorgmodige og forfalne Boletaria-slottet til det regelrett gyselige fengselstårnet til et visst frekt kvinnemenneske. Stemningsbyggingen er upåklagelig i absolutt alle ledd, uten unntak, og det har sjeldent vært mer fascinerende og spennende å traversere så uhyggelige omgivelser som i dette spillet.

En vaskeekte digerhals!
En vaskeekte digerhals!

Og da har jeg enda ikke nevnt den halvspesielle Internett-integrasjonen utviklerne har valgt å smette inn her. For det er slik at om du er tilkoblet nettet samtidig som du spiller så vil du få en rekke andre funksjoner til tross for at dette i utgangspunktet er et enspillerspill. Spillere kan for eksempel til enhver tid legge ut beskjeder i form av advarsler, tips, lureri og hån på bakken. Disse kan du lese når du passerer, og de kan ofte være det lille hintet du trenger for å komme over ei kneik eller det bedraget det lettpåvirkelige sinnet ditt trenger for å løpe ut i den visse død.

En av de tingene som visker ut grensen mellom en- og flerspillerspill er muligheten til å invitere andre spillere inn til din sesjon. Du må avtale møtested med en kamerat om du skal få hjelp av noe annet enn en eller annen tilfeldig raring fra hvor som helst i verden, men selv en liten avledning kan være nok til å overkomme en hindring som tidligere virket håpløs. Men det er ikke bare gull og grønne skoger.

Det har seg nemlig slik at man også kan invadere andres spilløkter om man er av omtrent samme erfaringsnivå, kun for å stikke kjepper i noen famøse hjul. Spillerne får riktignok en notis om at noen har entret økten deres, men Demon's Souls er ærlig talt klamt nok fra før av, og det er vanskelig å forberede seg fullstendig på innkommende fare. Jeg vet at mange ikke synes noe særlig om denne funksjonen, men jeg tror de fleste kommer til å endre den oppfatningen når får daske snørra ut av den lille besserwisseren som skal være ekkel med en.

Det eneste som skriker Japan med dette spillet er egentlig størrelsen på våpnene.
Det eneste som skriker Japan med dette spillet er egentlig størrelsen på våpnene.

Som en siste lille bonus finner du også blodspor av andre spillere rundt omkring. Ved å aktivere dette vil du se de siste sekundene av livet deres, noe som like ofte fordrer til latter som advarsel. Notis: folk har en umettelig trang til å løpe utenfor stup. Bare fordi.

Konklusjon

Det har vært et langt opphold i Boletaria, faktisk i underkant av femti timer langt, og det har aldri vært særlig hyggelig. Tusenvis av skapninger har møtt den stumpe enden av hammeren min, og jeg har nok brukt minst et titalls timer på å løpe etter blodsporene mine i håp om å få tilbake de dyrebare sjelene mine. Demon's Souls er en veldig todelt opplevelse, med ekstremt sinne og en fantastisk mestringsfølelse på hver sin pol, men på et punkt møtes de to kontrastene og skaper en fantastisk synergi.

Jeg tror at det er veldig lett å utnevne Demon's Souls til et spill forbeholdt den hardbarka minoriteten av spillere, som ikke nødvendigvis koser seg med spillet engang, men jeg har ikke tenkt å gå ned den stien. Snarere vil jeg anbefale dette spillet til alle som har pågangsmot og et genuint ønske om et seriøst dypdykk i en hundre prosent unik opplevelse som ofte føles mer belønnende enn noe annet jeg har spilt de siste ti årene.

Demon's Souls gjør i grunn ingenting nytt. Det tar bare en knallsolid, erkedepressiv middelalderverden, mikser den med et fantastisk kampsystem og tøyer grensene for tålmodigheten din til det ekstreme. Resultatet er unikt på alle de rette måtene.

Demon's Souls kommer i salg i Norge torsdag 24. juni, kun for PlayStation 3. Den europeiske utgaven inneholder lydsporet på CD, en kunstbok og en strategiguide.

Demon's Souls

PS3
Slippdato: 24. juni 2010
Sjanger: Action, Rollespill
Utvikler: From Software
Utgiver: Namco Bandai

Kommentarer (65)

Forsiden akkurat nå

Til toppen