Castlevania.
Castlevania. (Foto: Netflix)

Animert action i en klasse for seg selv

Den siste sesongen av Netflix' Castlevania blir nesten for mye av det gode.

Da den første sesongen ble lansert i 2017, gikk Castlevania på mange måter i tet for det som skulle bli en stadig voksende spillsatsing for Netflix'. Siden den gang har strømmegiganten nemlig fortsatt å satse hardt på spillrelatert TV- og serieinnhold, og det har også utviklingen av Castlevania-serien bært preg av.

Ikke bare har animasjonsstilen blitt bedre og bedre over tid, men manuset og figurene har også fått rom til å vokse seg virkelig spennende i takt med de to foregående sesongene av animasjonsserien. Nå skal det hele avsluttes med en fjerde og siste sesong, og selv om opplevelsen skuffer noe, får man også omtrent det man har lært seg å forvente.

Alle veier fører til Rom(ania)

Castlevania-trailer. (Video: Netflix, YouTube)

Det har gått seks uker siden avslutningen på forrige sesong, og Trevor Belmont og Sypha Belnades gjør det de kan best der de reiser på kryss og tvers av Romania for å hamle opp med mystisk og ubarmhjertig ondskap. Det har seg nemlig slik at onde krefter stadig forsøker å gjenopplive vampyrsjefen selv, og dette går hardt utover folk og fe i hjertet av middelalder-Europa. 

Midt oppi det hele får Alucard plutselig en ny vår idet en nærliggende landsby trenger hjelp; Saint Germain lusker stadig rundt omkring i den endeløse korridoren som binder universet sammen; mens både Hector og Isaac fortsetter å lære seg selv og monstrene rundt seg å kjenne. 

De mange handlingsforløpene beveger seg i ulikt tempo gjennom hele sesongen, men serien greier på sitt merkelige vis å holde de forskjellige ballene i lufta stort sett hele tiden. Noen figurer skulle jeg likevel helst sett enda mer av underveis, mens andre godt kunne funnet på noe annet å gjøre.

For eksempel står Alucards personlige utvikling og tre av vampyrsøstrenes selvransakelse for mye av det «menneskelige» dramaet jeg setter så pris på. På motsatt side har Trevor og Sypha veldig lite påvirkning på handlingen, før de tar en mer sentral rolle mot slutten av serien, og jeg greier aldri helt å sympatisere med den ensrettede vampyrdronningen Carmilla.

Castlevania. Foto: Netflix

Som et resultat er det mye bra og mye helt greit her, og noen deler av sesongen føles rett og slett litt poengløse. Flere sekvenser kunne gjerne blitt omskrevet eller kappet helt for å få bedre flyt, og i dette tilfellet hadde nok sesongen hatt godt av en eller to episoder mindre å fylle.

Ute av balanse

Forrige sesong hadde riktignok også ti episoder, men lyktes i større grad takket være et langt bedre manus. Som jeg skrev i fjor, hadde sesong tre av Castlevania «en håndfull mesterlig regisserte og dypt filosofiske samtaler», og det kan dessverre ikke den fjerde sesongen skryte på seg. 

Det er for all del noe å skrive hjem om her, og jeg setter fortsatt pris på hvordan figurene også bruker tid på å diskutere seg i mellom i stedet for å bare slåss, men kvaliteten på dialogen når aldri de samme tindene som sist.

Isaac er stadig seriens mest interessante figur, og gjør mye ut av lite hver gang han er på skjermen. Ikke bare er han dypt filosofisk og gjennomtenkt i nesten alt han sier og gjør, men han klarer også å vri og vende på de spørsmålene jeg sitter med som seer. Hans introspektive reise vies fortsatt en del tid, men faller dessverre litt på sidelinjen etter hvert som serien nærmer seg et litt mer bastant klimaks.

Og da mister Castlevania mye av den deilige balansen den hadde i sesong tre.

Eksepsjonell action

I stedet legges mye av fokuset nok en gang på slåssing og monsterslakt, og serien kommer på mange måter tilbake til der den begynte for snart fire år siden. Her er figurene interessante og skarptungede, men brorparten av presset hviler nå på hissig og fartsfylt action fremfor karakterutvikling og politisk spill.

Castlevania. Foto: Netflix

Heldigvis har animatørene virkelig stått på denne gangen, og resultatet er en visuell helhet som jevnlig tar pusten fra en. Castlevania-serien er stadig like mørk, mannevond og brutal, og det går sjelden lenge mellom hver gang noe eller noen blir hugd i to, brent til pinneved eller får en stake gjennom brystkassen. Det er blodig, brutalt og voldelig, men med en snert og lekenhet som gjør at man (nesten) aldri blir lei. 

Noen actionsekvenser, slåsskamper og enkeltøyeblikk er så kule og finurlig sammensatt at jeg måtte spole tilbake flere ganger for å få med meg alle detaljene, og det er noe jeg vanligvis aldri gjør. I ettertid har jeg også søkt opp flere av de barskeste øyeblikkene på YouTube – episode 6 og episode 9 var det like før jeg så på nytt med en eneste gang.

For så bra er faktisk noen av disse sekvensene, og gidder du ikke se serien, bør du i hvert fall unne deg å sjekke ut en samling med noen av de beste slåsskampene.

Her kommer effekter, kinematografi og fart sammen på en måte som virkelig klarer å formidle styrken, smidigheten og råskapen disse figurene besitter. Enten det er Alucards vampyraktige saltomortaler, Isaacs kløktige bruk av mørkets skapninger eller Trevors ubønnhørlige stå-på-vilje, har hver episode en rekke finurlige og flotte detaljer og sekvenser som man bare må beundre.

Konklusjon

Castlevania. Foto: Netflix

Den fjerde og siste sesongen av Netflix' Castlevania leverer omtrent nøyaktig det man har lært seg å forvente av den folkekjære animasjonsserien. Her får vi servert action som til tider er så voldelig, finslipt og overdreven at det er umulig å ikke bli bergtatt, med avbrekk og sidesprang som er ispedd både filosofiske betraktninger og keitete humor.

Der den forrige sesong klarte å treffe en nærmest perfekt balanse mellom slåssing og snakking, lener de siste ti episodene seg dessverre litt for mye på førstnevnte.

Dette innebærer at det er mange spennende sammenstøt og mye eksepsjonelt kul action å få med seg, men også at den gode samtalen uteblir noe. Manuset fungerer rett og slett ikke like bra, og flere av episodene føles bortkastet på tomprat og fyllmasse man egentlig kunne klart seg uten.

Jeg savner den litt mer intelligente delen av Castlevania, og særlig savner jeg mer av den enestående figuren Isaac.

Da leverer heldigvis slåssingen og kinematografien på en måte som aldri slutter å imponere, med enkeltsekvenser som ber om å bli sett flere ganger. Særlig begeistret er jeg for måten det hele avsluttes på, med flere utsøkte slåsskamper og en tilfredsstillende konklusjon for nesten alle involverte. Hvor veien går videre for Castlevania-universet gjenstår å se, men med denne fjerde sesongen klarer i hvert fall utviklerne å sette et verdig om enn litt ujevnt punktum.

Alle fire sesonger av Castlevania er tilgjengelig på Netflix nå.

Vurdering

"Et verdig, om enn litt ujevnt, punktum."

Castlevania - Sesong 4

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Til toppen