ANMELDELSE: Fall Guys: Ultimate Knockout
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Kaos helt uten like

Fall Guys byr på enorm frustrasjon og eksplosiv glede.

Wipeout, American Ninja Warrior, Takeshi's Castle – kjært gameshow-konsept har mange navn, og nå har Fall Guys: Ultimate Knockout kastet seg inn i rekken av helsprø gameshow-moro med en panglansering på PlayStation 4 og PC.

Faktisk har det gått så bra for det yndige partyspillet at serverne regelmessig har krasjet på grunn av for stor pågang den siste uken. Vi har likevel fått testet brorparten av de mange minispillene opplevelsen har å komme med, og vi er klar til å sette en meget positiv karakter.

Det absolutte kaos: Klar, ferdig, gå! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Intuitivt som få

Fall Guys: Ultimate Knockout – heretter bare kalt «Fall Guys» – er et battle royale-spill av den heller unike sorten. Målet er selvfølgelig å overleve lengst mulig og ende opp som kongen på den velkjente haugen, men i stedet for å skyte fiender og hakke i stykker forsvarsløse trær, handler dette spillet om å karre seg gjennom et sammensurium av hinderløyper, lagkonkurranser og utfordringer som er som hentet rett fra TV-ruta.

Totalt er det 24 slike unike minispill spredt rundt omkring i Fall Guys, og hver gang man kaster seg ut i flerspillerkamp får man servert et mer eller mindre tilfeldig utvalg med 4-6 av disse konkurransene.

Utviklerne har hele veien vært tydelige på at det viktigste med de ulike utfordringene er at de er enkle å forstå seg på og intuitive, og her har de lyktes uten forbehold. Det skal som regel ikke mer enn én forklarende setning og et par sekunder bak spakene i hver runde for å forstå nøyaktig hva man bør gjøre for å overleve, og dermed er dette øyeblikkelig noe så godt som alle kan spille.

Det er noe eget å få delta i disse absurde øvelsene.

Ved siden av stikka som styrer den nusselige marshmallow-figuren man spiller som, trenger man bare tre andre knapper: én for å hoppe, én for å ta tak i ting og én for å kaste seg framover. Sistnevnte kommer godt med hvis man er på oppløpssiden sammen med flere andre spillere og må kaste seg i mål for å ikke bli eliminert, mens man på tilsvarende måte kan gripe tak i andre spillere for å holde de igjen. 

Det øyeblikket jeg innså at man kunne stjele egg fra de andre lagenes kurver ... Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Minispill til glede og besvær

Flere av konkurransene er som sagt tydelig inspirert av velkjente gameshow, men det å faktisk få delta og vise seg fram i disse absurde og tidvis overdådige øvelsene er noe helt eget. 

Ett minispill handler for eksempel om å hoppe over en bom som snurrer gradvis raskere rundt og rundt, før det til slutt går så fort at det blir meget vanskelig å ikke bli meid ned; et annet krever at man løper opp et massivt rullebånd mens kanoner fyrer av tømmerstokker og overdrevent stor frukt på deltagerne; og et tredje innebærer å slenge seg hodestups inn i vegger som enten gir etter og viser veien videre eller blir værende slik at du faller langflat om.

Etter hvert minispill elimineres en del av deltagerne. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er stort sett veldig kreative greier, og de aller fleste er mer eller mindre artige å delta i. Et par øvelser er riktignok litt kjedelige, slik som den veldig enkle huskeleken hvor man må stå på riktig fruktbilde til riktig tid for å ikke styrte ned i den sjokkrosa gugga som betyr at man er ute av leken.

At utvalget av minispill da er tilfeldig hver gang, kan gjøre at man får se litt for mye av spill man ikke liker noe særlig. Dette gjelder særlig for den første øvelsen i hver runde, som så langt bare har vært de tre-fire samme utfordringene i de fem timene jeg har spilt.

Det er tydelig at utviklerne har plassert minispill i ulike puljer som spillet så trekker tilfeldig fra, men det er likevel ikke enormt givende å bli utsatt for «See Saw» som første øvelse ut i fem runder på rad. Tilsvarende er det også bare tre finalerunder man kan sitte igjen med til slutt, noe som føles litt antiklimaktisk.  

Jeg vet heller ikke hvor glad jeg er i et par av lagkonkurransene, som tar mye av kontrollen ut av dine egne hender. For eksempel er det et aldri så lite helvete å jakte på revehaler på lag med andre i «Team Tail Tag» – delvis fordi gripemekanikken ikke er enormt presis – mens «Hoopsie Daisy» er mer frustrerende enn moro.

Ikke se ned! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Hold balansen!

Akkurat dette er imidlertid en balansegang hele spillet går: Er det moro eller er det bare frustrerende? Det er et vanskelig spørsmål, all den tid spillets ekstremt kaotiske natur gjør at tilfeldigheter og andre spilleres enkle tilstedeværelse kan gjøre enhver utfordring ti ganger så klønete som det det trenger å være. 

Jeg merker at jeg blir irrasjonelt sint når jeg for eksempel snubler i, blir grepet tak i og dyttes av andre spillere – bare etter litt over en times spilling fikk jeg et trofé for å ha skumpet borti andre spillere 1000 ganger – mens jeg andre ganger føler eksplosiv glede og bryter ut i latter når det går dårlig med motstanderne mine. Fall Guys er med andre ord et spill som minner mye om de tilsvarende kaotiske Mario Party-spillene, og det er nesten utelukkende positivt.

For selv når det går dårlig og jeg blir sint et lite sekund, tar det ikke lang tid før jeg tar meg i det og ler av hele opptrinnet. Så jovialt, tullete og fylt med barnlig glede er nemlig Fall Guys. Har man en håndfull kumpaner å dele opplevelsen med, som man kan le av og bli ledd av i like store doser, er det dermed få ting som er mer artig enn den enkle underholdningen dette spillet kan by på.

En viktig del av den helhetlige godfølelsen spillet har, er det visuelle preget som er både koselig, fargerikt og ekstremt likendes. Hver bane er en regnbue som ber om å bli utforsket, og det er alltid moro å se hvordan nye minispill fungerer i praksis.

Førstemann til toppen! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

De tidligere nevnte marshmallow-figurene er også utrolig nusselige å se på: De beveger seg med tegneserieaktig vigør og uskyldighet som bare bidrar til spillets absurditet.

I tillegg er det en ren fornøyelse å pynte dem med kostymer, farger og andre visuelle godsaker. Spillet har selvfølgelig en egen valuta og et «season pass» som gir spillerne nye kosmetiske gjenstander mens de spiller. Det første passet er gratis, kostymene er unike og foreløpig virker utdelingen av «kudos» og kroner mer enn rettferdig, så her er det ingenting å klage på.

Konklusjon

Gjengen er samlet. Ikke alle har skjønt at man kan kle seg ut. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Fall Guys: Ultimate Knockout er akkurat så absurd og kaotisk som det ser ut som. Jeg har bare spilt i snaut fem timer, men har allerede blitt dultet til tusenvis av ganger, jublet i gledesrus over egne og andres prestasjoner, samt kalt nusselige marshmallow-figurer ekstremt stygge ord flere ganger enn hva godt er.

Det er altså et spill som vekker mange følelser, og selv når man blir sint og frustrert, er det ofte (men langt fra alltid) sinne og frustrasjon av den gode typen. Litt som i Mario Party, hvor man kontinuerlig vet at det ikke er lenge til man får servere søt, søt hevn.

Som i Mario Party-spillene har også Fall Guys en del kjipe minispill som dukker opp litt for ofte, og uheldigvis biter tilfeldighetene opplevelsen (og dermed også spillerne) i rumpa et par ganger for mye.

Men det er til gjengjeld en bøling med enormt solide utfordringer å spore her, og har man et knippe venner med seg, er jeg nokså sikker på at man har årevis av fenomenal underholdning i vente. Takket være spillets øyeblikkelige suksess, er det nemlig ingen tvil om at Fall Guys er et spill som kommer til å bli støttet og videreutviklet i lang tid framover. Og det har det jammen fortjent.

Vil du har andre spennende partyspill? Hva med det nyeste Mario Party? Eller kanskje det litt mer actionfylte Rocket League?

Vurdering

"Kaotisk moro som gjør veldig mye riktig."

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen