ANMELDELSE: Fallout: New Vegas
Anmeldelse

Fallout: New Vegas

Selv etter at bombene sprengte verden i lufta, er Las Vegas litt av et sted.

De postapokalyptiske rollespillene i Fallout-serien har fått mange tilhengere i årenes løp, og etter at Interplay nesten gikk dukken for noen år tilbake er det Bethesda som har overtatt ansvaret for serien. Nå har de hyret inn Obsidian Entertainment, som består av en gjeng veteraner fra det originale Fallout-studioet Black Isle, for å utvikle neste kapittel. Fallout: New Vegas foregår, som Fallout 3, to hundre år etter at en atomkrig har ødelagt store deler av verden. Menneskeheten har begynt å klatre ut fra de underjordiske bomberommene de har overlevd i, og verden er på nytt i ferd med å befolkes.

Velkommen til New Vegas.
Velkommen til New Vegas.

New Vegas følger rimelig tett i fotsporene til Fallout 3. Det er samme spillmotor som ligger til grunn for opplevelsen, og både brukergrensesnitt og grafikk er så godt som likt. Det samme gjelder rollespillsystemene og kampsystemene. I utgangspunktet skulle en kanskje tro New Vegas like godt kunne vært en utvidelsespakke, men når du har brukt litt tid med spillet skjønner du hvorfor det er en uavhengig utgivelse. Dette er nemlig et svært stort og ambisiøst spill.

Begynner med et smell

Handlingen starter ved at du stirrer inn i løpet på en pistol. En eller annen dresskledd drittsekk har bundet deg på hender og føtter. Han lirer av seg noen ord før han trykker inn avtrekkeren, og alt forsvinner. Men heldigvis betyr ikke dette at New Vegas er tidenes korteste spill, for det var nemlig ikke din tur til å dø denne dagen. En robot ved navn Victor finner den skadde kroppen din, og tar deg med til den lokale doktoren. Han graver kula ut av hodet ditt, og vips er du omtrent så god som ny.

I starten vet du rimelig lite om situasjonen din og hva du nå skal gjøre, men det blir klarere etter hvert. Det viser seg nemlig du er en kurér, og da du ble angrepet skulle du frakte en microchip til en by ved navn New Vegas. Ved å snakke med lokalbefolkningen i det vesle samfunnet du har havnet i, finner du etter hvert ut hvor angriperne dine tok veien. Dermed er det bare å følge etter, enten det er for å få hevn eller for å fullføre jobben du har fått. Eller bare av ren nysgjerrighet.

Det minner i grunnen om gamle Vegas.
Det minner i grunnen om gamle Vegas.

Du kan imidlertid selv velge hvor mye hastverk du har med oppgaven. Spillets verden er nemlig stor, åpen og full av distraksjoner. Enten du bare vil dra på oppdagelsesferd eller beslutter deg for å ta jobber for noen av de mange privatpersonene og fraksjonene i spillet, er det mye å gjøre for de som har lyst. Når du endelig kommer til New Vegas åpnes spillet opp ytterligere. Angrepet og tyveriet av mikrobrikken var selvsagt ikke noen tilfeldighet. Plutselig vikles du inn i kampen om New Vegas' fremtid, og etter som du viser deg som en svært kapabel person er det mange som vil ha deg på laget sitt.

Det beste fra to verdener

Den høye graden av frihet er en av spillets absolutt største styrker, og noe som får meg til å håpe på flere samarbeidsprosjekter mellom Bethesda og Obsidian. Bethesda er kjent for sine store og åpne spill hvor du kan dra hvor du vil og gjøre hva du vil, mens Obsidian er kjent for å gi langt større valgfrihet i selve oppdragene, og handlinger som faktisk endrer seg basert på valgene du tar. New Vegas blander det beste fra begge verdener, med en stor og åpen verden som kan utforskes fritt, samt oppdrag med mange løsninger og valg som får reelle konsekvenser.

Ikke alle valgene er frivillige, selvsagt. Dette er et rollespill, og hvordan du investerer erfaringspoengene dine påvirker ikke bare hvordan du slåss, men også dialoger og hvilke muligheter du har til å løse oppdrag på andre måter. Det kan være vel så lurt å investere poeng i «speech»-kategorien, som lar deg hjelpe folk til å se ting på din måte uten å måtte bruke vold, som å investere dem i «guns» og andre kampfokuserte kategorier. Noen oppdrag har tonnevis av små og store variasjoner, avhengig av hva du gjør.

De kaller det ikke «ødemark» for ingenting.
De kaller det ikke «ødemark» for ingenting.

Ikke bare sikrer dette at spillet kan være moro å prøve flere ganger, men det sørger for at det hele blir mer personlig. Selve spillet er kanskje likt for alle, men opplevelsen din er likevel unik. Dessuten er det viktig å understreke at dette er et virkelig massivt spill, med tonnevis av store sideoppdrag du godt kan kjøre rett forbi. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar å spille gjennom New Vegas om du spiller med skylapper og kun gjør det aller nødvendigste, men hvis du tar deg tid til å utforske og bli kjent med spillets verden og de som bor der, lover jeg at det vil vare svært lenge.

Kamp i sakte film

Selv om spillet leverer mange muligheter til å snakke seg ut av vanskelige situasjoner, er det selvsagt et rollespill, og dermed er det et stort fokus på kamp. Du får rikelig med konvensjonelle våpen, fra pistoler til flammekastere, samt laser- og plasmavåpen. Dynamitt, granater og miner får du også, og hvis du er en snik kan du for eksempel drepe visse personer ved å snike deg innpå dem og plante eksplosiver i lommene deres uten at de merker det. Så detonerer du fra et trygt sted, og ingen mistenker deg for noe som helst. Alternativt kan du slåss med bare nevene, eller kniver og andre nærkampvåpen. Valget er ditt.

Du kan også velge hvordan kampene skal foregå. Spillet kan spilles som et standard skytespill, der du sikter og skyter i sanntid. Men langt bedre er det å bruke VATS-systemet, som vi først stiftet bekjentskap med i Fallout 3. Da pauses spillet, og du får en viss mengde «actionpoeng» som du kan bruke på å legge opp en rekke angrep. Du kan sikte på forskjellige kroppsdeler, som kan krøples slik at fienden blir svakere (men selvsagt er sjansen for å treffe et lem mindre enn sjansen for å treffe torsoen). Så startes spillet igjen, og ordrene dine utføres til punkt og prikke – i langsom film, selvsagt, slik at du får kose deg riktig godt med de blodige resultatene.

Spillet lar deg også plukke med deg ulike kompanjonger underveis, som kan backe deg opp når du trenger det. Disse kan du gi ordre ved å snakke til dem, slik at de vet hvordan de skal oppføre seg i kamp. De spiller generelt ikke noen enorm rolle, men det er alltid greit med litt backup.

Velskrevet og interessant

En annen ting Obsidian generelt er dyktige på, er dialoger. New Vegas har tonnevis av samtaler, og de er generelt svært velskrevne og interessante, selv om folk kanskje er litt i overkant interesserte i å fortelle livshistorien sin til tilfeldige forbipasserende. De mange samtalene er med på å gi et nyansert bilde av verden, og det å for eksempel snakke med spillets store «slemming» (som du forøvrig kan velge å slå deg sammen med) røper for eksempel en mann med et tydelig og velbegrunnet livssyn som til en viss grad har gode intensjoner med det han gjør. Her er ingen ting svart/hvitt.

Monstermastene i Mojave.
Monstermastene i Mojave.

Jeg liker også spillets stemning og verden. På den ene siden er verden litt mindre «fantastisk» enn i Fallout 3 – vi får for eksempel ingen svar på den fantasifulle byen Megaton her. Men på den andre virker den hakket mer troverdig, og jeg synes også de postapokalyptiske ødelandene har en sjarm som jeg savnet i Fallout 3. Det virker som utviklerne har latt seg inspirere litt av STALKER-spillene, som i mine øyne leverer de aller beste postapokalyptiske spillmiljøene vi har fått til nå.

Jeg må imidlertid dele en liten irritasjon med Fallout-spillene, og det handler om den manglende logikken bak spillenes verden. Fallout 3 og New Vegas foregår som nevnt to hundre år etter at verden ble ødelagt i en atomkrig. Likevel kan du finne spiselig mat fra før krigen, datamaskiner som fortsatt fungerer, blader og tegneserier som ikke har råtnet bort og hus som fortsatt har strøm. På tross av at verden er full av banditter og plyndrere, er de fleste stedene akkurat slik de ble forlatt da bombene falt. Og hvorfor bor alle fortsatt i ruinene, i stedet for å bygge noe nytt?

Dette er ikke et stort poeng, det er egentlig bare noe jeg må få ut av systemet uten at det påvirker karakteren. Jeg aksepterer at spillets verden er som den er, men jeg tror den kunne vært enda mer interessant hvis utviklerne hadde satt seg ned og jobbet seriøst med spørsmålet om hvordan to hundre år med forfall og påfølgende gjenoppbygging faktisk hadde påvirket verden. Kanskje de gjør det til neste gang.

Folketomt kasino.
Folketomt kasino.

Problemer i Vegas?

Verken Bethesda eller Obsidian har spesielt godt omdømme når det kommer til å lansere feilfrie og blankpolerte spill, og leser man på spillets forum er det åpenbart at New Vegas også har sine problemer. For min egen del har det imidlertid gått rimelig knirkefritt. Jeg har ikke opplevd noen alvorlige feil, og de småtingene som har dukket opp under spillingen er for ubetydelige til å nevnes. Det eneste jeg stadig legger merke til er at verden føles litt for mekanisk, og den kunstige intelligensen til både fiender og venner er generelt svak. De evner ikke å tenke taktisk, og setter seg i tillegg lett fast i små hindringer.

Spillet har også en «hardcore»-modus, hvor du må spise, drikke og sove regelmessig, hvor ammunisjon har reell vekt og hvor det tar lenger tid for helsebringende gjenstander å helbrede deg. Jeg startet selvsagt med denne aktivert, men ble litt skuffet over mekanismene. Av en eller annen grunn klarte jeg tydeligvis aldri å drikke nok væske, samtidig som jeg praktisk talt aldri behøvde å spise eller sove. Til slutt valgte jeg bare å skru den av, og synes egentlig opplevelsen ble bedre av det. Synd, fordi jeg har spilt mange eldre rollespill hvor behov for mat og drikke har tilført opplevelsen mye.

Ellers er det jo tydelig at teknologien bak spillet begynner å dra på årene. Dette er i praksis samme motor som kjørte Oblivion for hundre år siden. Den har fått noen oppdateringer, selvsagt, og noen ganger ser spillet rett og slett slående bra ut, men andre ganger blir det tydelig at den trenger å skiftes ut. Folk ser for eksempel fortsatt rimelig stygge ut, og det samme gjør vanlige bygninger. Måten Vegas-stripen er oppdelt på vitner også om en motor som sliter med innholdsrike områder, og spillet er generelt litt mer krevende enn en hadde forventet med dagens maskinvare.

VATS-systemet.
VATS-systemet.

Jeg testet primært spillet på PC, men tok en titt på PS3-versjonen også. Innholdsmessig er spillet identisk med PC-utgaven, og kontrollsystemet fungerer svært godt på konsoll (det er nok ikke helt uten grunn at visse kretser anklager Bethesdas rollespill for å være konsollifiserte). Jeg er ikke noen kløpper på å se grafiske forskjeller mellom forskjellige plattformer, men jeg synes nok PC-versjonen virker hakket bedre visuelt sett.

Konklusjon

Fallout: New Vegas er et stort og åpent rollespill med mange muligheter og mange valg, lagt til en spennende verden som har mye dybde og mange velskrevne figurer. Det tok meg litt tid før jeg virkelig ble hektet på dette spillet, men etter hvert som handlingen kom i gang for fullt og jeg stiftet bekjentskap med flere av de mange fraksjonene i og rundt New Vegas, ble det vanskeligere å vanskeligere å rive seg løs fra den postapokalyptiske Mojave-ørkenen. Spillet er ikke uten skjønnhetsfeil, men jeg har heldigvis ikke opplevd genuint store problemer med det, og de småtingene det sliter med klarer jeg glatt og overse takket være de gode rollespillmekanismene og den herlige og frie handlingen.

Kommentarer (28)

Forsiden akkurat nå

Til toppen