ANMELDELSE: Maquette

En real hodepine

Vår anmelder har sjelden følt seg så dum på grunn av et dataspill.

I begynnelsen viser Maquette ingen tegn til at dette er noe mer enn nok et moderne, historiedrevet traskespill. Fargerike og duse omgivelser sender tankene mine rett til Firewatchs underlige univers, mens personlige fortellinger skrevet med store bokstaver over omgivelsene naturligvis minner om What Remains of Edith Finch.

Det tar likevel ikke lang tid før spillet åpenbarer seg som mer gåtespill enn rent eventyrspill, og det er dette som både er spillets største styrke og verste svakhet.

Kjærlighet i luften

Det var en gang.

Spillet kaster oss inn i skoene til Kenzie idet hun snubler over en tegneblokk på loftet. Blokken er full av tegninger fra lykkeligere tider, og dette åpner sakte, men sikkert dørene til et minnepalass hvor virkelighet og surrealisme blandes med kjærlighet, sorg og livsglede.

Minner fra et tidligere liv danser lekent rundt spilleren mens man utforsker omgivelsene, og historien fortelles med stø penn og finfint stemmeskuespill fra de to hovedpersonene, Bryce Dallas Howard og Seth Gabel.

De to skuespillerne er for ordens skyld godt gift i det virkelige liv, noe som er med på å gjøre dialogen dem imellom enda mer troverdig.

Minnene er langt fra spektakulære, men jordnære og ekte nok til å likevel rive undertegnede med på Kenzie og motstykket, Michaels, reise. Spillet rykker godt tak i hjertestrengene mine flere ganger underveis, og selv om det jevnt over går litt vel raskt i svingene, har jeg ingen problemer med å kjøpe fortellingens opp- og nedturer.

Jeg har ingen problemer med å kjøpe fortellingens opp- og nedturer.

Likevel skulle jeg gjerne ønsket at historien fikk enda litt mer tid på å modnes, og at den da kunne hatt enda mer å gjøre med hvordan man faktisk spiller Maquette. 

Drømmehuset?

Diffust og uforutsigbart

Slik det er nå, er fortellingen nesten bare et bakteppe for de områdene man får lov til å utforske på reisen. Et lite tivoli forteller for eksempel om Kenzie og Michaels gryende vennskap, mens vi senere får dykke ned i alt fra strandpromenader til knøttsmå rekkehus. Det er pent og pyntelig alt sammen, og den visuelle stilen gjør at det aldri blir kjedelig å se hva som venter rundt neste sving. 

Huset med det rare i!

Spillets sentrale konsept hjelper også langt på vei akkurat her. Det tidligere nevnte minnepalasset er nemlig en fysisk gjenstand i spillet og dukker opp som en slags paviljong man kan gå inn i for å se en mindre utgave av omgivelsene man utforsker. Det er til og med en liten utgave av paviljongen man står inni på innsiden!

Dette er ikke bare et visuelt triks, men lar deg også flytte gjenstander (og senere deg selv), mellom de forskjellige versjonene for å gjøre omgivelsene og gjenstandene større og mindre etter ønske.

En nøkkel kan da først brukes for å låse opp en dør og senere forstørres for å lage en bro; mens det som er i utgangspunktet er en liten leketøysfigur kan brukes for å lage en trapp som lar deg hoppe over et gjerde. Det er ganske «trippy» alt sammen, og spillet er variert nok underveis til at man aldri rekker å bli helt komfortabel med noe av det utviklerne prøver på.

Dette er nok helt sikkert et bevisst valg, og jeg setter pris på de mange overraskelsene underveis, men all den tid jeg også skal løse finurlige gåter og prøve å tenke utenfor den såkalte boksen, hadde jeg satt pris på noe forutsigbarhet. I stedet er Maquette til tider blant de mest ubegripelige gåtespillene jeg har vært borti.

Jeg vet ikke om det er meg eller spillet det er noe galt med i dette tilfellet, men det ble rett og slett altfor diffust for sitt eget beste. Særlig ille blir det når man senere i spillet må gå lange strekker for å se om ting fungerer slik man har tenkt, og et par av de mer keitete gåtene er jeg helt sikker på at jeg løste på feil måte.

Denne tok jeg ganske fort ... trodde jeg.

Som et resultat føler jeg meg skikkelig, skikkelig dum med ganske jevne mellomrom og det er ikke den følelsen jeg er på leting etter når jeg spiller gåtespill. Da kunne utviklerne gjerne vært flittigere med små hint her og der – og gjerne via fortellingen, slik at de to halvdelene hadde fungert enda bedre sammen.

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle deler av spillet, og flere ganger blir jeg både positivt overrasket og rørt om hverandre. Og da er Maquette på sitt beste.

Whoa ...

Konklusjon

I løpet av de drøyt tre timene spillet varer, klarer Maquette å vri og vende sitt sentrale konsept akkurat mange nok ganger til at man aldri rekker å gå lei. Det er spennende å se hvordan virkeligheten stadig snus opp ned i møte med ulike impulser og tankesprang, og det audiovisuelle preget bygger fint opp under det meste utviklerne prøver på.

Dessverre er det å faktisk løse de forskjellige gåtene ikke alltid like givende, og mange av spillets mest unike ideer koker bort i frustrerende prøving og feiling. Spillet oppfordrer stadig til å tenke utenfor boksen, men er svært lite behjelpelig på veien til løsningen: Det er få hint og ingen forklaring av hvilke regler som gjelder hvor.

Dette leder til situasjoner hvor man er bombesikker på at man har prøvd alt, men likevel blir overrasket når man ser løsningen ... men som regel ikke på den måten man ønsker.

Til tross for alt dette har opplevelsen en håndfull meget solide aha-øyeblikk og en fortelling det er umulig å ikke bli engasjert av. Dette er til syvende og sist det som redder Maquette, men det er likefremt et spill som frustrerer omtrent like mye som det imponerer.

Maquette er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet) og Windows. PlayStation Plus-brukere kan sikre seg spillet gratis ut mars 2021. For mer givende gåtespill, kan vi anbefale The Witness og Worm Jazz.

Vurdering

"Fargerikt og finurlig, men altfor diffust for sitt eget beste."

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen