The Outer Worlds.
The Outer Worlds. (Foto: Obsidian Entertainment)

Romeventyr slik det burde være

Jeg får ikke nok av Obsidians etterlengtede rollespill.

Når du tidligere har laget klassikere innen rollespillsjangeren som Knights of the Old Republic 2: The Sith Lords og Fallout: New Vegas, er det naturlig at det knyttes forventninger til hva nå enn man utvikler etterpå.

Jeg elsker KotoR 2, men falt aldri helt for noen av Fallout-spillene. Jeg har kost meg med dem, men det er noe med settingen og kampsystemet som har gjort at jeg aldri har funnet meg helt til rette i akkurat de spillene. Og Fallout-spillene er et naturlig sammenligningsgrunnlag for nye The Outer Worlds, både fordi Obsidian som nevnt har utviklet et spill i serien, samt at de tilhører den samme sjangeren.

Men det var først med The Outer Worlds at alt falt på plass for meg, og jeg lot meg pakke inn i det deilige rollespill-pleddet, kjenne på varmen og aldri ha lyst til å dra derfra igjen. 

Kastet til ulvene

Det er veldig lett å si at The Outer Worlds er Fallout satt til verdensrommet. Det er også på mange måter helt riktig. Dette kjennes ut som et Fallout-spill, med mange av de samme systemene og mekanikkene, den samme strukturen og friheten du er kjent med. Samtidig er det en forenkling, fordi The Outer Worlds klarer seg fint uten sammenligningen – det gjør så mye smart, og det er så vellaget og morsomt å spille, at det fortjener å stå på egne ben.

Vakkert. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Ditt romepos starter brått og brutalt når Phineas Wells vekker deg fra kryosøvn, putter deg i en utskytningssonde og sender deg ned til nærmeste planet. Og derfra er det mer eller mindre opp til deg hva som skjer, hvordan det skjer, og i hvilken rekkefølge det skjer.

Før dette skjer lager du din figur i en ganske detaljert og morsom figurskaper. Du velger utseende, men også bakgrunn samt litt egenskaper og attributter du drar med deg videre i spillet. Verdt å vite er at du kan endre på mye av dette også inne i spillet ved en senere anledning, hvis du skulle angre.

Kunne tatt ferien her. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Ganske kjapt etter kræsjlandingen havner du i kamp med banditter, og her kan du velge fritt om du vil lure deg forbi, snike deg rundt og prøve å ta fienden en etter en, løpe inn med en svær hammer eller skyte de med et etterhvert ganske så variert arsenal av skytevåpen. Ved første øyekast minner kampsystemet veldig mye om tidligere nevnte Fallout, men jeg synes Obsidian har greid å finjustere det aller meste, og gi skytingen spesielt en mye bedre følelse. 

Haglene kjennes ut som hagler og håndpistoler er lettere og kjappere. I dette spillet liker jeg bedre å skyte enn nærkamp, og utover i spillet får du noen skikkelig kule, kraftige våpen jeg rett og slett digger. På normal vanskelighetsgrad kan det faktisk bli litt i overkant bra, spesielt hvis du tilpasser evnene dine til den kampstilen du liker best.

Nær og kjært

Når det kommer til nærkamp har du lette, kjappe enhåndsvåpen eller større slagvåpen du bruker begge hendene på. Dette fungerer også bra, men jeg savner litt tyngde og en følelse av at jeg treffer fiendene. Det mangler litt på dette området, og det er ikke alltid lett å se forskjell på om jeg har truffet eller ikke, spesielt hvis det blir kaotisk midt i kampen, noe det ofter ender opp med å være.

Varierte områder du befinner deg i. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

I tillegg til utstyret ditt kan du gjøre en unnamanøver for å posisjonere deg bedre eller komme kjapt nærmere fienden, og som en konsekvens av kryosøvnen din har du også noe spillet kaller «Tactical Time Dilation». Når du bruker TTD stopper tiden nesten opp, og du kan se og sikte på fiendene dine på en helt annen måte. Her kan du også sikte og skyte en fiende i beinet for å stoppe den fra å løpe mot deg, eller skyte hånden den har våpenet sitt i slik at den mister det. Du får også opp forskjellig informasjon om fienden du sikter på. 

TTD brukes opp fort når du gjør noe, som for eksempel å bevege deg eller skyte, men lader seg kjapt opp igjen slik at du kan bruke det igjen. Alt dette, i kombinasjon med hele evnetreet og alt av egenskaper og ting du kan spesialisere deg i, samt muligheten til å mekke og tilpasse våpen med ulike modifikasjoner, gjør kampsystemet robust og bra. Nei, skytingen er ikke det beste som er laget, og nærkampene kjennes litt lette ut, men det funker pokker meg bra allikevel.

Nesten alt du gjør i spillet gir deg erfaringspoeng, og du går opp i nivå ganske hyppig i løpet av spillets gang. Når du gjør dette kan du plassere 10 poeng i en av syv ulike evner, for eksempel nærkamp, dialog og teknologi. Hver av disse har to til tre underkategorier, spesialiseringer av hovedkategorien. Opp til 50 putter du poeng samlet i en evne, men etter at en av underkategoriene har nådd 50 så er det kun den ene du velger som får poengene. Dermed blir du fort litt god på mye, men kun spesialist på noen få ting.

Nesten som Vegas. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

For hvert 20-ende poeng låses det opp en ny bonus i underkategoriene. Det kan være at du beveger deg fortere når du sniker, eller låser opp muligheten til å mekke på våpen. Alt er med på å gjøre figuren og spillestilen tilpasset det du liker og gjør i spillet. Det finnes masse dialog-valg låst bak evne-sjekker, der du for eksempel trenger 40 medisin for å spørre om noe. 

Og som om det ikke var nok låser du også opp en «perk» for annenhvert nivå du går opp. Dette er for eksempel muligheten til å bære på mer ting, gjøre mer skade, få mer rustningspoeng blant mye annet. Det beste med alt dette er ikke nødvendigvis kompleksiteten eller alle valgmulighetene du har (det er veldig bra det og), men at alt knyttes sammen med alt annet du gjør i spillet. Det er ingenting her som kjennes overflødig ut, du får en effekt som merkes når du spesialiserer deg, og hvis du bygger figuren din riktig så blir det skikkelig moro.

Gode venner er godt å ha

På toppen av denne kaken kommer de herlige medhjelperne du kan ha med deg, både i og utenfor kamp. Disse er personer du møter på utover i historien, som av ulike grunner velger å bli med deg på reisen. Disse er nydelige, sjarmerende, rare og krydrer spillopplevelsen og kampene ytterligere. Også disse har sine evner, du kan tilpasse hvordan de oppfører seg i kamper, og de tilbyr nyttige og unyttige råd og samtaler underveis. Jeg skal ikke avsløre hvor mange eller hva alle heter, men Ellie og Parvati er to nydelig og morsomme, litt gale damer jeg digger å ha med meg. De har også nyttige evner jeg drar nytte av ute på oppdrag.

God utsikt. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Men for alle systemer og mekanikker, kamper og evner som knyttes sammen til et kampsystem, og en figurutvikling som er bra, så er det verdenen, historiene, folkene og friheten som gjør at jeg ikke får nok av The Outer Worlds. Du kan være snill, slem eller bare ufordragelig. Du kan si nei til nesten alt av oppdrag, for det finnes nesten alltid flere måter å løse et oppdrag på, og du velger selv hvem du skal blidgjøre, og hvem du skal stikke i ryggen. 

Det er en så deilig frihet til å gjøre hva du vil, være hvem du vil, og bare se hvordan verdenen Obsidian har skapt formes etter dine valg. Du kan velge å ikke ha noen med på oppdrag, du kan stjele og rane, lure og bedra og nesten alt mulig annet på veien mot målet. I starten irriterte jeg meg litt over at du kun kan ha et oppdrag markert på kartet til enhver tid. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg uansett kommer til å gå til alle kriker og kroker, utforske hvert eneste bygg og prøve å prate med alle figurer med navn uansett, fordi jeg koser meg sånn meg alt dette, at jeg ikke lenger så behovet. 

Litt av en hatt. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Ja, det hadde vært fint å kunne ha noen flere oppdrag markert, men det plager meg ikke lenger. Og i alle landbyer, byer eller samlinger av folk finnes det figurer å prate med, alle med stemmeskuespill, og mange av de har oppdrag til deg, eller en tjeneste å be deg om. Alt er velskrevet, det er variert og det er veldig, veldig sjelden kjedelig. Obsidian har greid å skape en verden jeg føler er levende, som reagerer på mye av det jeg gjør og sier, og der ting jeg gjør faktisk gjør en forskjell. Det er så morsomt å utforske hver eneste planet, prate med alle jeg kan for å høre den hva akkurat den figuren har å si, eller vil ha meg til å gjøre. Det er morsomt og teit, men aldri kjedelig. Og det er godt gjort i et spill som sikkert tok meg 40 timer å gjennomføre.

Hovedhistorien for seg selv er kanskje ikke enestående på noen som helst måte, men alt rundt er så bra, og det er så gøy å finne ut og leke med systemene, monstrene, fiendene og alle valgene underveis at det aldri plaget meg i det minste. 

Konklusjon

The Outer Worlds er ganske enkelt skikkelig moro. Det er gøy å spille hver eneste gang jeg setter meg ned, uansett om det er for 10 minutter eller 6 timer. Tiden flyr, og sammen med gjengen min er det skikkelig moro. Obisidan har laget og skrevet et univers fylt med unike, herlige og velskrevne figurer og masse god musikk i et helt nydelig lydspor, som setter stemningen til hver planet på en nydelig måte.

Den visuelle stilen går godt sammen resten, selv om både ansiktsanimasjoner og teksturer til tider ikke alltid er av ypperste klasse. Jeg har spilt på en PlayStation 4 Pro, og til tross for litt lange lastetider på teksturer, og periodevis litt varierende ytelse er The Outer Worlds et godtfungerende spill. Jeg har også opplevd veldig lite bugs så langt.

Det er skrevet med glimt i øyet og masse god humor samtidig som det tar opp ganske alvorlig og tøff tematikk i bakkant. Det krever sitt å greie den balansen, men akkurat det har Obisidian greid meget godt. Og dette til tross for at det egentlig ikke er historien i seg selv som er viktig, men friheten du som spiller gis i hvordan du vil oppleve den.

Snill eller slem, modig eller feig, grådig eller raus er opp til deg. Og det er så deilig, så deilig.

Vurdering

"The Outer Worlds er mer enn bare Fallout i verdensrommet."

Kommentarer (80)

Forsiden akkurat nå

Til toppen