Anmeldelse

Battlefield: Vietnam

Krig er noe dritt, så prøv å ikke smile for mye når du tar fatt på Battlefield: Vietnam. Men det er kanskje lettere sagt enn gjort, for Digital Illusions har her skapt et spill som er en ren fryd å spille i time etter time.

Side 1
Side 2
Side 3

Menig, det er en jungel der ute
Battlefield: Vietnam stiller med 14 forskjellige kart du kan menge deg på, som kan anvendes i både flerspiller og det såkalte ”instant battle”-moduset hvis du ønsker å spille mot maskinen. I flerspiller følger de tradisjonelle modusene med; ”assault” og ”classic conquest”. Sistnevnte er naturligvis det hele Battlefield-konseptet handler om, og innebærer ganske enkelt at de to sidene skal ta over så mange flagg/utposter til fienden som mulig for at rivalene der etter skal begynne å miste poeng. Førstemann til null er, logisk nok, spillets taper. Battlefield: Vietnam har likevel to nye moduser å by på: ”expanded conquest” og ”custom combat”. Førstnevnte er mer eller mindre identisk med ”classic conquest”, men her lenkes to-og-to kart sammen og poengene fra det ene kartet overføres til det andre. ”Custom combat” lar spillerne konfigurere runden ned til minste detalj, slik som hvilke kjøretøy og våpen som skal være tilgjengelig. Akkurat som i Battlefield 1942 kan en spillserver støtte opp til 64 spillere på én gang.

Som en forventer av et spill i denne serien er Battlefield: Vietnam-kartene svært velgjorte. Noen er bedre enn andre selvfølgelig, og mens noen er av typen du hopper over er andre av typen du spiller fullstendig til døde. Jeg fant min personlige favoritt i Operation Hastings, et omfattende kart satt i et elvemiljø midt i jungelen, med en rekke templer, skogsveier og broer som spenner seg over det skitne vannet under. Her er det naturligvis en god del jungelkart, noen så fullstendig overgrodd og primitive at det gir en skikkelig følelse av å virkelig befinne seg i Vietnam, mens andre er satt i utbombede byer, landeveier eller landsbyer. Det finnes også kart som tar for seg små øysamfunn med båter og eksotiske strender. Her er det noe for alle, og kartene er jevnt over velproduserte.

Mer makt til folket
Selv om kanskje Battlefield: Vietnam i enda større grad enn forgjengeren hviler på kjøretøyer nå som helikoptere er inne i bildet, betyr ikke det at at infanteriet har mistet noe av effekten sin. Snarere tvert i mot, infanteriet virker faktisk enda mer effektivt enn i Battlefield 1942. De er utstyrt med mange kraftige våpen, da spesielt amerikanernes M60 som er svært effektiv. Vietcong har et våpen som skyter varmesøkende raketter, noe som gjør det langt mye enklere å treffe helikoptere som suser forbi på himmelen. Vietcong kan også, som tidligere nevnt, plassere ut feller slik som ninja-stjerne-lignende pigger på bakken, eller ting som skyter ut fra ukjente steder når fienden beveger seg inn i et område. Ingeniørene i Vietcong kan også forflytte ”spawn points” på kartet, noe som kan bli helt avgjørende i spillet. Alle disse litt mystiske vietcong-funksjonene er nok enda ikke så mye i bruk, men etter hvert som spillere blir mer komfortable med disse teknikkene, kan det hende vietcong blir mektigere enn det vi først trodde.

Det kanskje mest fryktede våpenet blant vietcong er amerikanernes napalm-bomber. Ærlig talt var jeg fryktelig skeptisk til dette våpenet før lanseringen av Battlefield: Vietnam, da muligheten var stor for at det skulle bli altfor populært å brenne opp alt og alle på kartet. Slik er det heldigvis ikke. Å drepe noen med napalm er faktisk ikke så enkelt som en skulle tro. Å slippe en napalm-bombe til rett tid krever trening, og de fleste infanterister forflytter seg raskt. Det er faktisk ikke vanlig å se napalm-bomber i flerspiller-rundene heller, og det virker som om folk ønsker å fokusere på andre ting enn akkurat denne funksjonen. Dette er en stor velsignelse for Battlefield: Vietnam, som absolutt kunne ha blitt et ødelagt og fullstendig ubalansert spill hadde napalm-fenomenet tatt helt av. Utviklerne vet heldigvis hva de gjør.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden