Anmeldelse

Battlestations: Midway

Battlestations: Midway er noe så uvanlig som et verdenskrigsspill hvor den franske nordkysten får hvile. Skaphistorikere har nok allerede fått med seg at vi skal til Stillehavet, nærmere bestemt krigen mellom de allierte og Japan. Hæren er på ferie, denne krigen skal avgjøres ved store kanoner, torpedoer og stupbombere.

Jeg innledet mitt forhold til spillet med å lure på hvorfor Eidos hadde satt sitt Ungarn-studio på jobben. Hva kan vel en gjeng landkrabber fra Sentraleuropa vite om maritim action og strategi? Det viser seg at Donau kanskje er større og mer omfattende enn man skulle tro, for Battlestations: Midway viser seg bedre frem enn den ungarske marine.

You sunk my battleship!

Du tar rollen som den unge amerikanske marineoffiseren Henry Walker og er stasjonert ved Pearl Harbor i Stillehavet. Ikke uventet, 7. desember 1941, kommer store japanske flystyrker og tar den oppankrede flåten på sengen, hvoretter du og resten av amerikanerne blir kastet ut i den stadig eskalerende krigen.

Det tar ikke lang tid før du merker hvor bredt dette spillet egentlig spenner. På den ene siden er det en blanding av sanntidsstrategi- og actionspill, mens det på den andre gaper over både marinen og luftvåpenet. Dette fører i utgangspunktet til at spillet på det rent administrative planet stiller krav til taktikk og strategi, samtidig som det også stiller ferdighetskrav til deg som pilot/styrmann.

Etter en lang og innførende opplæringsmodus, starter kampanjedelen som tidligere nevnt med angrepet på Pearl Harbor. Du følger hele tiden den amerikanske siden av krigen, og som Walker går du gradvis opp i rang og får proporsjonalt økende ansvar for større enheter og til slutt hele konvoier/angrepsflåter. Til tross for at historien med sine mellomsekvenser gir et godt innblikk i en del av andre verdenskrig vi europeere kanskje ikke er så kjent med, kunne skuespillet vært litt mer overbevisende. Kampanjedelen er i også i korteste laget, noe som fører til at du ikke kommer ordentlig inn i den før det hele er over.

Tre sentrale elementer

I tillegg til en standard kampanjemodus, finnes det også en rekke enkeltstående sideoppdrag. Her kan du velge mellom å fly, styre skip/flåter og eksplisitt kjøre ubåt. Disse er morsomme i seg selv, og for de som for eksempel kun har lyst å luske på havets dyp og fyre torpedoer i intetanende transportskip, er en slik fragmentering kontra å sy det inn i kampanjen like greit. I sideoppdragene får du også spille som Japan, uten at det har noen praktisk konsekvens i forhold til forskjeller på enheter og lignende. Kanskje får du til og med holde hendene på roret til selveste penisforlengeren, det 72 802 tonn tunge og dermed største slagskipet som noen gang er bygget: Yamato.

Det er tre sentrale elementer verdt å snakke om i Battlestations: Midway. Det første er den strategiske delen, mens de to andre er det actionvennlige gameplayet som deler seg mellom det å fly og det å styre skip. Når det gjelder den strategiske delen er ikke denne veldig dyp, men snarere svært tilgjengelig for den mer allmenne spiller. Ved et tastetrykk får du opp et kart som på enkelt vis lar deg hoppe mellom forskjellige enheter for å kontrollere disse, bestemme hvor ferden skal gå, flyene patruljere og så videre. Du kan også fra hangarskipet kommandere skvadroner opp i luften for luftstøtte mot fiendtlige bombere. Et sterilt og til tider uengasjerende brukergrensesnitt gir en slags avsmak, og du vil egentlig bare komme bak spakene/roret. Jeg savner mer tall og bokstaver - administrativ informasjon, kort og greit.

Best til vanns

Den delen av spillet som foregår i lufta er morsom, og på samme måte som strategiomfanget, ganske lett tilgjengelig. Du kan styre stupbombere, torpedobombere og ikke minst vanlige nærkampsfly, og får på så måte variert kost. Du kan enkelt hoppe mellom ulike skvadroner via kartfunksjonen og er således i full kontroll. Til tross for at flyvningen er god og fungerer minst like bra som i eksempelvis Xbox 360-tittelen Blazing Angels, savner jeg også her mer dybde. Jeg forlanger selvfølgelig ikke en like dyp og gjennomgående flyside som vi finner i spill som Microsoft Combat Flight Simulator- og Sturmovik-serien, men jeg vil ha mer. Det kjedelige brukergrensesnittet blir en gjennomgangsfaktor. Det kan også være verdt å nevne at en joystick eller annen kontroller gjør denne delen av spillet betydelig enklere og morsommere.

Spillets morsomste og kanskje mest sentrale del er skipsfarten og kontrollen av denne. Du får kontroll over flere ulike skip, inkludert fregatter, kryssere, ubåter, hangarskip og slagskip. Disse har ofte svært forskjellige oppdrag i en konvoi, og å velge rett verktøy er ofte en forutsetning for å få jobben gjort. Dette er spesielt viktig på den hardeste av de tre vanskelighetsgradene, da smidighet og en rett tunge i munnen skiller deg fra en sylinderformet grav i korallrevet når kosesyke synkeminer trekker mot ubåten din. Den manglende dybden blir ikke like synlig når du sitter med hendene bak et ror i dette spillet. For det første er det en rekke enheter som har ganske distinkt ulike arbeidsoppgaver, samtidig som de også har ulike våpen. En skademodell hvor du må sette menn til å reparere ulike skadede deler av ditt skip gir også et dypere og mer engasjerende gameplay.

Pent men ufullstendig

Battlestations: Midway er generelt veldig pent å se på, med god detaljgrad på de involverte båtene og flyene. De gangene du befinner deg hamrende mot landbaser merker du at disse ikke står i stil. Til tross for at landskapet animeres fint, føles det likevel en smule nakent med lite detaljering på baser og lignende.

Jeg savner også en grundigere dynamisk fysikkmodell, særlig på skipene. Hovedpoenget i dette spillet er å sende så mye stål som overhodet mulig til havets bunn, og da burde dette animeres en smule mer stilfullt. Treff på skipene skaper ingen umiddelbare visuelle spor bortsett fra en identisk brann eller et totalt sett mer smadret skip når tilstandsmåleren går mot rødt. Hva er den beste scenen i filmen Titanic? Jo, det er fra båten begynner å synke til et klimaks hvor den knekker og farer mot bunnen. I dette spillet synker skipene som en stein uten at det knekker og gir fra seg de herlig skjærende skrikene av stål som bøyer og krenger seg.

Flerspillerdelen, som over nett benytter seg av Gamespy-systemet, er omtrent identisk med det du får servert i enspillermodus. Ni av de samme scenarioene kan spilles, og den eneste reelle forskjellen er at det sitter inntil syv andre personer og spiller med og mot deg.

Versjonene til de to plattformene er identiske, og spillet er like lett å kontrollere på Xbox 360 som på PC. Den eneste forskjellen ligger i at Xbox Live nok en gang viser seg som et rigid system for spilling over nett da det, i forhold til det noe krokete Gamespy-systemet på PC-versjonen, fungerer knirkefritt.

Konklusjon

Battlestations: Midway er et ambisiøst prosjekt med et enormt uutfylt potensiale. Som du sikkert har forstått er det gjennomgående ankepunktet i spillet at det fra en spillentusiasts ståsted ofres for mye dybde på bekostning av bredde, men dette er i mine øyne noe av problemet med dagens spillmarked, hvor bred markedsappell ofte betyr mer enn et solid og gjennomført produkt.

Til tross for at ikke spillet rekker helt opp, er det på ingen måte dårlig. Det er et friskt pust inn i verdenskrigssjangeren og tilbyr mye god og bred action, jeg bare finner det litt sørgelig å se en slik flott knopp ikke klare å slå ut i full blomst.

Vurdering


Battlestations: Midway X360

Battlestations: Midway Windows

Battlestations: Midway X360 X360 7/10 Windows 7/10 Xbox PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Ikke fastsatt
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Eidos Interactive
  • Utvikler: Mithis Games

Battlestations: Midway Windows Windows 7/10 Xbox PS2 X360 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Ikke fastsatt
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Eidos Interactive
  • Utvikler: Mithis Games

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen