ANMELDELSE: Cate West: The Vanishing Files
Anmeldelse

Cate West: The Vanishing Files

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Husker du TVNorge-programmet Fornemmelse for mord? Der ble klarsynte og åndemanere tilkalt så fort politiets etterforskere begynte å klø seg i huet, og i The Vanishing Files blir det endelig din tur til å lure erfarne politifolk og traumatiserte etterlatte trill rundt med vage påstander og ledende spørsmål.

Du har kanskje allerede resonnert deg frem til at fortellingen må være vås, men det betyr ikke at spillet mangler underholdningsverdi. Hvis du er en pirkete pedant, av typen som ser på ukebladenes finn fem feil som ukas høydepunkt, går det an å overse at Cate West er ei uspennende førkje og fordype seg i mange timer med minispill.

Hjelp!

Tenkte jeg da jeg fikk min første oppgave: å raske sammen sakene Cate trenger for å dra på boksignering. Jeg får en liste med skrot jeg skal finne på kontoret, hvor det myldrer av rariteter som strengt tatt ikke hører hjemme noe sted.

Det tar en stund før jeg klarer å sortere hva som foregår i bildet, men etter intens stirring bestemmer hjernen seg for å tolke den mørke ansamlingen med piksler i høyre hjørne som en flaggermus. Til slutt oppdager jeg at rekkverket er en wienerpølse. Spillet er i gang.

La oss ikke dvele for lenge ved Cates behov for tre hammere, chilli og en tarantell (vet du hvor du har lagt din?) på boksignering. I stedet kan jeg røpe at gjenstandene du skal finne – såkalte bevis – som regel ikke har noe med fortellingen å gjøre.

De er bare løsrevne og ofte meningsløse mål for målenes skyld, litt i samme gate som MMO-enes endeløse skrik etter ti villsvintryner. Det er uansett ikke så farlig, du konsulterer Cate West for å nyte minispill, ikke for å følge med på svindlergesjeften hennes.

Jeg syter ikke over fortellingen fordi jeg forlanger realisme, det er bare smått irriterende at den favner om alle klisjeene samtidig som figurene er platte og plottet er slett. Den røde tråden er mer på tykkelse med sytråd enn sokkegarn, og den skrevne dialogen burde forblitt et forkastet førsteutkast.

Gnuene må vite ...

… hvorfor gjenstandene i minispillene ikke har noe med fortellingen å gjøre. Åstedet er riktignok i tråd med saken, men hvorfor leter jeg etter kiwifugler og aprikoser gjemt blant baseballhansker, tomflasker og skjell i en gammel kirke?

Helhetsinntrykket er skrøpelige greier, og det tar ikke så lang tid før jeg bare følger halvhjertet med på historien og heller konsentrerer meg om minispillene.

Du kan zoome inn for å se detaljer i bildet, men gjenstandene er ofte godt kamuflerte og glir inn i omgivelsene både form- og fargemessig. Når det er sagt er det kanskje ikke så vanskelig å gjemme noe på en søppeldynge, og ofte ser det litt ut som en tsunami av husholdningsavfall har skylt over åstedet.

Jeg skal ikke bare klage; det er moro at utfordringen vedvarer selv når man er halvveis i et spill. Uheldigvis holder ikke spillet koken helt frem til målstreken, og når fortellingen når klimaks er spillopplevelsen på vei ned.

Jeg har sett alt før, jeg gjenkjenner flaggermussilhuetten på et øyeblikk, og rekkverket sjekkes regelmessig for pølse. Jeg kunne kjørt en klassisk elskende-par-i-utakt-vits, men det føles litt upassende når førsteelskeren er et esel.

Når du har samlet alt på lista i den første oppgaven er det tid for å sortere ut de ekte bevisene. Cate får synske vibber og sanser at et par av gjenstandene fra lista er spesielt viktige, og i neste nivå av etterforskningen skal du gjøre det samme som sist, bare at du nå må finne ulike biter av ett enkelt bevis. Virker det litt rart at det er flere like biter, sånn at du til slutt har funnet fire like joggesko som til sammen utgjør ett bevis?

Vel, sånn er det bare

Og det er mye som bare er sånn i The Vanishing Files. Når man har samlet alle bevisene skal man finne ut hvor gjerningsmannen oppholder seg, og det gjøres ved å sammenligne to nesten identiske bilder og peke ut de små ulikhetene. Logikken? Det bare er sånn.

Felles for de fleste oppgavene er at jeg ofte sliter med å finne den siste feilen, men det er jo halve moroa. Jeg vet tross alt at den er der et sted, og selv om man har tilgang til hint som mer eller mindre sender svaret i fleisen på deg er det selvsagt et personlig nederlag å benytte seg av slikt.

Sammen med bevisjakten var dette den mest fornøyelige delen av spillet, mens den neste biten var den minst underholdende. Jeg var aldri helt sikker på hva det skulle forestilles at jeg drev med, men til slutt ble jeg nødt til å legge alt bevismaterialet pent tilbake der jeg fant det.

Hør, hør, kjære utviklere: Det finnes nok av grunner til at markedet ikke oversvømmes av ryddespill.

Til sist i hvert kapittel skal du ved hjelp av bevisgjenstandene peke ut en gjerningsmann. Du må velge blant åtte mistenkte, og siden du allerede har funnet ut hvilken gate den kriminelle bor i kan du luke bort alle som ikke bor ved den adressen.

Cate sanser og synser igjen, og kan for eksempel føle gjerningsmannens hårfarge, noe vått og noe som har med bomull å gjøre når hun retter sine ”evner” mot beviset. Så er det opp til deg å plukke ut den personen som har mest til felles med de vage hintene ut ifra portrettet og en liste med karakteristikker.

De fire første delene av hvert kapittel går på tid. Hvorfor har jeg ikke nevnt det tidligere? Fordi det var ganske irrelevant for min del. Med opptil 40 minutter på hvert kapittel trenger du sannsynligvis å ha grå stær for å feile.

Tidsfristen lar deg riktignok måle effektiviteten din opp mot andre synske: Jo mindre tid du bruker jo flere poeng får du og jo mer har du å skryte av på neste års Alternativmesse.

Hvor mange poeng du har på slutten av spillet skal visstnok påvirke fortellingens slutt, men dette er irrelevant for min del. Sjansen for at jeg noen gang kommer til å spille The Vanishing Files igjen kun for å se en ny slutt på den begredelige fortellingen er forsvinnende liten.

Konklusjon

Minispillene er passe vanskelige, gir deg hint hvis du står fast og har nok av nye ting å se til at det er spennende lenge, om enn ikke helt til endes. Konseptet i seg selv er festlig nok, men det er vanskelig å være kjempeentusiastisk når helheten oppleves som middelmådig.

Man kan saktens tyne The Vanishing Files for mange timers spilling slik jeg gjorde, men det innebærer at man ser på det som en rekke minispill. Det er mer moro å saumfare åsteder uten den litt sure følelsen av at du hjelper clairvoyante Cate med å lure dumsnille politifolk trill rundt.

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen