FEATURE: De beste spillene i 2012
Feature

De beste spillene i 2012

Her er vår store kåring av årets beste spill.

Julestria er over for denne gang. Ribba er fortært, juletreet har et besynderlig tomrom der under granbargreinene, og julefreden har bydd på en velfortjent pust i bakken nå på tampen av året. Spillåret 2012 er på hell, og tradisjon tro kårer Gamer.no de beste godbitene vi har fråtset i de siste 12 månedene.

Hele 15 skribenter sendte i år inn sine stemmer i de ni kategoriene, og etter en grundig poengtelling har vi kommet frem til de tre mest populære i hver kategori. Med utgangspunkt i et slikt demokratisk system er det ikke nødvendigvis slik at spillene som scoret best i anmeldelsene havner øverst på kåringene.

I år har vi valgt å benytte oss av nøyaktig de samme kategoriene som vi gjorde i fjorårets sak. Den eneste – men dog betydelige – endringen vi har gjort er å single ut skribentenes personlige favorittlister til en egen sak som blir publisert fredag. Da kan du glede deg til å lese hva hele 12 av våre skribenter personlig mener utmerket seg på spillfronten i 2012. Vi kan røpe så mye som at spennet i smak er svært stort blant redaksjonen, og at mange har funnet plass til både store og små spill .

En annen gledelig nyhet er at vi kommer til å la dere lesere stemme frem hvilke spill dere synes fortjener å havne på pallen. Om du føler vi er helt på bærtur er da dette en ypperlig mulighet til å la din stemme bli hørt. Vi åpner for avstemming allerede førstkommende lørdag, og gleder oss til å se hvordan denne leserlisten ser ut når den publiseres på nyåret.

Les også: Spillåret 2012 – våre personlige favoritter

Her er den fullstendige listen over årets kategorier:

Kåringen begynner med den fornemste kategorien av de ni:

Beste enspilleropplevelse

  1. Dishonored

    Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.

    Årets gjeveste enspilleropplevelse inviterte oss på et mesterlig eventyr i en fremmed, dystopisk verden tidlig i høst. Dishonored ga oss friheten til å velge selv hvordan vi ville angripe situasjoner, men de fleste av oss forsøkte nok til det ytterste å vandre usett og uhørt gjennom skyggene, mens vi jaktet ned de mange aristokratene som var en del av konspirasjonen rundt hovedperson Corvos fall fra adelsklassen.

    På mange måter er Dishonored et friskt gufs fra fortiden, og grunnlaget minner mye om snikespillserien Thief fra nittitallet. Alle de mange varierte oppdragene lar oss bruke kløkt, og lar oss planlegge ned til minste detalj hvordan vi vil komme oss til målet. Med en glimrende verktøykasse gjør Dishonored det alltid mulig å egle seg ut av enhver kinkig situasjon. Halv-magiske ferdigheter sørger for en mengde måter å spille på – enten man ønsker å være av det stille slaget, eller en mer brautende voldsyter.

    Den grimme, gotiske byen Dunwall byr også på en stemning og en verden uten sidestykke i år. Dette er en ensom by, en by der innbyggerne gjemmer seg i mørke kott eller har rømt forlengst. Men det er også en by der det er greit å være ensom – der det er greit å nyte en fantastisk enspilleropplevelse akkurat slik man selv ønsker.

  2. The Walking Dead

    Utgitt til Windows, OSX, Xbox 360, PlayStation 3 og iOS.

    Det var på ingen måte selvsagt at et episodeinndelt spill basert på den etter hvert så kjente The Walking Dead-lisensen skulle bli en stor suksess. Like fullt tok det spillbransjen med storm, og mange mener at spillet representerer et gjennombrudd for spill delt i episoder – og også at det er et vendepunkt for eventyrsjangeren.

    Gjennom fem heseblesende episoder holdt spillet oss på tå hev fra mai og hele veien inn i julestria. Historien om Lee og Clementine som desperat forsøker å overleve zombieapokalypsen var eksepsjonelt engasjerende og utviklerne overrasket med uventede krumspring i hver episode. Vi opplevde et sterkt emosjonelt bånd til figurene og mange av valgene vi ble tvunget til å ta flyttet grensen for hva vi trodde vi kom til å få se i et dataspill.

    Spillets form gjør også at det fungerer svært bra både på en datamaskin, på konsoll, og på nettbrett. Det leverte en utrolig engasjerende opplevelse og det har sannsynligvis åpnet dørene for mange spennende lignende spill i fremtiden. The Walking Dead har satt standarden, nå må andre forsøke å hoppe etter.

  3. XCOM: Enemy Unknown

    Utgitt til Windows, PlayStation 3 og Xbox 360.

    Spillåret 2012 har vært preget av spill som krevde at vi tok valg og deretter tvang oss til å leve med konsekvensene. Dette illustreres meget godt i XCOM: Enemy Unknown. Som kommandør for XCOM-prosjektet er det opp til spilleren å ta de riktige valgene slik at Jorden kan reddes fra en utenomjordisk trussel.

    Man bestemmer hva ens ingeniører og forskere skal arbeide med, hvilke land som skal forsvares, hva soldatene skal angripe og hvor mye penger en vil bruke. En står fritt til å gjøre som en vil, men romvesenene vil stadig hundse landene som gir pengestøtte. Før eller siden vil de forlate prosjektet fordi man ikke klarte å beskytte dem godt nok. Spillet tvang oss til flere tap, men likevel spilte vi videre. XCOM: Enemy Unknown er nemlig proppfullt av fantastiske øyeblikk og spennende overraskelser, som alle har sitt utspring i våre valg.

    De bitre nederlagene man må tåle gjør seirene mye bedre. Det finnes ikke en herligere følelse enn å se soldater plassere et plasmaskudd midt i panna på et svært monster, eller rydde et helt rom med en velrettet rakett. XCOM: Enemy Unknown er en glimrende spillopplevelse som belønner oss for våre gode valg. Systemene sitter som støpt og man kan lett kaste bort utallige timer på å kommandere XCOM-prosjektet og beskytte jorden mot farlige romvesen.

Beste konkurranseopplevelse

  1. FIFA 13

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3, Windows, Nintendo Wii, Wii U, PlayStation 2, PS Vita, PlayStation Portable, Nintendo 3DS og Nintendo DS.

    Opp gjennom årene har mange veddemål, familiefeider og vennskapelige konkurranser blitt avgjort med en kamp i FIFA. Vi kan huske mange sene kvelder samlet rundt konsollen med spillet surrende på skjermen. Gleden er alltid stor når en kan stå i sofaen, banke seg på brystet og vise seg seieren verdig.

    FIFA 13 er det beste fotballspillet som har blitt laget så langt. Det har en flott balanse mellom simulering og arkade, tempoet er balansert og det er spekket med innhold. De senere årene har serien gjort store steg både i angrepsspill og forsvarsspill. I årets versjon har de ytterligere forbedret fysikkmotor, og endret førsteberøring. Nå er ikke lenger ballen limt til foten, og en dårlig demping er noe du må ta høyde for.

    Det faktum at man må vekte pasninger, spille aktivt i forsvar, tenke riktige løpebaner og ha forståelse for fotball gjør at dette er en konkurranseopplevelse av rang. Uansett om en spiller lange sesonger over nett, enkeltkamper mot ukjente eller kjente, eller spiller mot venner i ens egen stue, gir FIFA 13 noe for enhver smak. Det er et komplett sportspill hvor man kan putte inn så mange timer man ønsker.

  2. F1 2012

    Utgitt til Windows, OSX, PlayStation 3 og Xbox 360

    Årets utgave av spillserien som lar deg oppleve verdens mest avanserte bilsport er en herlig pakke av forholdsvis realistisk simulering, knivskarpe reaksjoner og en flerspillerdel som inviterer til store baneslag i vennegjengen. I en spillserie som er utilgivelig overfor de fleste feil om du virkelig skal lykkes, er det morsomt å se at mange som ikke har et like lidenskapelig forhold til ting som går fort med fire hjul, også stortrives på noen av verdens flotteste løpsarenaer.

    Codemasters har vært flinke til å oppdatere og forbedre spillet kontinuerlig fra lanseringstidspunktet, og har med årlige utgivelser vist at de klarer å forbedre spillmotoren og konseptet fra år til år. Vi ønsker oss en mer fleksibel flerspillerdel med flere valgmuligheter og større samarbeidsdel i neste runde, men årets utgave beviser at det er mulig å lage realistiske bilspill som kan appellere til de fleste.

    Få med deg alle du kjenner og gjør dere klare for time etter time med pinlig nøyaktighet i hver eneste sving for å knote inn de siste tidelene som gjør at du står først på startstreken.

  3. Need for Speed: Most Wanted

    Utgitt til Windows, PlayStation 3, Xbox 360 og PS Vita.

    Det er alltid en helt spesiell følelse når man for første gang setter seg bak rattet i et nytt bilspill. Lydene, fartsfølelsen, og lukten av eksos som formelig skyfles ut gjennom TV-ruta – dette er elementer som må være på plass, og Need for Speed: Most Wanted klarte virkelig å leve opp til forventningene for hva man kan forvente av et konkurransedrevet bilspill. Med sin åpne verden og reviderte Autolog-funksjon implementert i samtlige kriker og kroker er det sjeldent et ensomt øyeblikk i Fairhaven.

    Maksfart, hopplenge, rekordtider – alt som kan sammenlignes blir satt opp mot prestasjonene til andre spillere, og som et resultat er veien til å bli den «Mest ettersøkte» råkjøreren i det fiktive universet en konkurransefylt lek fra start til slutt. På toppen av det hele har spillet også en av de mest engasjerende flerspillerdelene i noe spill i år. Det å kjøre om kapp med, kræsje i, og generelt gå helt bananas sammen med opptil elleve andre bilførere (gjelder kun PC-utgaven) i en åpen verden har aldri vært så morsomt.

Beste samarbeidsopplevelse

  1. Borderlands 2

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og OS X og Windows.

    Det er mange spill som tilbyr solide samarbeidsmoduser. Felles for de fleste av dem er at dette er et tillegg. Et valg man kan ta for å utvide underholdningen. Borderlands 2 er på sin side bygd opp fra grunnen av for å være det beste alternativet for alle dem som helst vil krige sammen, i stedet for mot hverandre.

    De ulike klassene man kan spille som gjør det lett å ta på seg individuelle roller når man spiller sammen, men samtidig er det så pass mye frihet innenfor hver klasse at selv om alle skulle spille samme figur, kan opplevelsen bli ulik. Noen spillere kan springe fram som Rambo på steroider, mens andre holder seg litt bak for å rydde opp i terrenget. Spillet har en dynamikk som gjør opplevelsen til noe helt spesielt.

    Spillet byr ikke på store strategiske utfordringer som krever at man setter kloke hjerner sammen, men det tilrettelegger for en hemningsløs skytefest der alle får sitt, og alle blir nødvendige. Det handler enkelt og greit om å ha det moro, og moro er det. Både historien, de varierte fiendene og det konstante jaget etter nye våpen gjør Borderlands 2 til noe helt for seg selv.

  2. Diablo III

    Utgitt til Windows og OS X.

    Det er vel få som vil argumentere for at Diablo III nytes best i eget selskap. Actionrollespillet deiset ned på spillredaksjonen like før nasjonaldagen, og inviterte oss inn i en verden fylt av bortgjemte skatter, monstre å knerte, og nok av endorfinutløsninger til å tilsvare en hel casino av gamblingavhengige bestemødre.

    Det er ingen bedre måte å nyte Diablo III på enn i firspann. Med sine fem ulike figurklasser kan man sette sammen et ypperlig balansert team som kan kooperere om å felle de største hardhausene, samt flakse seg til de beste våpnene og utrustningsdingsene.

    Til og med det smått problematiske kravet om å alltid være koblet til Internett får også en positiv konnotasjon når en innser hvor enkelt det er å hoppe inn i kompisens spill. Er vennelista durabelig trenger ma aldri å spille Diablo III alene.

  3. Journey

    Utgitt til PlayStation 3.

    At Journey skulle havne på topplisten i kategorien Beste samarbeidsopplevelse forteller litt om hvor spesiell spillets flerspillerfunksjon faktisk er. Når man trasker rundt i ørkenlandskapene, og plutselig treffer på en tilfeldig reisende er det nemlig ikke først og fremst samarbeidet man setter pris på, men heller samholdet.

    Spillet i seg selv byr ikke på de store utfordringene eller samarbeidsmulighetene – alt man kan gjøre er å demonstrere byks og hopp, samt kvitre med den sakrale stemmen de skjerfkledde figurene gir fra seg. Mange har snakket om hvordan de bygde seg opp en slags felles forståelse for hva kvitringen betydde, nesten som en enkel form for morse.

    På mesterlig vis maskerer Journey koblingen mellom to spillere, faktisk til en slik grad at man ikke aner hvem den tilfeldige følgesvennen er. Kun i rulleteksten dukker navnet opp, og innen da har man antageligvis sagt hei og ha det bra til seg en rekke ulike følgesvenner. Journey byr nok på årets mest unike samarbeidsopplevelse, selv om utfordringen uteblir.

Så langt har vi delt ut lovord til hele ni spill i tre kategorier, og er ikke halvveis en gang. Overraskende nok har det så langt heller ikke vært en eneste duplikat å spore i kåringene. Dette vil nok endre seg litt i de kommende kategoriene.

Nå skal vi først sette eselører på de tre spillene som fellesskapet mener skuffet mest i år – det er her kontroversene begynner. Deretter går vi mer inn på detaljnivå og hedrer de spillene som utmerker seg på spesifikke områder.

Største skuffelse

  1. Ridge Racer: Unbounded

    Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.

    Ridge Racer: Unbounded får den tvilsomme æren av å bli årets skuffelse hos oss i Gamer.no-redaksjonen, og det uten å være et spesielt dårlig spill. Problemet er bare at finske Bugbear har sine egne, enorme sko å fylle. Før de satte fingrene i Ridge Racer-navnet produserte de noen av de morsomste arkadebaserte bilspillene som har beriket vårt underholdningsliv. Flatout-serien har blitt favoritter hos veldig mange, og flerspillerdelen var polert, gjennomført og lett tilgjengelig for alle som ønsket å være med.

    Ridge Racer: Unbounded var imidlertid ingen av delene. Flerspillerdelen var i praksis ubrukelig da spillet kom ut på PC, da det var umulig å få satt opp en spillrunde med fler enn to personer. Hvorfor det ikke virket var det helt umulig å finne ut av, og mange fikk rett og slett ikke brukt spillkontrollere eller startet spillet i det hele tatt den første uka etter slippdatoen. Dermed satt vi der etter å ha overbevist venner og bekjente om at dette kom til å bli like morsomt som Flatout og måtte prøve å bortforklare hvorfor de hadde fått et spill som tydligvis ikke hadde blitt utviklet med en Windows-versjon i bakhodet fra starten av, og som ikke klarte å innfri verken forventingene til Ridge Racer-navnet i enspiller eller til Flatout-moroa i flerspiller.

    Vi har ikke gitt opp håpet, men nå må noen skjerpe seg i Finland

  2. Max Payne 3

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows

    Vi kjenner Max Payne som en kul kis. I mørk skinnjakke flekker han frem to Beretta for dele ut rettferdighet, og hans hevngjerrighet når lenger enn lovens lange arm. Hele samfunnet rotter seg sammen mot ham, og tap av familie, jobb og ære, driver ham til kanten av galskap. I nydelig noir-tegneseriestil følger vi helten i hans desperate kamp for alt som er godt og rettferdig.

    Det var den unge Max Payne. Den gamle gubben med ølmage og Hawaii-skjorte som vi treffer i Max Payne 3 har lite til felles med vår gamle helt. Denne karen er bare en sur grinebiter, en leiesoldat motivert av penger, alkohol, og kjedsomhet. Det er ingenting igjen av vår rettferdighetskjemper og kanskje hadde det vært bedre om han gikk tidlig i graven i stedet for å leve ut sine dager med fyllefesting i Brasil.

    Spillet i seg selv mangler også estetikken og sjarmen som vi kjenner fra de gamle klassikerne. Våpen, skyting og eksplosjoner kan være tøffe greier, men spillet gir oss ingen motivasjon til å fortsette voldsfesten. Max Payne vil jo helst bare dø. Så la ham. Vi sender en bønn til Rockstar – vær så snill, la Max få hvile i fred.

  3. Assassin's Creed III

    Utgitt til Windows, PlayStation 3, Xbox 360, Wii U.

    Det kvalitative spranget mellom Assassin’s Creed og Assassin's Creed II var helt enormt. Etter Ubisofts opphausing i etterkant av annonseringen av det neste store steget i serien, Assassin’s Creed III, var det mange som forventet et like stort sprang igjen. Fallhøyden var enorm.

    Til og med Ubisoft, en av de desidert mest suksessrike utviklerne fra de siste par årene, kan altså ta seg ørlite vann over hodet. Med det mener vi ikke å si at Assassin's Creed III er et dårlig spill, men det når dessverre bare i korte øyeblikk opp til det vi ble lovet på forhånd.

    Kanskje ble det hele for ambisiøst? Det tar i overkant lang tid å komme skikkelig i gang, og historien tar nok munnen litt for full. Selve hovedoppdragene er ikke alltid like interessante, og hele opplevelsen har en tendens til å virke litt ufokusert og utflytende. Når det er sagt: At Assassin's Creed III i det hele tatt er å finne på denne listen sier kanskje like mye om hva vi forventet av det, som det sier om hva vi faktisk fikk.

Beste originale idé

  1. Journey

    Utgitt til PlayStation 3.

    Journey er ikke et spill, det er en opplevelse. De eksentriske oppviglerne i Thatgamecompany er ikke fremmede for å tenke på spill i større grad som nettopp opplevelser enn simple tidtrøyter, noe en kjapp titt på selskapets korte, men merkverdige spillkatalog stadfester.

    Umiddelbart, i det du for første gang står og myser mot solen blant Journeys forblåste sanddyner, lures blikket ditt mot en samling steinpåler med tøyvimpler som vaier stemningsfullt i ørkenvinden. Du tusler gjennom sandføyken, nysgjerrig på hva dette mystiske stedet kan være, og i det du runder sandbanketoppen reiser et majestetisk fjell seg over horisonten – det er på denne måten den nærmest umerkelige historien i Journey drives fremover. Ingen forteller deg noe, ingen sier noe, det er bare deg og nysgjerrigheten din. Resultatet er tankevekkende.

    I Journey klarer Thatgamecompany å skifte fokuset fra selve gameplayet – som den overhengende majoriteten av spill i dag lener seg på, ofte med hele sin tyngde – over til spillmessig ukarakteristiske elementer som knytter opplevelsen tettere opp mot personen som spiller; refleksjon, personlig opplevelse, atmosfære, melankoli – det er slike elementer Journey vektlegger.

    Disse tingene er som spillmekanikkenes marianergrop; få har vært der, og ikke engang de som har vært der er sikre på hvilket potensial som ligger gjemt der nede. Journey er en sjelden perle hentet fra et lite, uopplyst hjørne av spillverdenen, og det er slikt minneverdige spillopplevelser lages av.

  2. Fez

    Utgitt på Xbox 360.

    Kategorien «beste originale idé» fylles ofte av små og store indie-yndlinger. Sist år gikk den gjeveste plasseringen til Bastion, mens i år feirer vi blodsbror Fez litt lenger ned på listen.

    Det (stort sett) enmannsutviklede spillet fungerer i flere lag. På overflaten er det hele et enkelt lystig plattformspill med pikselgrafikk, men graver du i dybden finner du raskt ut at det også ligger et infernalsk underlag av gåter som kommer til å ufordre selv den mest garvede kodeknekkeren.

    Fez bygger også mye av sin snertenhet på et ganske spennende dimensjonskonsept. I utgangspunktet er verdenen nemlig todimensjonal, men vår lille helt, Gomez, har fått en magisk Fez-hatt som gjør at han kan rotere verdenen 90 grader rundt dybdeaksen. Dette fører til gåteløsning der manipulasjon av omgivelsene er nøkkelen for å komme seg opp og frem.

    Med en hurv av subtile spillreferanser, utfordrende gåter og spennende dimensjonsmanipulering er Fez noe av det mer unike vi har spilt i år. Vi venter spent på hva Phil Fish og Polytron gjør videre, og bruker ventetiden på å gjøre vårt ytterste for å omsette spillets merkverdige kodespråk.

  3. Catherine

    Utgitt på Xbox 360 og PlayStation 3.

    Catherine er et spesielt kåringsvalg på mange måter, rent idémessig. På den ene siden byr spillet på en merkverdig fortalt urban fortelling om mannebabyen Vincent og hans strabasiøse ferd mot å slå seg til ro, med giftermål og muligheten til å starte familie. På den andre siden er spillets mest interaktive deler et kapittel for seg selv, der du skyver, trekker og dytter blokker for å stige mot toppen av blokktårnet.

    Der Catherine virkelig skinner idémessig er nok i tematikk, og i de sosiale interaktive bitene. Protagonisten Vincent befinner seg nemlig i et kjærlighetstriangel mellom sin noe kontrollerende kjæreste og sin yppige unge elskerinne. Ofte blir spilleren stilt spørsmål mange menn i tjueårene nok må ha tatt stilling til en eller annen gang, om utroskap, ekteskapets verdi og andre lignende emner.

    At Catherine tør å nærme seg noe som er en så ukonvensjonell tematikk i spillmediet, er på mange måter dets største skussmål. Vi feies gjennom en mengde samtaler og valg i spillets mange barscener, der vi finner det lett å gå i oss selv og tenke: «Hva ville jeg ha gjort og tenkt i denne situasjonen?» Det er nettopp denne ukonvensjonelle tilnærmingen til tema som gjør at Catherine fortjener en plass i kategorien «beste originale idé».

Beste visuelle design

  1. Journey

    Utgitt til PlayStation 3.

    Det er vel liten tvil om at den kunstneriske perlen Journey har overrasket og gledet spillere verden over i år. Det er en stillferdig og vakker opplevelse, og et av de viktigste elementene i spillet er det fantastiske visuelle uttrykket.

    Du spiller som en kjønnsløs figur kledd i en rødbrun kappe. Du beveger deg gjennom en enorm ørken, og i horisonten kan du skimte et fjell med en lysstråle på toppen. Vinden blåser over sanden rundt deg, og den glitrer i sollyset.

    Journey føles til tider mer som et interaktivt maleri enn et spill, og gjennom en rekke varierte og ulike miljø bys man på flotte estetiske opplevelser. Fargebruken bidrar til å endre stemningen i de forskjellige delene av historien. I ørkenen er det lyst, med ulike gule og brune toner. Når du beveger deg ned under jorda blir det litt mer uhyggelig, og det males da i kalde blåtoner.

    Grafikken er kanskje enkel, men det er alle de små detaljene som gjør det så genialt. Solen som skinner over sanden, små bånd som flyter i luften eller det lille symbolet som dukker opp når du synger. Du kan bli helt fortapt i den vakre verdenen du ferdes i, mens du går rundt og suger til deg alle inntrykkene du får på veien.

  2. Dishonored

    Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.

    På mange måter virker Dishonored som en lapskaus av akvarellmalerier, karikerte tegneseriefigurer og dystopiske design, men på en merkelig måte former de ulike bestanddelene en enhetlig hele. Arkane Studios makeløse verden er bygd opp av et dystert og kaldt bylandskap, og utfylles av de forseggjorte interiørene i bygningene. Ikke ett eneste hus er likt et annet, og selv nå, flere måneder etter spilling, kan vi ramse opp utallige varierte områder.

    Dishonored er ikke blant årets mest tekniske titler når det kommer til grafikk, men klarer med sin sterke og gjennomførte stil å lokke oss inn i Dunwalls viktorianske verden. Selv om figuranimasjonene ikke er på topp, uttrykker personlighetene klart og tydelig sin egenhet, og spillet er god på å gjøre det enkelt skjelne mellom de mange personene.

    I en spilltid der svært mange spill beskyldes for å se kliss like ut, er Dishonored et forfriskende bidrag som viser hva man kan gjøre med relativt lite realismetilnærming.

  3. Borderlands 2

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og OS X og Windows.

    Borderlands 2 er et suverent eksempel på at selv intense actionspill kan bugne over av sjarme og humor. Spillet viderefører stilen som gjorde det første spillet i serien så spesielt, men topper forgjengeren ved å by på en massiv og iøynefallende variasjon. Her får vi besøke alt fra frosne islandskaper til frodige grøntareal, i tillegg til de samme vidstrakte ørkenslettene det første spillet baserte seg på.

    Dette er derimot langt fra alt spillet byr på. Den karikerte tegneseriestilen blottlegger en kreativitet hos utviklerne som grenser til det absurde. Hvor du enn går lesses det på med artige og finurlige detaljer som vekker denne unike verdenen til live. De ulike personene, fiendene og skapningene du møter på lever helt i sin egen verden. Det er litt som om Quentin Tarantino skulle regissert en voldelig Disney-film, og Borderlands 2 kjører en stil som er helt sin egen.

    Med unntak av det første spillet i Borderlands-serien er Borderlands 2 ulikt noe annet på markedet, og utviklerne i Gearbox har på demonstrativt vis gjort det klart at man virkelig kan nå langt ved å vere den lille særingen i hjørnet som selvsikkert viser fingeren til alle andre.

Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.

Husk at du allerede fredag kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noe.

Lørdag åpner vi også brukerkåringen, der vi lar leserne stemme frem de spillene de synes fortjener honnør. Vi gleder oss til å se hva dere mener er de beste spillopplevelsene fra året som gikk.

Beste lyddesign

  1. Journey

    Utgitt til PlayStation 3.

    Fra det øyeblikket Journey begynner inviterer spillets lyddesign til en introvert og personlig reise. Etter de første forvirrende åpningssekundene befinner man seg med ett i en forlatt ørken. Vinden suser kaldt om ørene, og den eneste lyden man hører er føttene som tasser i sanden mens man jobber seg opp den første store sanddynen.

    Når kameraet så sveiper opp og over de grå ruinene som stikker opp i horisonten, setter en dyster og ensom cello inn med spillets ikoniske hovedtema. Den rolige introduksjonen er et perfekt eksempel på hvordan Journey bruker veksling mellom tilnærmet stillhet og romslige musikkstykker til å skape en stemning som er helt ulikt alt annet gitt ut i år.

    Så er det grammynominerte lydsporet komponert av Austin Wintory også blant årets ypperste spillmusikkbegivenheter. De strykerinstrumentdomninerte låtene pensler opplevelsen perfekt i en så stor grad at det er vanskelig å forestille seg spillet uten.

  2. Halo 4

    Utgitt til Xbox 360.

    Halo-serien har alltid hatt et bra lyddesign. Bare den storslagne og majestetiske sangen som ljomer mens man navigerer i menyene har vært verdig en pris. Til Halo 4 har Neil Davidge komponert en ny sang som kanskje ikke slår like mye som den gamle, men som er minst like vakker og rørende som tidligere. Musikken underveis i spillet skaper også en god stemning det er vanskelig å ikke legge merke til. De fornøyelige lydene er med musikken skrudd perfekt sammen for å stresse deg enda mer når det begynner å bli tett med fiender.

    Stillhet er også en del av et lydbilde, og dette utføres på eksemplarisk vis i Halo 4. Når en actionfylt scene er over, brer stillheten seg og man får et øyeblikk til refleksjon. Refleksjonen avbrytes når det igjen dukker opp fiender noen sekunder senere. Våpenlyden er som forventet også meget forsegjort, og skuddsalvene gir inntrykk av at de slår godt fra seg.

  3. Dishonored

    Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.

    Dishonoreds lyddesign føles mest av alt naturlig. Den maritime kystlinjen ved byen Dunwall fylles av bølgesus og måkeskrik, ekkoet fra soldatenes skritt spretter mellom byens høye vegger, og regndråpene hamrer mot de kalde brosteinsgatene.

    Lyddesignet gjør også mye for spillet. Når Corvo lister seg rundt omkring i de omfangsrike husene, er lydbildet til stor hjelp for å få pekepinn på vaktenes bevegelser. Og hvem har vel ikke tumlet seg til sikkerhet etter å ha hørt den brautende alarmlyden fra byens mange forsvarsstasjoner?

    Selv om stemmeskuespillet og musikken er helt brukbar er det dog den stemningen Dishonored klarer å mane frem med sitt subtile lydbilde som vi setter mest pris på. I et snikespill bør det legges opp til spenning og en redsel for å bli oppdaget, og Dishonoreds lydbilde gjør at vi sitter med hjertet i halsen mens vi hopper fra skygge til skygge.

Beste humor

  1. Borderlands 2

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og OS X og Windows.

    Borderlands introduserte oss for en småbarnslig, men svart humor som mange satte pris på. I Borderlands 2 har de forsøkt å videreutvikle dette, og gjort det både mørkere og morsommere. Her møter vi alt fra ei morderisk småjente til en flåsete bondetamp, og alle er utstyrt med vittige replikker og morsom stil. Vitsingen er morsom i seg selv, men en gjennomført stil og fantastiske stemmeskuespillere gjør det til en innertier.

    En ting de virkelig har gjort riktig denne gangen er å få med en karismatisk, arrogant og uspiselig slemming. Handsome Jack er mannen du skal bekjempe denne gang, og han er en morsom type. Han slenger fornærmende bemerkninger støtt og stadig, noe som for det meste er lattervekkende. Han er rett og slett en fyr som man elsker å hate.

    Humoristiske innslag kommer hele tiden i løpet av spillet, men en annen som utmerket seg som hysterisk morsom var den lille jenta Tiny Tina. Hun har en forkjærlighet for bomber, men også en ganske særegen måte å uttrykke seg på. Hun høres ut som en avdanka rapper som er høy på kaffe, og er en av de beste underholderne i spillet.

    Vi håper Gearbox fortsetter å være en pådriver for god humor i spill, og ser frem til neste gang vi får le av og med de mange rare beboerne i Pandora.

  2. Catherine

    Utgitt på Xbox 360 og PlayStation 3.

    Å beskrive Catherine er ingen enkel oppgave. Det kombinerer klassisk pek-og-klikk-eventyr med kasseflyttende gåteløsning. Samtidig handler det om hverdagslig kjærlighetsproblematikk servert gjennom dyptgående samtaler og absurde drømmeverdener, bare avbrutt av tilfeldig alkoholtrivia. Så krydres det hele med japansk særhet, og ikke minst noen demoner.

    Spillet balanserer hele veien mellom å være selvhøytidelig seriøst, og lattermildt absurd. Personer i spillets univers blir i drømmene til protagonisten omgjort til sauer som må klatre med livet som innsats. Hovedpersonen selv løper rundt i trusa og fremstår like usikker og fortumlet i drømmene som i det virkelige livet.

    På toppen av absurditeten som gjennomsyrer Catherine ligger det et humoristisk preg som et mørkt svøp over hele spillet. Selv om man sympatiserer med spillets anti-helt er det like fullt ustyrtelig morsomt å se hvordan han ror seg ut av den ene ukomfortable situasjonen etter den andre. Catherine viser hvordan humor kan brukes for å dempe alvorlighetsgraden og gjøre underholdning av tunge tema. Dette spillet er gøyalt fra første brek.

  3. The Ratchet & Clank Trilogy

    Utgitt til PlayStation 3.

    De tre første Ratchet & Clank-spillene har mye å by på, men det er først og fremst den saftige humoren som gjør de intergalaktiske eventyrene til noe helt spesielt.

    Narsissistiske tomsinger, dysfunksjonelle mesterhjerner og dryppende sarkastiske butlere er bare toppen av den såkalte kransekaka, og ved siden av humoristiske personligheter briljerer Insomniacs klassikere med et fabelaktig manus, og kløktige vitser. Det går sjelden lang tid mellom hver punchline, og påfølgende gaplatter.

    Det aller beste med disse spillene er dog det faktum at det siktes mot alle målgrupper, og fremfor å levere halvhjertede vitser i to ulike leire treffer Rachet & Clank Trilogy midt i blink. Med slapstick og gestikuleringer på den ene siden av spekteret, og satire og ironi på den andre siden er dette humor som både små og store kan få stor glede av.

Beste historie

  1. The Walking Dead

    Utgitt til Windows, OSX, Xbox 360, PlayStation 3 og iOS.

    Den engasjerende fortellingen om den eks-kriminelle universitetsprofessoren Lee og den bortkomne ungpiken Clementine bergtok redaksjonen mer enn noen annen spillhistorie i år. Gjennom fem episoder fikk vi følge de to gjennom tykt og tynt i en post-apokalyptisk verden, der vandøde og desperate umoralske mennesker truer bak hver sving.

    Det som likevel holdt oss mest på pinebenken gjennom det siste halvåret var de mange mellommenneskelige relasjonene Lee måtte forholde seg til. Spillet gjør det allerede i åpningstimen tydelig at uoverveide og tilsynelatende uskyldige valg kan komme tilbake og hjemsøke oss i lang tid. Ofte kan det handle om liv og død.

    Den strabasiøse reisen gjennom den amerikanske sørøst-kysten stilte oss overfor dilemma og tematikk vi aldri har sett i spill tidligere. Grusomhetene tar aldri slutt, men det gjør også de få personlige lysglimtene til en desto større begivenhet når de inntreffer. Og etter en dramatisk, emosjonell og hjerteskjærende slutt i siste episode klarer vi knapt å vente med å se hvor Telltale tar elendigheten videre i neste sesong.

  2. Spec Ops: The Line

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows.

    Spec Ops: The Lines fabel lot redaksjonen reflektere over egne handlinger, men dette var langt fra tydelig da spillet ble sluppet på sommeren. På overflaten virket det hele som nok et tredjepersons skytespill, en krigsforherligende ruslebiffsaga om tre soldater som hadde forvillet seg inn i et forkrøplet Dubai på jakt etter en svunnen skvadron. Etter hvert som spilleren, i kaptein Martin Walkers sko, tar seg lenger og lenger inn i byen begynner spillet dog å gi flere og flere hint om at ikke alt er som det virker.

    Det går mer og mer fra å være en fortelling om Walkers inntreden i Dubai, til å handle om konsekvensene av krig, moral og hva som egentlig skiller Walker og hans kumpaner fra fienden. Dette er konsepter som har blitt utforsket til døde i andre medier, men som fremdeles føles ferskt i en videospillkontekst.

    Tilsynelatende ønsker Spec Ops: The Line å stille spilleren til veggen, og prøve å forklare hvilke konsekvenser ens handlinger har. Det er sjelden vi opplever en slik grad av selvrefleksjon i videospill, og selv om Spec Ops: The Line rent mekanisk sett ikke skiller seg fra røkla er Yagers forsøk på å sette spillvold og ludonarrativ dissonans på agendaen et velkomment bidrag til mediet.

  3. Mass Effect 3

    Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3, Wii U og Windows.

    Det kan ikke ha vært enkelt for BioWare å skulle avslutte Mass Effect-serien. Spillene om kommandør Shepard har vært et ambisiøst prosjekt for den kanadiske spillutvikleren, med tusenvis av fans verden over. Til tross for en brå og kontroversiell slutt leverte BioWare en spennende og gripende konklusjon på sin populære romopera.

    Historieskribentene har ikke glemt at Mass Effect-serien sin styrke ligger like fullt i de små øyeblikkene som de store. Samtalene med følgesvennene er like velskrevne som før, og alle figurene føles like forseggjorte som alltid. Disse rolige, figur-fokuserte scenene er noen av spillets sterkeste, og føles som verdige avslutninger på deres individuelle historier. Det var trist å ta farvel med gamle venner, men Mass Effect 3 gjorde det klart fra begynnelsen av at ikke alle figurene kom til å overleve til rulleteksten.

    For å forene galaksen må kommandør Shepard løse de ulike rasenes historiske konflikter, og spillerens valg bestemmer hvordan disse utspiller seg. Om utfallet er et hjerteskjærende nederlag eller en tilfredsstillende seier vil være opp til spilleren og valgene man tar.

    Den avsluttende historien om kommandør Shepard leder deg gjennom hele følelsesspekteret og byr på både gledelige gjensyn, spennende overraskelser og uventede avsløringer.

FIFA 13

Fez

X360
Slippdato: 13. april 2012
Sjanger: Gåteløsning, Plattform
Utvikler: Polytron
Utgiver: Microsoft

Kommentarer (47)

Forsiden akkurat nå

Til toppen