Anmeldelse

Hearts of Iron II: Doomsday

Hearts of Iron II var et av de spillene som virkelig overrasket meg da det kom ut tidlig i 2005. Med sin knallharde og gammeldagse strategiske spillbarhet, klarte det å fengsle meg i utallige timer med sene netter og lite søvn som en direkte konsekvens av dette. Nå slipper Paradox ekspansjonen til tittelen, og spørsmålet er om den i nevneverdig grad kan heve et spill som er så godt i utgangspunktet.

Vanskelig å vurdere

Jeg må ærlig innrømme at jeg står i en liten klemme her med tanke på hvordan jeg skal vurdere det. Problemet, om jeg skal definere det som akkurat det, er at Doomsday ikke er noen vanlig utvidelse. Hvis du kjøper denne tittelen, som koster snaue to hundre kroner, får du faktisk hele det originale Hearts of Iron II med på kjøpet – her snakker vi mye spill for pengene. Spørsmålet blir da; skal jeg omtale dette spillet for de som aldri har spilt Hearts of Iron II før, eller som en ekspansjon, rettet mot de som allerede er i besittelse av spillet? Jeg skal forsøke å adressere begge.

Til dere som ikke har hørt om tittelen før nå, kan jeg bare si at dette er et strategispill med stor S. Det er hardt som en murstein og forsøker ikke halvhjertet å løfte på skjørtet for å forføre oss slik mange andre spill i sjangeren har en tendens til å gjøre. Min erfaring er at mange av de som prøver dette, ikke er helt klar over at mange av oss entusiaster legger merke til de hårete leggene deres. Hearts of Iron er fullstendig klar over at det både er grommelig stygt og låter fælt – men det driter i det. Om du skal få ta del av det dette spillet har å tilby, må du fint bare ta til takke med slengpupper og en skjærende røst, for det har nemlig noe alt for mange spill nå til dags mangler: Sjarm og evnen til å engasjere.

Hearts of Iron II er lagt til tiden før, gjennom og etter andre verdenskrig. Du skal ta rollen som øverste leder i et av verdens land, og føre det gjennom denne vanskelige epoken i verdenshistorien. Som leder kommanderer du ikke bare militære tropper, men også hvilke militære enheter som skal produseres, hva som skal forskes på, hvem du skal handle med osv. Hvis jeg skal sammenligne spillet med noe som helst, vil jeg si brettspillet Axis & Allies er det nærmeste jeg kommer. Hearts of Iron II er på sett og vis en digitalisert og mye mer avansert og dyptgående versjon av det populære brettspillet.

Enormt spillepotensiale

Spillet starter i 1936 og tar med Doomsday-kampanjen deg helt frem til utgangen av 1953. Hvis jeg sier at den minste tellbare enheten er timer, skal det ikke rare hoderegninga til for å forstå at det ligger stort tidsmessig spillpotensiale i denne tittelen. Kampanjen følger med historisk presisjon de faktiske hendelser noe grovskissert, men du kan alltids endre litt på historien om du måtte ønske det. Med etterpåklokskapen som din høyre hånd, unngår du kanskje i rollen som sjef for det tyske riket å gå på samme blemma som Adolf gjorde da han i 1941 satte i verk operasjon Barbarossa, og på den måten åpnet en ny front i øst.

Jeg kunne sikkert jablet i flere timer om Heart of Iron 2 sin grunnleggende mekanikk og funksjonalitet, men jeg henviser dere heller til fjorårets anmeldelse. Nå er jeg nemlig nødt å snakke litt om Doomsday, og hvilke endringer og forbedringer som er tilgjengelig her.

Doomsday-scenarioet starter høsten 1945, og varer som tidligere nevnt helt fram til 1954. For å klare å holde dette engasjerende, har Paradox valgt å ikke gjøre hæren din til en fredsbevarende styrke i Tyskland. De har i steden laget sin egen vri, og Doomsday-kampanjen starter med at det bryter ut krig mellom de allierte og kommunistene, med Sovjetunionen og USA som de fremste fra hver av fraksjonene. Det tar en stund før man setter seg inn i det, og hvis du starter kampanjen med et av de større landene, kan du vente deg krig fra første tastetrykk.

Jeg blir aldri komfortabel med å bare hoppe inn i en annens arbeide, og liker å bygge opp hæren, flyvåpnet og marinen etter mine premisser. Slik klarer man å ha kontroll når militæret nesten vokser ut av hendene dine mot slutten av krigen. Jeg mistet litt motet under starten av Doomsday-kampanjen da jeg måtte bruke mye tid på å omstrukturere og få oversikt, samtidig som fienden sto og banket på døra. Alternativet, som er å starte i 1936 og gå hele veien, er i mine øyne mye bedre.

Finpusset spillmotor

Spillmotoren har fått en liten omgang med det fineste sandpapiret, og dette er noe av det beste med hele utvidelsen. Endringene ser kanskje ikke så store ut, men du verden hvor mye lettere enkelte av dem gjør arbeidet ditt. Det har kommet en funksjon som automatiserer hele fordelingen av industrikreditt hvor du selv kan bestemme hvilket av feltene som skal prioriteres. Jeg husker dette som en liten akilleshæl ved den originale tittelen, og konstant justering av dette kunne senke spillfremgangen og føre til særlig irritasjon i flerspiller.

Spillets enheter har med dette fått utvidede muligheter, og du kan selv bestemme om en enhet skal oppgraderes, forsterkes eller prioriteres med tanke på forsyninger. Dette gir mulighet for ytterligere detaljstyring, og kan i enkelte situasjoner hvor det er knapt med ressursser eller tid utgjøre ganske stor forskjell. Et annet nytt aspekt er at stridsenheter oppnår erfaringsnivåer i form av stjerner, og enheter med mye krigserfaring gjør det betydelig bedre enn ferskinger. De militære lederne får nå også historie.

Med lengre kampanje følger selvsagt også et utvidet teknologitree, så vel som nye enheter. Jeg vil ikke røpe alt for mye her. Dette er deres belønning for årelang forskning og vitenskapelig fremgang, og jeg har ikke hjerte til å ta fra dere følelsen og spenningen omkring nye enheter og teknologier. Videre er det også gjort en rekke små forbedringer i etterretningen samtidig som utvidet statistikk med blant annet kakediagram har blitt tilgjengelig.

Til tross for at denne tittelen som et selvstendig produkt er knakende god, sitter jeg igjen med litt blandede følelser. Det kan nesten virke som om den gruppen som sitter igjen som tapere, er tilhengerne av spillet. For å være helt ærlig tror jeg ikke forbedringene i denne pakken kunne stått alene uten å ha hele originalspillet i bakhånd – til det er den for marginalt og nisjepreget. På den andre siden kommer du garantert til å bruke mange timer på det, og jeg ønsker egentlig ikke å ta et spills pris med i vurderingen.

Konklusjon

Hearts of Iron II: Doomsday er et spill som i stor grad bygges rundt tall og bokstaver foran fengende visuell og lydmessig ekstravaganse. Det er ikke noen platinablond skjønnhet med store silikonpupper, men en øst-tysk kraftplugg av en kulestøter. Til tross for dette er det så sjarmerende, dypt og engasjerende at jeg kjenner jeg blir forelsket på ny.

De som likte det originale spillet vil finne mye ny spilleglede i ekspansjonen, selv om det i utgangspunktet ikke er de alt for store endringene. Dere som ikke har spilt spillet før, kan legge på en karakter og se til å komme dere i butikken, for dette er kanskje årets røverkjøp. Bunnsolid!

PS: Hearts of Iron II: Doomsday blir tilgjenglig i norske butikker fra 7. april. Men hvis du har lastet ned demoen, så kan du allerede i dag låse opp fullversjonen for for 19 dollar (eller ca. 122 norske kroner).

Vurdering


Hearts of Iron II: Doomsday Windows Windows 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. april 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Interactive
  • Utvikler: Paradox Interactive

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen